Innlegg i debatten om EU/EØS-redegjørelsen

Sjekkes mot framføringen (Stortingets referat).

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Jeg sa en god del om krisen i Europa. Jeg synes representanten Tenden oppsummerte dette godt ved å si at det at det går godt i Europa, er viktig for Norge. Går det dårlig i Europa, er det en utfordring for Norge både politisk og økonomisk. Det er klart at krisen på begge sider av Middelhavet setter disse tingene i perspektiv. Det handler om politiske kriser begge steder.

Jeg synes også det er en interessant påpekning fra representanten Høglund at vi nå i tillegg til et øst–vest-skille også ser tendenser til et nord/sør-skille politisk og økonomisk i Europa.

Representanten Solhjell mente å høre et déjà vu hos komiteens leder. Jeg må innrømme at jeg savnet et déjà vu – eller et déjà vu som ikke var der. For første gang i disse debattene her i denne sal er ikke Høyre kontinuerlig opptatt av at regjeringen ikke nærmer seg EU-medlemskap i all sin politikk. Jeg synes jeg har fått det spørsmålet i utenriksdebatt etter europadebatt etter utenriksdebatt disse årene, som ironiserer over EØS-avtalens mange mangler, og at målet for å komme videre er å nærme seg EU. Det spørsmålet kom ikke i dag. Det synes jeg i og for seg er greit, for det er ikke en prioritet i norsk europapolitikk å gå den veien i dag.

Jeg vil konstatere, som representanten Høybråten var inne på, og flere representanter har sagt det, at EØS-avtalen er viktigere for Norge nå enn før. Det skyldes jo at den er så omfattende – mer omfattende nå enn før og dekker flere områder – men også fordi vi er i en situasjon hvor Norge skal vokte seg vel for, i en situasjon med stor usikkerhet og uforutsigbarhet i Europa, å øke uforutsigbarheten rundt Norges situasjon. Vi er godt stilt, men jeg vil hevde at EØS-avtalen er med på å gjøre oss godt stilt fordi det er en forutsigbarhet rundt det vi steller med. Jeg vil si det slik at aldri har EØS-avtalen vært viktigere. Jeg tror faktisk at den aldri har stått sterkere i denne sal siden den ble vedtatt med tre fjerdedels flertall i 1994.

Så er det slik at vi får en utredning om EØS-avtalen. Den er ferdig før jul. Den kommer først for vår offentlighet i begynnelsen av januar – det skyldes kanskje at utvalget sitter i salen og følger debatten og ikke sitter og jobber. Men de har jobbet hardt – det ønsker vi velkommen – og de har bidratt til en debatt om EØS rundt om i landet som jeg også vil gi applaus for. Når den utredningen kommer, skal vi selvfølgelig ha en debatt om alle sider ved avtalen. Det ventes også i spenning på den i EU, som har tillit til at dette er en faglig forskningsrapport som kommer til å gi mange interessante perspektiver. Jeg opplevde på rådsmøtet i forrige uke at man fra EU-kommisjonens side allerede siterte delutredninger, som faktaforhold og kunnskap om EØS-avtalen.

Vi skal gå inn i avtalen og utredningen og diskutere den meget frisinnet. Da mener jeg at det på ingen måte er galt å diskutere forslag om at EØS-avtalen kan bli bedre i måten den er innrettet på, i måten den virker på og i måten EU og Norge samarbeider på. Men jeg tror det er et svært dårlig alternativ å bruke tid på å diskutere oppsigelse av EØS-avtalen og retur til det Norge hadde på slutten av 1980-tallet. Jeg synes representanten Hansen holdt et veldig godt innlegg om konsekvensene ved det. Finansministeren og jeg var i tvil om dette med fritak fra offsideregler ville hjulpet det norske fotballandslaget. Men det er et godt bilde på hvordan man skaper ulikheter i et marked som sånn sett kan være talende.

