Et forsvar for dialog. Hvem bør vi snakke med i internasjonal politikk?

Det har vært en lang vei hit. For ikke lenge siden, ved inngangen til dette året, ville man ha blitt møtt med hevede øyenbryn og betydelig forbauselse i utenrikspolitiske kretser hvis man hadde antydet at et uorganisert og fredelig folkelig opprør snart skulle lykkes i å velte noen av Midtøstens lengst sittende autokratiske ledere.

I dag, bare noen måneder senere, er nyhetsmedier, internett og tidsskrifter fulle av lovprisninger av demonstrantenes mot og av ektefølte politiske forhåpninger om demokratisk fremgang for hele det arabiske folket.

Men iblandet alle lykkønskningene finner vi også bekymringer. For hvor demokratisk vil Egypt egentlig bli? Hva kan Vesten bidra med? Hvem skal vi snakke med, og hvordan? Noen av de mest høylytte stemmene i dagens internasjonale debatt advarer mot at islamistene kan kapre opprøret i Egypt, som i Teheran i 1979, og de frykter at kontakt og samtaler med grupper som Det muslimske brorskap er en farlig vei å slå inn på. Dette er langt fra noe overraskende synspunkt. Forestillingen om at vi må være på vakt overfor folkebevegelser i Midtøsten og muslimske land, har lenge stått høyt i kurs i mange miljøer i Vesten og har vært med på å forme politikken, både innenriks og utenriks. Mye av den internasjonale samfunnsdebatten har også vært preget av dette og gjort ordskiftene intense: Bør vestlige stater og politiske ledere ha kontakt med Hamas? Er det riktig å føre samtaler med Taliban som et ledd i den sivile og militære strategien til Nato-landene i Afghanistan? Og hva med Iran, Hizbollah eller Tamil-tigrene på Sri Lanka? Burde vi som prinsipp unngå kontakt og dialog med denne typen statlige og ikke-statlige aktører?

I sum handler disse ulike debattene om ett og samme spørsmål: Hvem bør vi snakke med i internasjonal politikk? Bør vi snakke med dem som angriper samfunnene våre, utfordrer våre mest dyrebare verdier og bryter med rettigheter vi ser på som grunnleggende?

Dette er langt fra et akademisk spørsmål. Det handler tvert imot om noen av de mest alvorlige og vanskeligste hendelsene vi står overfor i internasjonal politikk. De siste årene har Norge gjort seg flere erfaringer med dette. Jeg opplevde et dramatisk øyeblikk den 14. januar 2008 da hotell Serena i Kabul ble angrepet av en gruppe terrorister tilknyttet Taliban. Seks uskyldige sivile ble drept, blant dem Dagbladets utenriksjournalist Carsten Thomassen. Det var en tragisk opplevelse. Og bekreftet ikke terroristenes handling at det ville være en umulighet å holde direkte politiske samtaler med bevæpnede grupper i Afghanistan, inkludert Taliban?

Eller ta et lignende dilemma fra en svært annerledes hendelse: FNs verdenskonferanse mot rasisme i Genève i april 2009. Denne dagen fikk jeg på nært hold oppleve hvordan Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, holdt en ilter og krass tale der han angrep Vesten og Israel, og på det aller dypeste hånet de prinsippene og holdningene som FNs verdenskonferanse mot rasisme handlet om. Og spørsmålet meldte seg igjen: Burde Norge ha forlatt salen denne dagen i Genève, slik et tyvetall delegater fra EU-landene gjorde, og unnlatt å bruke anledningen som neste land på talerlisten til å imøtegå Ahmadinejads besvergelser?

Det finnes mange som mener akkurat dette; som mener at diplomatisk kontakt og dialog med grupper og stater som står langt unna oss burde unngås, både av rent moralske og realpolitiske grunner. At diplomati og dialog rett og slett er mindre og mindre nyttig og relevant i dagens internasjonale politikk, og at det viktigste er å markere sine verdier og synspunkter gjennom isolasjon og taushet.

