Den ene og de alle

Jeg tror sterkt på betydningen av vi. Ikke påtvunget, men valgt.

Spørsmålet er reist: Kan Karl Ove Knausgårds seksbindsverk Min kamp forstås politisk?

I Klassekampen skriver Tom Egil Hverven at portrettet av den unge mannen på utsiden er som et oppgjør med nyliberalismen. Kåre Bulie i Dagens Næringsliv mener at det politisk viktigste er at så mange vil lese en så interessant og kompleks roman.

Jeg mener verket er politisk fordi en så presis fortelling om et moderne liv også er et portrett av et samfunn. Likevel er jeg slått over hvor fraværende samtidens politiske hendelser er i fortellingen. Her finnes knapt en refleksjon over Sovjetunionens oppløsning, Berlinmurens fall, Nelson Mandelas Sør-Afrika, norsk EU-strid, miljøvern og klima, innvandring og flerkultur og mange andre temaer som har engasjert ja, kanskje definert et par generasjoner.

Men fraværet er i seg selv politisk fordi det viser hvordan politiske hovedsaker ikke uten videre setter spor i et reflektert menneskes livshistorie.

Et sug etter «vi»
Det politisk mest interessante finner jeg i det sjette bindets tankevekkende refleksjon rundt begrepet «vi». Knausgård skriver at han aldri har følt seg som en del av et «vi»: «Alltid, helt fra jeg var liten, har jeg følt meg utenfor», skriver han og forklarer at han ble reddet av rollen som forfatter, for «da var det å være alene legitimt, jeg var noe eget, en kunstner». Opplevelsen endret seg 22. juli. Han følger dramaet fra Utøya på tv-skjermen og med stor kraft føler han seg som en del av et vi, han beskriver et «sug etter vi, etter tilhørighet».

Knausgård skriver at det måtte ha vært de kreftene, «den enorme kraften i vi-et som fylte det tyske folket på tredvetallet». Jeg følger ikke denne parallellen. Jeg ser ikke likhetstrekkene mellom nordmenn i spontane blomstertog og stille vandringer til kirker og moskeer noen dager i juli og august 2011 og de nazistiske samlinger under parti- og statsorganiserte faner, flagg og fakler på 1930-tallet. Fenomenene og konteksten er for ulike.

Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt. Initiativ til rose- og fakkeltog kom gjerne via sosiale medier.

Mennesker med innvandringsbakgrunn og andre minoriteter opplevde en tydeligere inkludering, vennligere blikk, større tillit, alt uttrykk for samfunnets sosiale kapital. Vi så at noe felles i Norge ble større enn forskjellene.

I mengden av enkeltmennesker
Men finnes virkelig et «vi»? Knausgård skriver at «det menneskelige ikke finnes som en abstrakt størrelse, det finnes bare som mengden av enkeltmennesker». Eller; det finnes ikke noe slikt som vitenskap, bare en rekke vitenskapsmenn. Og her, «i overgangen mellom den ene og de alle, ligger hele vår tids problem», skriver han.

Dette er utfordringen som all moderne politikk må oppta seg med. Knausgård mener erfaringene med de store kollektive visjonene på vegne av «vi» er katastrofale og har gjort muligheten for det utopiske og revolusjonære umulig. Alternativet, dagens utvikling, frister heller ikke, for samfunnet forandrer seg med en hastighet og en radikalitet «som dypest sett er revolusjonær, og som leder like inn i det utopiske.

En valgt fellesnevner
Jeg deler Knausgårds uro over samfunnsendringer som drives frem uten folkelig kontroll eller styring, desto mer fordi kreftene ofte er globale og derfor unnslipper nasjonal politisk beslutningskraft. Demokratisk politikk stiller svakt mot kommunikasjonsteknologi og markedsmakt.

Likevel tror jeg stekt på betydningen av «vi». Ikke som en omfavnelse av en kollektiv utopi, men som en verdiforankret fellesnevner som er en styrke for demokrati og rettsstat, selve grunnrenten til den sosiale kapitalen. Ikke påtvunget, men valgt.

Vi kan velge denne tilhørigheten i små fellesskap og i store. Som samfunn bør vi åpne for et større «vi» enn da Knausgård og jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, et moderne norsk «vi» skal favne et større mangfold. Moderne identitet er også mer sammensatt og mer mangfoldig, vi har tilhørighet i flere identiteter; familien, jobben, nærmiljøet, nettsamfunn, politikk, kultur, trossamfunn, frivillighet osv.

Et tidsskille?
Å gjenkjenne og ville tilhøre et «vi» er avgjørende for det jeg vil kalle samfunnets samholdskraft. Så er spørsmålet om politikken kan understøtte dette fellesskapet.

Kanskje står vi ved et tidsskille. Margaret Thatcher mente det ikke fantes noe samfunn, bare enkeltmennesker, ikke ulikt det Knausgård erfarer. Siden 1980 har det politiske ordskiftet i vestlig politikk nesten samstemt snakket ned staten og det offentlige ansvaret som ble sett som motpoler til den personlige frihet.

Men hva rammer den personlige friheten sterkere enn å havne på utsiden av både arbeid og velferd, slik europeiske ungdomsgenerasjoner nå opplever?

Tvers gjennom Vesten oppdager forgjeldede stater med store underskudd hvor svake de er til å ivareta sine forpliktelser, til å redde banker, seg selv, folks velferd og arbeid.

Et essay?
Debatten vil komme om visjonen for staten, det offentlige og om hvordan vi utvikler en politikk som møter og styrker opplevelsen av «vi». I demokratiet kommer dette nedenfra, fra sivilsamfunnet, men møter en samlende opplevelse av tilhørighet i, ja, nettopp samfunnet, «such a thing as society». Tenk om Knausgård, som sier han et ferdig med romanen, kunne skrive et essay om det?