I den krisen som nå rammer Europa, blir det noen ganger spurt: Hva er Norges bidrag? Jeg synes det er viktig å peke på fire forhold som man nå legger merke til i Europa, hvor Norge faktisk spiller en rolle for å bidra på en vei ut av krisen.

Det ene er EØS-finansieringsordningene. Jeg merker meg representanten Høglunds ønske om å målrette dem på en annen måte, det skal vi ta med oss. Nå har vi undertegnet samarbeidsavtalen med de fleste landene, og dem vi ikke har undertegnet med, er i en prosess i disse dager, så å si. Men jeg har erfart at de er målrettet, konkrete og gir resultater, og i sum bidrar de i og for seg til et investeringsklima, når de retter seg inn mot sosiale og økonomiske forhold. Det er det ene – et vesentlig bidrag til land som trenger det.

Det andre er at Statens pensjonsfond utland har investert med om lag 30 milliarder euro i EU-landene, halvparten på obligasjoner og halvparten på aksjer. Dette er langsiktige, tålmodige investeringer som også bidrar i en ustabil tid – positivt.

Det tredje er at vi har økt våre innskudd til IMF slik at de er styrket til å bidra til de kriseløsninger som IMF bidrar til.

Det fjerde er at vi er en langsiktig, stabil og forutsigbar leverandør av energi til Europa, senest illustrert i går med den store avtalen om gassalg fra Statoil til britiske partnere.

Det kom opp noen spørsmål om enkeltdirektiv. Det første – og her var det déjà vu – er at komiteens leder snakker om at vi gambler med EØS-avtalen når vi nå har reservert oss mot postdirektivet. Jeg tror vi kan senke skuldrene og si at den reservasjonsretten – til representanten Slagsvold Vedum – ikke er en vetorett, men det er en rett til å reservere seg, samtidig som man har en forpliktelse til å arbeide for løsninger. Det at vi har retten, har betydning, og når vi har retten, vil det også være mulig for oss å bruke den.

Spørsmålet reises så: Hva er det som er så problematisk? Jeg tror jeg har svart på det flere ganger i Stortinget, men la meg gjenta etter konsultasjonene med kommisjonen:

Det er to hovedforhold, slik jeg ser det. Det ene er Postens betydelige tap av inntekter, og det er et problem når vi ønsker å opprettholde posttjenester i hele landet. Det andre er at vi har grunn til forvente at enhetsportoen kan komme under press. Det er også noe som vi er opptatt av, og kommisjonen ser også det poenget. Når det gjelder seks dagers ombæring, ser ikke det ut til å være det største problemet – det er altså disse to andre grunnleggende forhold. Så får vi se hvordan fremtidig kontakt med EU-siden vil arte seg på det området.

Når det gjelder innskuddsgarantiordningen, arbeider regjeringen med finansministeren i spissen iherdig for å fremme norske syn der. Der pågår det en såkalt trepartsdialog mellom rådet, parlamentet og kommisjonen, og vi opplever vel at vi har fått fremmet våre syn alle tre steder. Vi har relativt bred støtte i det Europaparlamentet har utarbeidet. Vi har større grad av skepsis i kommisjonen, og vi har også blandet oppslutning i rådet. Men vi arbeider videre med det og forsøker å bruke de kanalene vi har, for en viktig sak for Norge.

Jeg har ikke noe å legge til når det gjelder de rettede tv-sendingene, fordi regjeringen skal konkludere sin posisjon. Jeg tror realiteten er at muligheten for å få unntak på det området og få endret EUs holdning begynner å avklare seg i retning av at det ikke er lett – eller la meg si det slik: Jeg tror ikke det ligger mulighet i det, slik EU har fastslått veldig tydelig fra deres side. Jeg kan forsikre representanten Høybråten om at det betyr ikke at vi ikke vil holde fast ved et hovedelement i vår alkoholpolitikk, nemlig alkoholreklameforbud, men i disse rettede sendingene er det da spørsmål om vi kan følge opp på andre måter i direkte kontakt med britiske myndigheter, f.eks. Her vil vi holde Stortinget orientert om den konklusjonen regjeringen til slutt treffer.