I mine øyne er det en feil konklusjon å trekke. Til tross for brutaliteten på hotell Serena i januar 2008, er jeg fortsatt overbevist om at det er nødvendig å oppfordre til direkte politiske samtaler mellom alle relevante politiske parter i Afghanistan. Og på tross av at Ahmadinejads uttalelser om jøder og Israel er avskyelige, mener jeg at det var riktig å bli sittende under innlegget hans i Genève og bruke Norges plass til å imøtegå hans hatefulle påstander.

Hvorfor mener jeg dette? Hvorfor mener jeg at det i dagens verden er avgjørende å videreføre dialog og kontakt selv under forhold som er så vanskelige og konfliktfylte som disse? Fordi mine snart seks år som utenriksminister har overbevist meg om at uansett hvor utfordrende det kan være å opprettholde samtalene under slike forhold, er konsekvensene av å ikke snakke sammen ofte langt mer alvorlige. Dialog – brukt på riktig måte – er et grunnleggende diplomatisk verktøy og det er viktigere enn noen gang. Uten dialog kan vi verken forfølge våre idealer eller interesser i en verden preget av økende kompleksitet, oppblomstring av nye ikke-statlige grupper og aktører, og konfliktfylte spenninger over religiøse og verdimessige skillelinjer.

Dette betyr ikke at militærmakt ikke har sin plass i utenrikspolitikken. For det har den. I likhet med de fleste andre land er Norges sikkerhet avhengig av pålitelig militær kapasitet – og av vårt medlemskap i Nato. Men som politiker vet jeg også at militærmakt alene er lite egnet til å håndtere et stadig økende antall situasjoner som nå påvirker internasjonale og mellomstatlige forhold. Jeg har selv sett hvordan de internasjonale styrkene i Afghanistan har prøvd å unngå sivile tap. Jeg tviler på at det i noen annen væpnet konflikt i historien er blitt lagt ned så mye arbeid for å sikre at bare de militære mål forfølges med makt. Og likevel, i en global virkelighet som vår, så skal det ikke mer enn noen få skjebnesvangre hendelser til, før godviljen som er skapt gjennom bistand og lokale, oppsøkende programmer, blir visket ut. Om militær makt alltid har vært en dårlig måte å bygge lojaliteten hos lokalbefolkningen på, er den spesielt ineffektiv i dagens massemediale tidsalder.

I en slik verden mener jeg at dialogbaserte strategier i utenrikspolitikken er uunnværlige og må forsvares og styrkes ytterligere. Men dette må ikke misforstås: Jeg mener ikke at politiske samtaler og kontakt kan løse enhver konflikt, eller at dialog kan erstatte maktbruk. Cuba-krisen i oktober 1962 viste oss dette klart og tydelig; vilje til å bruke militært press måtte kombineres med direkte kontakt mellom Kennedys og sovjetiske utsendinger. Og noe av det samme gjelder i forholdet til dagens regime i Iran. Den mest effektive strategien er å vedta gradvis hardere sanksjoner, samtidig som vi oppfordrer verdenssamfunnet (og Iran) til å holde de diplomatiske kanalene åpne.

De siste årene er det blitt vanlig å harselere over begrepet dialog. Fra visse politiske hold hevdes det at dialog og samtaler er ensbetydende med moralsk relativisme, og til og med et tegn på svakhet. Dette er ikke riktig. Et forsvar for dialog, slik Norge står for, betyr ikke at vi må være villige til å snakke med alle under alle omstendigheter, helt uavhengig av andre hensyn. Alle land har sine «røde linjer» som ikke kan krysses. Likevel mener jeg at det er helt avgjørende at vi motstår fristelsen til å avvise dialog, på moralsk grunnlag, med grupper eller stater med ideologier og mål vi anser som tvilsomme eller farlige, eller fordi noen stater har klassifisert en gruppe som en «terroristorganisasjon». Da min kollega Marty Natalegawa, som er Indonesias utenriksminister, ble spurt om landets strategi mot terrorisme, gikk han rett på sak: «Kampen mot internasjonal terrorisme er ikke en krig. Hvis det bare hadde vært en krig, ville det bare handlet om å bruke makt, rå makt.»

