Europa blues

Noe skjer i Europa. Brussel vil ha mer integrasjon, folk vil ha mindre. Nasjonalstaten gjør comeback, hva blir resultatet?

Mens tåregassen driver i Atens gater, gnir også vi oss i øynene for å forstå omfanget av de råeste innstramningene i europeisk velferd og økonomi i nyere tid. De fleste er enige om at EU ikke har utstyrt seg med de institusjonene som er nødvendig for å håndtere en felles valuta. Men det blir for enkelt å skylde på Hellas alene, selv om gresk økonomistyring har mye å svare for.

Kort etter at euroen var lansert brøt Tyskland og Frankrike grensene for gjeld og underskudd som medlemslandene hadde vedtatt. Når de store tok seg til rette, hvilket signal ble da gitt til de mindre? Nå isolerer EU-landene den greske krisen til et gresk problem og gir klar beskjed om at kraftig innstramning er svaret for å komme i nasjonal balanse. Ansvaret gis til greske lånetakere og ikke europeiske utlånere.

Selvsagt må greske myndigheter ta ansvar, men debatten er i gang om hvor grensene for felles ansvar og eurosolidaritet går. Partier som sier nei til nye hjelpetiltak skyter i været, som i Finland ved siste valg. I nesten alle land gir det valggevinst å snakke mot Brussel.

Dette er EUs dilemma: fagfolk sier med tyngde at en felles valuta krever langt sterkere felles myndigheter med et effektivt europeisk finansdepartement og noe i nærheten av en felles finanspolitikk. Samtidig har folkeviljen til et slikt skritt knapt vært mindre.

Det bør ikke overraske. Politiske ledere i nær sagt alle europeiske land har de siste årene brukt Brussel som syndebukk og snakket EU-prosjektet ned. Ledere er blitt minnet på den gamle amerikanske sannheten om at ”all politics is local”. Folk lever ikke sine liv i den europeiske integrasjonens sfærer. I land etter land får politikere og velgere erfare at om toppmøtene skjer i Brussel, så kommer de dramatiske konsekvensene av finanskrise og innstramninger på hjemmebane. Som i Hellas, Portugal, Irland – og flere andre kan komme etter.

EU er et historisk prosjekt som Europa fortsatt sårt trenger. Å reversere europeisk integrasjon vil være negativt for alle. Men nå opplever vi at nasjonalstatens tyngde som aktør og symbol styrkes i Europa. En årsak er at det er her folk lever sine liv og kan holde lederne ansvarlig. Det er ikke negativt. Det handler om en grunnleggende demokratisk forankring, en påminnelse om et forhold EU- institusjonene ikke har tatt på stort nok alvor.

Men det er også et resultat av at den europeiske integrasjonen har mistet sin overordnede fortelling. Den var fra 1950-tallet drevet av å gjøre gamle kriger og fiendskap umulige. Så fikk den et nytt kapittel i utvidelsen med landene i Sentral- og Øst-Europa etter murens fall og den kalde krigens slutt rundt 1990. Nå handler historien om de 27 mindre om hva de vil enn hva de ikke vil; skepsis til Tyrkia, nøling om felles utenrikspolitikk, halvveis løsninger for den felles valuta.

Euroskeptiske holdninger er ikke lenger bare britiske. Spør bare i Paris, Berlin, Haag, Helsingfors og bortetter. Det er et paradoks i en verden der folk reiser seg for det som er europeiske fellesnevnere; menneskerettigheter, rettsstat, utvikling, velferd – og der verden kunne trenge europeisk lederskap på områder som handel og klima.

Så er spørsmålet hva en sterkere nasjonalstatsmarkering vil bety. Europeisk historie kan vekke uro for vulgær nasjonalisme, populisme og stigmatisering av minoriteter. Samtidig bør vi ønske velkommen en ny europeisk debatt om den moderne statens rolle. I tre tiår har reform og modernisering vært ensbetydende med privatisering og nedbygging av offentlig sektor. Finanskrisen og kravet om innstramninger bidrar til å forsterke dette budskapet, i noen land truer det med å rive opp det etablerte velferdssamfunnet fordi staten er nær konkurs.

Men dette kan også være starten på det motsatte, en ny debatt om hva offentlig og felles myndighetsansvar krever av oss; for verdiskaping, velferd, integrering; i nærhet med et sivilt samfunn som alltid er lokalt. Moderne europeiske samfunn trener både EU-samarbeidet og handlekraftige, demokratiske nasjonale myndigheter.

Kanskje var det feil at salgsarbeidet for moderne europeisk integrasjon handlet om å snakke ned nasjonalstaten. Særlig skadelig ble det når det falt sammen med Thatcher og høyresidens stormløp mot offentlig sektor. Europa trenger en bedre balanse. Sosialdemokrater bør ønske en sterk offentlig sektor og demokratiske nasjonale institusjoner som virker sammen med et tett europeisk samarbeid i og med EU.