Så var det snakk om Schengen. La meg der bare si at Schengen-avtalen har tjent Norge godt og tjener nordmenn som er på reise, hver eneste dag. Ofte tenker vi ikke på betydningen av det regelverket og hva det gir oss. Det er også en god ramme for måten vi nå utarbeider egne avtaler på med et annet land utenfor Schengen, vår nabo i nord, Russland.

Det det er snakk om, og hvor vi er kritiske, er spørsmålet om gjeninnføring av grensekontroll i spesielle tilfeller, som vi mener er en rett som landene må ha, men hvor det ligger forslag om at det forslaget skal ligge i kommisjonen og endog i møter hvor vi ikke er til stede. Det finner vi vanskelig å akseptere, og derfor fremmer vi det synet. Det er vi for øvrig ikke alene om, det er mange av EUs medlemsland som deler vårt syn på det.

Til sist: I debatten om krisen i Europa, hender det i vår egen europadebatt at vi gjør den krisen til en EU-krise. Jeg tror vi er nødt til å gjøre det mer nyansert enn det. Deler av det er slik det er sagt, at valutaen er innført med manglende oppsett til å ivareta krav til en felles valuta i et sammensatt område. Men deler er jammen meg også selvforskyldt i land. Så her har vi altså en politikk i demokratiske europeiske land, og vi har retningslinjer i det demokratiske samarbeidet mellom land som har store utfordringer.

Jeg synes vel generelt at vi nå har gode debatter om dette også i Norge, debatter som ikke alltid faller ned i et gammelt, velkjent norsk refreng, nemlig om vi er for eller mot norsk medlemskap i EU. Men erkjennelsen, som også jeg vil avslutte med, som representanten Tenden var inne på, av at det går godt i Europa, er avgjørende for Norge både økonomisk og – vil jeg si – på mitt felt, utenrikspolitikken.

Som jeg sa i min redegjørelse, er vi ikke tjent med et Europa som må bruke mer og mer av sin kraft på å løse interne problemer i Brussel og bli mer og mer fjernt fra de store debattene internasjonalt der vi har sammenhengende syn, som forsvar av menneskerettigheter, som arbeid for internasjonal handel eller arbeidet for nye klimaavtaler.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Morten Høglund (Frp):
Jeg vil innom Schengen og Bulgaria og Romania og deres inntreden. Nå har Finland droppet sin reservasjon, så vidt jeg forstår. Mener utenriksministeren at det nå er en allmenn enighet om å oppta Bulgaria og Romania fullt ut i Schengen, og at utfordringer knyttet til organisert kriminalitet og korrupsjon i disse landene er borte?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg støtter den visjonen at de landene også kommer inn i Schengen, men jeg er veldig opptatt av at de skal komme inn i Schengen for å kunne overholde Schengens krav. Derfor har jeg forståelse for at mange land i Europa har vært kritiske og vurdert kritisk de to landene, spesielt i lys av det vi vet om administrative rutiner, korrupsjon og den type samfunnsonder som de må bekjempe.

Nå ser det altså ut som om det avtegner seg et opplegg for at de kan være på vei inn, ikke gjennom ett vedtak over natten, men gjennom en trinnvis prosess hvor de må legge for dagen evne til å håndheve det regelverket som er. Inntrykket er vel at Finland og noen andre land har stått på med kritiske holdninger. Jeg tror ikke de er helt fjernet ennå. At det er en slags trinnvis prosess som kan innlemme landene i Schengen, er en tilnærming som vi i det store og hele kan støtte. Men vi er opptatt av at når man påtar seg forpliktelser, må det være noe man kan levere på, og ikke noe som forblir ugjennomført.