For å si det kort: Det avgjørende spørsmålet bør ikke være hvem vi skal tillate oss å snakke med. I stedet burde vi heller spørre under hvilke forhold og om hvilke temaer det er riktig å samtale. Dessverre finnes det ingen allmenngyldig regel for dette. Vi må bedømme situasjonen fra sak til sak. Bør vi for eksempel ha diplomatisk og politisk kontakt med Hamas? Norge fordømmer Hamas’ angrep på uskyldige sivile og vi tar avstand fra ideologien deres. Norsk politikk er også klar på at Hamas må overholde tidligere avtaler og forpliktelser som PLO har påtatt seg, gi avkall på bruk av makt og anerkjenne Israels rett til å eksistere. Verken Hamas eller noen annen enkeltstående gruppering har rett til å bestemme over krig og fred på vegne av det palestinske folk.

Likevel støtter Norge en politisk linje der vi tillater kontakt og dialog med Hamas. Hvorfor? Svaret er at Hamas representerer en betydelig del av det palestinske samfunnet, som endog har vunnet valg. Organisasjonen kontrollerer nå et territorium, Gaza, som omfatter cirka 1,5 millioner palestinere. Hamas er en sosial, politisk, religiøs og også militær realitet som ikke forsvinner gjennom en vestlig isolasjonspolitikk. Dessuten finnes det grupperinger innenfor Hamas som ser ut til å åpne for dialog, og det er tegn til at disse delene av bevegelsen kan være villige til å støtte en tostatsløsning og anerkjenne Israels rett til å eksistere.

Hvordan kan vi få utnyttet dette potensialet? Vi kan bare teste disse mulighetene ved å åpne opp for samtaler og kontakt. Og hvis kontakten brukes fornuftig, kan den moderere motpartens politikk og atferd. Det er naturligvis ikke gitt at dette alltid vil virke. Men alternativet er uansett betydelig dårligere. Forsøkene på å isolere Hamas i årene etter at Hamas vant valget i de palestinske områdene i 2006, har vært feilslåtte. Strategien har gitt Hamas? ledere anledning til å spille martyrer i arabiske media, og dessuten å styrke sin posisjon i Gaza ved å bli den avgjørende leverandøren av varer og tjenester til det palestinske samfunnet. I tillegg har isolasjonen av Hamas drevet bevegelsen og tilhengerne deres inn i Irans favn, i større grad enn hva som ellers ville ha vært tilfelle.

Jeg mener at verdenssamfunnet foretok en politisk feilvurdering da de ikke ønsket å forholde seg til den palestinske samlingsregjeringen i 2007, en regjering som omfattet alle palestinske parter, og som var støttet av den demokratisk valgte presidenten, Mahmoud Abbas. Dersom man hadde valgt engasjementspolitikk med denne palestinske regjeringen, kunne Midtøsten-kvartetten (FN, USA, EU og Russland) ha ført samtaler med samlingsregjeringen, og dermed verdsatt at de palestinske fraksjonene hadde gjort en historisk innsats for å samle seg, og at sentrale grener innenfor Hamas hadde valgt politikkens fremfor voldens vei.

I stedet ble palestinernes regjering behandlet som en paria. Og resultatet er blitt som man kunne vente. De elementene innenfor Hamas som valgte å arbeide politisk, og som potensielt var villige til å se på mulighetene for fremforhandlede løsninger, ble stående tomhendte og uten innflytelse. Unge mennesker ble radikalisert. Regjeringen brøt sammen, og Hamas og Fatah gikk inn i en voldelig konflikt mot hverandre; noe som bidro til å gjøre utsiktene til fred i Midtøsten enda mer kompliserte. Vi kan selvsagt ikke være sikre på at diplomatiske samtaler og kontakt hadde gitt bedre resultater. Men jeg tviler på at resultatet kunne ha blitt dårligere.

