EU som drivkraft

Fredag ettermiddag før påske: NATOs utenriksministermøte i Berlin er over og på flyplassen kommer jeg i prat med mine kolleger fra Portugal og Hellas.

Mens vi snakker om løst og fast, tenker jeg at dette er et møte mellom europeiske kontraster. Jeg representerer et land utenfor EU, men tett integrert gjennom EØS-avtalen. Et land på Europas heldige gren, som har opptrådt ansvarlig i møte med rikdom, som kan notere lav ledighet, ingen gjeld og store overskudd.

Mine to kolleger kommer fra land som forankret demokratiet gjennom EU-medlemskapet. Nå er de tungt rammet av finanskrisen. Begge har måttet krype til korset og be om støttepakker fra både EU og IMF. Det går på selvråderetten løs. På hjemmebane handler det om kutt og atter kutt - og det haster.

Det fester seget bilde av de sørlige landene som EUs problemsone. Det er ikke helt rett, også Irland, Island og Latvia er rammet av finans- og bankkrise.

Men spenningene i EU har utvilsomt en nord-sør dimensjon, der landene i sør må stramme inn for å mestre kravene i eurosamarbeidet, som er så detaljert bestemt av tysk handel og vandel. Til nå har refrenget vært krav om kraftige innstramminger. Mens gevinstene fra festdagene gikk til noen få, deles kostnadene og oppgavene ved oppvasken av de mange. Spørsmålet er om den måten å dele regningen på vil stå seg.

Min reise fra Berlin tok meg ikke hjem til norsk påske, men først gjennom Balkan sørfra, med start i Istanbul og Ankara - og videre til Prishtina i Kosovo, Skopje i Makedonia, Beograd i Serbia og Zagreb i Kroatia.

Her er det ikke ettervirkningene av finanskrisen som dominerer diskusjonene. Her lever visjonen om EU-medlemskapet som selve målet for politikken. Nesten alle er enige om at strid mellom land og folkegrupper vil bli mindre om de kan samles i noe større - i EU.

Å kvalifisere for EU-medlemskap er selve testen på moderne reformpolitikk. Lykkes man her, er signalet til omverden at landet er på rett spor - mot forutsigbarhet, orden og stabilitet.

Tyrkia har både størst selvtillit og flest frustrasjoner. Landet er i formell prosess mot EU-medlemskap, men tungvektere som Tyskland og Frankrike har i realiteten satt foten ned.

Den tyrkiske regjeringen fortsetter likevel ufortrødent sine EU-forberedelser. Tyrkia opplever vekst og fremgang, og tyrkiske ledere sier lakonisk: «om ikke lenge vil EU trenge oss mer enn vi trenger dem».

Eller som en ledende talsmann sa det: «Snittalderen i Tyrkia er 28 år, i Tyskland 45 år; hvem har best utsikter til fremtiden?»

Lenger nordpå Balkan ligger Europas uforløste forsoning. Det er som om vi hører etterdønningene av Berlinmurens fall, eller de siste tak av opprydding etter Jugoslavias sammenbrudd og Balkan-krigene på 90-tallet.

Også her er EU-veien den samlende kraft for politikk og reformer. Slovenia, nord på Balkan, er både med i NATO og EU. Kroatia er medlem av NATO og håper på grønt lys for EU-medlemskap før sommeren. Du kan føle en stemning som minner om studenter før eksamen. EU betyr tilhørighet, stabilitet, orden og forutsigbarhet, selve testen på at et kapittel endelig er tilbakelagt.

Lenger sør tårner problemene seg opp. I Bosnia Herzegovina er det fred, men det er i følge kynikere også alt.

Statsdannelsen sliter med å finne samlende mening, og veien mot både EU og NATO er brolagt med interne hindringer mellom folkegrupper.

Makedonia holdes igjen av en dypt forankret navnestrid med Hellas, som ikke vil tillate et land med navnet Makedonia langs sin nordgrense.

Kosovo er i navnet en stat, den yngste i Europa, men sliter med å stå på egne bein tett på Serbia.

Og Serbia selv, landet som i følge et ordtak har mer historie enn det er mulig å fordøye, strever også med å få grønt lys for veien mot NATO og EU. En av EU-prosjektets virkelig store tester vil handle om utvidelsen kan lykkes også her.

Vår norske EU-debatt er knapt til å kjenne igjen på disse trakter. Sør i Europa bidrar EU nå til fred, stabilisering, utvikling og demokrati. Finanskrisen rokker ikke ved det.

Et fremtidig EU-medlemskap for landene på Balkan vil sikre stabilitet og økonomisk utvikling i hele regionen. Det vil hele Europa tjene på. Også Norge.