Karin S. Woldseth (Frp):
Vi hørte representanten Eriksen Søreide hevde at vi satte EØS-avtalen under press, eller gamblet med den nærmest, hvis vi brukte reservasjonsretten vår i forhold til postdirektivet. Nøyaktig de samme ordene brukte utenriksministeren når det gjaldt datalagringsdirektivet. Jeg vil gjerne vite hva som er forskjellen på disse to direktivene, og hvorfor det ene setter EØS-avtalen under press, mens det andre åpenbart ikke gjør det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg skulle gjerne vite når jeg brukte ordene gamble med EØS-avtalen. Det er jeg ikke sikker på at jeg har sagt. Jeg argumenterte for datalagringsdirektivet fordi jeg var for det. Jeg argumenterte mot å reservere seg mot datalagringsdirektivet fordi jeg mente det ville svekke Norges evne til å bekjempe organisert kriminalitet, det ville sette politi og påtalemyndighet tilbake i forhold til å holde tritt med et internasjonalisert nettverk som bruker disse teknologiene, som vi er tjent med eksisterer.

Jeg tror også at konsekvensene av å sette seg utenfor det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Europa er større enn de er når det gjelder det vi nå diskuterer på postområdet isolert sett. Men jeg mener at det var helt legitimt å være for å reservere seg mot det direktivet for dem som var veldig mot det. Jeg var altså for det. Jeg var også for tjenestedirektivet, som mange var veldig imot. Det var ikke på grunn av reservasjonsretten per se, som jeg har vært med å forhandle fram, og som jeg forsvarer veldig sterkt, men det var altså det at jeg var uenig i synet på direktivet.

Øyvind Halleraker (H):
Eurovignettdirektivet, som nylig er lagt fram fra kommisjonen, omhandler mulighet for å belaste tyngre kjøretøy for eksterne kostnader, som f.eks. miljøbelastninger. Direktivet er ett av flere element for å fremme en mer bærekraftig transport i medlemslandene.

I Norge er jo alle bompengeprosjekt et rent finansieringsanliggende, uten noe element av slike kostnader som direktivet er basert på. Likevel hører vi stadig fra senterpartistatsråder i denne regjeringen at rabattstrukturen i eurovignettdirektivet vil ramme norske transportører. Det hører også med til historien at det i artikkel 7 i) i direktivet, om rabatter, går klart fram at dette eventuelt dreier seg om diskriminerende rabatter. Det har vi heller ikke i Norge. Likevel ser man denne senterpartiskepsis mot nok et direktiv. Deler ministeren senterpartistatsrådenes bekymring for implementeringen av eurovignettdirektivet i Norge?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg føler vel her at representanten retter baker for smed; Senterpartiet hadde vel også forstått hva jeg mener med det! Jeg får svare på vegne av regjeringen, og det er at den saken har vi til vurdering. Det er av de saker hvor det foreslås ordninger fra EU som er EØS-relevante, men som ikke alltid er i samsvar med hvordan vi er organisert på norsk side. Så må vi vurdere konsekvensen av det: om det er behov for endringer og justeringer, og hvordan vi skal stille oss til innspurten for å beholde det enhetlige EØS-området.

Ivar Kristiansen (H):
Mange spør seg i disse dager hva finansfyrsten Norge kan bidra med for å avhjelpe den økonomiske og politiske situasjonen i Europa. Utenriksministeren viser til at Norge er en stabil leverandør av energi til Europa. Ja, det er bra – for Norge i alle fall, men også for Europa. Det fyller statskassen med inntekter og det på svært så gode kommersielle vilkår. Utenriksministeren viser til de norske IMF-bidragene. Ja, de er på 0,9 prosent av IMFs budsjett. De er altså under vår andel av verdens handel. Da er mitt spørsmål: Drøfter regjeringen konkrete tiltak for hvordan Norge kan bidra til å avbøte situasjonen i EU-landene, som nå faktisk står med alvorlige problemer opp til halsen, eller venter man på at andre land skal ta initiativ?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Om representanten Kristiansen mener at vi skal gjøre dette på en annen måte, hadde det vært interessant å høre Høyres syn på det: om vi f.eks. skal putte norske penger inn i en europeisk krisemekanisme som ennå ikke er helt klar og tydelig, eller om det er andre steder vi kan bidra. Jeg har orientert om de områdene der vi bidrar. Det vi stiller tilgjengelig for IMF, er ikke fullt ut utnyttet, så der er det ikke et presserende problem akkurat nå.