Opprøret i Egypt forteller en lignende historie. I mange år har det vært betydelig bekymring i Vesten for at sterke folkebevegelser i den arabiske verden, enten de er sekulære eller islamske, skal gi mer handlingsrom for radikale islamske bevegelser. Og denne bekymringen har hatt direkte betydning for det internasjonale samfunnets politiske adferd. Vesten har vært mer tilbakeholden med å støtte det sivile samfunnet og demokratiske endringer i det arabiske Midtøsten enn i de aller fleste andre steder i verden.

Jeg mener at begivenhetene i Egypt understreker hvor uklok denne strategien har vært. Den siste måneden har tydelig vist at kommunikasjonsrevolusjonen har ført til dyptgripende endringer i de politiske grunnforholdene blant folk i Midtøsten – og særlig blant unge mennesker. Diffuse nettverk av grupper kan nå samarbeide og kommunisere på måter som ikke så lett lar seg kontrollere. Den unge befolkningen i Midtøsten kan i stigende grad uttrykke sine ønsker om et bedre liv, og de kan sammenligne sine egne fremtidsmuligheter med dem de kan oppleve interaktivt via internett og applikasjoner på egne smarttelefoner. Hendelsene i Egypt er et klart uttrykk for at selv om radikale og farlige islamske grupperinger er en realitet, så finnes det også betydelige moderate, pragmatiske og innflytelsesrike islamske grupper og fløyer – stikk i strid med de stereotypiene av muslimer vi ofte får servert.

Og dette er virkeligheten ikke bare i Egypt, men i store deler av Midtøsten. Vestlige politikere og observatører er nødt til å forholde seg til at politikken i denne regionen i økende grad vil bli utformet nedenfra og opp, utformet av stemmene til et ungt og ganske mangfoldig sivilsamfunn. Dette har viktige konsekvenser for utenrikspolitikken. Utenrikspolitikken og samarbeid mellom folk kan ikke hovedsakelig baseres på relasjoner og kompromisser med og mellom eliter, slik mye av politikken i Midtøsten tradisjonelt har dreid seg om. I stedet er vi nødt til å finne politiske muligheter og fredsløsninger som er mye bredere forankret i samfunnet: økonomisk utvikling, helsefremmende arbeid, institusjonsbygging og fredsbyggende initiativer på bakken.

For å kunne gjøre dette, må vi investere i politisk dialog også med grupper som er forskjellige fra oss. De siste månedene har vi tydelig sett hvordan mange regjeringer i Midtøsten sliter med å forstå og reagere på signaler fra sivilsamfunnet. Men også vi må bli dyktigere til å etablere koblinger til sivilsamfunnet. I en verden der informasjonsteknologien gir nye og unge grupper en langt sterkere stemme og større potensiell innflytelse, har vi ikke noe annet valg enn å involvere oss overfor dem. Dette er ikke noe spesielt drastisk forslag. Det betyr egentlig ikke noe annet enn at vi tar folket i Midtøsten på samme alvor som vi gjør i vårt eget og andre demokratiske samfunn.

Dette er også en viktig del av begrunnelsen for hvorfor jeg mener det er riktig å gjennomføre samtaler med ulike væpnede grupperinger i Afghanistan, inklusive med deler av afghansk Taliban. Det er omsider blitt en etablert sannhet at nøkkelen til en fredelig løsning i Afghanistan må finnes på det politiske plan. Uten en politisk dialogprosess, som inkluderer alle representative grupper, vil den politiske styringen forbli mangelfull og sårbar. Samtaler og forhandlinger er nødvendig fordi enhver langsiktig løsning i Afghanistan (i alle fall en løsning som ikke innebærer omfattende internasjonalt militært nærvær), må sikre at viktige grupper blant pashtunene og tradisjonelle klanledere er villige til å støtte den afghanske staten. Det er ingen ideell situasjon. Selv moderate elementer i Taliban støtter ideer og politikk – for eksempel overfor kvinner – som jeg og mange med meg anser som forkastelige. Og det blir ingen enkel oppgave å finne en løsning som alle kan leve med. Men faktum er likevel enkelt: Om man ikke finner gode løsninger gjennom dialog, finner man det i hvert fall ikke uten.