Jeg vil ikke bruke ordet «finansfyrste» om Norge; jeg reserverer meg fra det begrepet. Men jeg kan bekrefte at regjeringen fortløpende diskuterer både hvordan vi påvirkes av krisen, og hvordan vi kan bidra. På den måten var finansministeren i stand til å bidra meget raskt da Island kom i krise. Norge var førende når det gjaldt å finne ordninger i IMF som sikret Island. Vi gjorde også det overfor Latvia.

Vi har økt vår påfylling i IMF, som gjør at vi sånn sett har bidratt til fleksibiliteten der. Men dette må vi fortløpende vurdere, og vi har ikke noen henvendelser liggende nå som vi ikke har besvart, eller som jeg tror Europa stiller seg uforstående til. For øvrig er de investeringene vi foretar, av stor betydning inne i de europeiske markedene som trenger den stabiliteten.

Dagfinn Høybråten (KrF):
La meg si at jeg støtter fullt ut den gjennomgang utenriksministeren ga av forholdet til reservasjonsretten, som er en veldig viktig del av avtalen, og som skal benyttes med vett og forstand, men som er det siste virkemidlet vi har i forhold til et direktiv eller et stykke lovgivning vi er uenig i. Direktivet som gjelder audiovisuelle tjenester, er et direktiv hvor jeg tror utenriksministeren og jeg deler 100 pst. synet på ønskeligheten av å hindre alkoholreklame på norske tv-skjermer. Det spørsmålet som gjenstår hos meg etter det utenriksministeren har sagt her i dag, er: Er det slik at regjeringen i sin avsluttende vurdering av dette også vurderer spørsmålet om å bruke reservasjonsretten i forhold til dette direktivet? For det andre: Inngår det i regjeringens vurdering at man også vil vurdere å framforhandle løsninger bilateralt med de landene som er aktuelle?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg tror at når vi vurderer om vi skal innlemme et direktiv i EØS-avtalen, så vurderer vi alle muligheter på den veien. Det ene er å innlemme det, det andre er å gå imot å innlemme det. Så er spørsmålet hva som er effekten ved å innlemme det i forhold til hva som er realiteten når det gjelder alkoholreklame i vårt samfunn, hvor vi kan si nei til hovedsporene, altså det som produseres av materiale i Norge, enten det er på papir eller på skjerm, mens det som kommer utenfra, er vanskeligere. Det som kommer på papir utenfra, har jo alkoholreklame i dag.

Spørsmålet er om det også vil gjelde for skjerm. Men vi vurderer alle opsjoner der. Skulle det være slik at vi aksepterer at dette direktivet blir innlemmet fordi vi av en eller annen grunn finner det riktig å ta det i den store helheten, tror jeg, uten at jeg kan konkludere på det, at det vil være naturlig å forfølge det sporet som representanten viser til, nemlig den anledningen som EU peker på til å forhandle mellom land. Hvorvidt det er en enkel strategi å gjennomføre, gjenstår å se. Jeg er ikke sikker på at det er enkelt, men det må vi selvfølgelig komme tilbake til.

Borghild Tenden (V):
I mitt innlegg nevnte jeg innlemmelse av energitjenestedirektivet og at saken, så vidt jeg vet, ligger til behandling i Olje- og energidepartementet – jeg håper jeg har rett i det. Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvordan er fremdriften, og når kan vi forvente at det innlemmes i Norge?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg kan bekrefte at det er til vurdering, og vi vil holde Stortingets europautvalg løpende orientert om det. Det har jo vært andre store saker på energifeltet som har opptatt mye av tiden i løpet av disse siste månedene, ikke minst det at vi nå bringer hele fornybardirektivet sikkert i havn, og blir en del av det. Men vi arbeider også med den andre saken og vil holde Stortinget orientert.