Mange av dem som i dag går sterkest imot dialog i internasjonal politikk, forutsetter at vi lever i en verden der vilje til å forhandle og inngå kompromisser er et tegn på svakhet og moralsk forfall. En verden der kontakt med Hamas, Det muslimske brorskap eller å møte Irans president ansikt til ansikt er ensbetydende med ikke å stå opp for egne verdier, men betyr å underkaste seg omverdenen.

For meg er dette synspunktet vanskelig å forstå, både realpolitisk og prinsipielt. Det er en beskrivelse av en verden jeg kjenner meg dårlig igjen i. Det å forsvare og anvende dialog som et virkemiddel, er verken naivt eller utopisk. Det viser styrke at man er villig til å snakke med sin motstander. Det er ikke svakhet. Og det er ikke feigt å møte din motstander til debatt og prøve å overbevise verden om å følge deg ved å snakke om dine verdier. Men det kan kreve sitt mot.

Sett på denne måten bygger forsvaret av dialogen på en tilnærming til diplomati som best kan beskrives som en blanding av verdier og realpolitikk; et forsøk på å finne konkrete utenrikspolitiske løsninger som gjør verden bedre, men samtidig tar høyde for de begrensningene som finnes ved dagens verdensorden. Som en forsvarer av dialog, holder jeg imidlertid alltid muligheten åpen for at vi bør gå vår vei i stedet for å snakke. Men vi trenger ikke være så raske med å velge denne enkle løsningen. Det faktum at det finnes motsetninger og konflikter som ikke kan løses, betyr ikke at dialogens muligheter ikke skal utforskes aktivt. Diplomatisk kontakt, også med dem som står langt unna oss, er viktigere for vår globaliserte verden enn noen gang tidligere, og vi må våge å stå opp for dette med stor styrke. I en tid som fremsto som langt farligere enn vår samtid, formulerte John F. Kennedy prinsippet som siden altfor ofte er blitt tilsidesatt: «Vi skal aldri forhandle av frykt. Men vi skal aldri frykte å forhandle.»

Da jeg nylig besøkte Kairo, møtte jeg mange av de sentrale aktørene bak det egyptiske opprøret som fylte Tahrir-plassen. Målet for reisen var å forstå drivkraften bak den historiske endringsprosessen som er på gang i den arabiske verden. Blant dem jeg møtte var Det muslimske brorskap. Burde jeg latt være å møte dem? Det muslimske brorskap er en sosial og politisk realitet i Egypt. Bevegelsen spilte en avgjørende rolle i opprøret som fant sted i januar og februar, og den vil ta del i den forestående, skjøre prosessen med å bygge et demokrati i Egypt. Jeg kan ikke se noen god grunn til at vi i Vesten ikke skulle erkjenne denne realiteten, og at vi ikke skulle forholde oss til Brorskapet slik vi gjør med de andre grupperingene som nå dukker opp i Egypt.

Utfordringen vi står overfor i dag er å styrke de demokratiske kreftene i Egypt. Vi bør ikke utelukke noen. Jeg er uenig med Brorskapet i mange viktige spørsmål, som religionens rolle i politikken, kvinners rettigheter og minoriteters rettigheter. Men om vi lar være å snakke med representanter for bevegelsen, gjør vi ingen forskjell. Brorskapet må holdes ansvarlig, og vi må konfrontere medlemmene med internasjonale standarder for religionsfrihet, likestilling mellom kvinner og menn og sentrale demokratiske prinsipper. Hvis vi utelukker dem, kan vi komme til å gi dem martyrrollen og dermed styrke oppfatningen om Vestens dobbeltmoral. Og hvem vet, kanskje vil Det muslimske brorskap, med sitt åpenbare mangfold, til slutt fremstå som en politisk og sosial motvekt til de antidemokratiske strømningene som finnes i det egyptiske samfunnet, både innenfor restene av det tidligere regimet og blant langt mer konservative islamske salafistgrupperinger som har stor appell blant mange fattige i den arabiske verden.

*****

Dette er en forkortet og redigert oversettelse av artikkelen «Why We Must Talk» av Jonas Gahr Støre, publisert i det amerikanske tidsskriftet New York Review of Books, 17. mars 2011.