***

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:
Jeg vil også takke for debatten. Jeg er enig med representanten Høybråten i, som jeg sa i mitt innlegg, at avtalen har aldri vært viktigere enn nå, og den har vel neppe stått sterkere i denne sal siden den ble vedtatt med tre fjerdedels flertall.

Noen kommentarer til representanten Woldseth – litt som presidenten her sier: Jeg ga uttrykk for at det var betenkelige trekk ved at politikere trekker seg fra regjeringsmakt og overlater den til såkalte teknokrater – nå var vel lederen senator i Italia – men det er viktig å si at dette er politisk besluttet. Lovene og politikken disse regjeringer skal legge fram, skal gjennom i parlamenter. Det er tross alt langt bedre enn om populistiske retninger hadde feid inn med forenklede budskap.

Representanten Nesvik var opptatt av at det kan komme proteksjonisme i Europa, med egne ordninger i ulike land for å prøve å beskytte egen virksomhet. Det tror jeg er en riktig analyse. Nettopp derfor er EØS-avtalen så viktig, fordi den gir oss vern, forutsigbarhet og likt regelverk.

Til Tybring-Gjedde vil jeg si: Det er ikke lett med økonomi. La meg først begynne med å rette opp en feil fra meg. Når det gjelder graden SPU har investert i Europa, er altså tallet for obligasjoner over 100 mrd. euro og for aksjer 115 milliarder euro. Representanten sa at summen av statsbudsjetter er null. Det han vel mente, er at underskudd og overskudd veier hverandre opp. Jeg tror finansministeren forklarte det godt: Vi investerer ikke i Europa for å stabilisere euroen, men det er naturlig at Norge er tungt vektet i Europa, og gitt at disse investeringene er langsiktige, bidrar det også til stabilitet.

Så synes jeg sammenligningen med at vi har en stor offentlig sektor, og det har også f.eks. Hellas, halter. Det er jo spørsmål om hva slags offentlig sektor, hva slags fagforeninger, hva slags trepartsdialog som finnes i ulike land – og her mener jeg de nordiske land har mye å vise til.

Representanten Irene Johansen snakket om hvorvidt vi kunne få et EU i flere hastigheter. Det var noe av det jeg merket meg ved mitt siste besøk i Brussel. Det ble også tatt på alvor der at man kan få et skille mellom de 10 utenfor og de 17 innenfor euroen. Til og med drøftes det ulike institusjoner for disse to. Det er noe vi skal følge nøye med på.

Til sist om reservasjonsretten: Jeg er tilhenger av den. Den er nødvendig for at EØS-avtalen har integritet. Realiteten er at vi nå har gitt beskjed til EU om at vi reserverer oss mot innlemmelse av postdirektivet – om vi da har reservert oss, brukt reservasjonsretten, jeg vet ikke hvordan man skal tolke det, men vi har i hvert fall sagt det veldig tydelig, og jeg gjentok det i forrige uke. Når jeg reagerer på ordet «veto», er det fordi assosiasjonen til «veto» er at man har stoppet noe og blokkert det. I EØS-avtalen, som Stortinget hadde på bordet da det diskuterte ratifikasjon i denne salen i 1994, står det i artikkel 102 at partene er forpliktet til å arbeide for å finne en løsning, også etter at man har varslet en reservasjon gjennom de såkalte seks pluss seks måneder, og også etter det. Spørsmålet blir ikke borte selv om man varsler en reservasjon, det er faktisk noe vi må arbeide videre med. Norge er innstilt på å følge traktatens bestemmelser.

For alle de øvrige innlegg: www.stortinget.no