Innlegg under debatt om norsk innsats i Sørøst-Europa

Sak 1: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa (Innst. 61 S (2011-2012), jf. Meld. St. 17 (2010-2011))
 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg:
Jeg vil takke komiteen for en god innstilling, og jeg kan forsikre representanten fra Fremskrittspartiet om at mindretallets merknader er lest. Jeg er vel enig med andre representanter som har sagt at det er en helhet i dette.

Jeg tror representanten Høybråtens påpekning av at det har vært en bred norsk enighet om politikken overfor disse landene over tid, og at den står seg. Jeg tror dette er et av de eksemplene hvor den brede enigheten om utenrikspolitikken faktisk kan måles i hvordan politikk blir gjennomført, fordi vi har vært i stand til å gjennomføre lange linjer i prosjektsamarbeid, vi har vektlagt visse områder, vi har hatt dyktige folk blant parlamentarikere og diplomater i regjering som har kunnet ha langvarig erfaring og nettverk. Det tror jeg gjør at vi spiller en større rolle i denne regionen enn vi med vår størrelse og plassering ellers skulle gjort.

Det er også interessant at denne debatten finner sted parallelt med et historisk besøk til Norge. Det er det første besøk til Norge av en statsminister fra Kosovo, som om kort tid undertegner en samarbeidsavtale med den norske statsministeren, og som gir uttrykk for at dette samarbeidet også finner en mer normal gjenge.

Ellers er det slik at når vi vurderer den arabiske våren, som nå er blitt høst og er på vei inn i kald vinter, stiller noen spørsmål om hvor lang tid dette vil ta. Da kan det være verdt å minne om at det som nå enda er på Vest-Balkan, er en etterdønning av Sovjetunionens sammenbrudd, de store endringene i Europa og Jugoslavias oppløsning. Om 1990-tallets isolasjon er over – jernteppet som skilte naboer er borte, og begrepet Vest-Balkan kanskje også er på vei mot parentesen – så har vi med denne meldingen forsøkt å vise langsiktige utviklingstrekk som vi vil bygge videre på i vår politikk. Jeg er glad for at komiteen har gitt bred støtte til de hovedgrepene.

Vi har også forsøkt nå etter disse årene med erfaring å gjøre et skille mellom land der det er naturlig å trappe ned tradisjonelt utviklingssamarbeid og med land hvor vi ønsker å opprettholde det. Jeg er også glad for at det har møtt forståelse i komiteen. Jeg mener at det er et godt tegn at vi har vært i stand til å nedprioritere pengebruken i denne regionen. Det viser at vi kan flytte ressurser over til andre områder. Samtidig er utfordringene mange. Meldingen er tydelig og åpen på det, og merknadene bygger også opp under det, fra Slovenia, som i dag er integrert, til Kroatia, som er på vei mot EU, og andre land som blir stående igjen. Dette er høyt på EUs dagsorden.

Bare utenriksministermøtene nå utover i desember – utenriksministermøtet 5. desember og rådsmøtet 9. desember – skal ta viktige beslutninger om holdninger til bl.a. Serbia og Kosovo. Det viser etter mitt skjønn at EUs rolle på Vest-Balkan kanskje er en av hovedsakene for EUs utenrikspolitikk, og på det området står det veldig store oppgaver igjen å gjennomføre.

Det er interessant å høre statsministeren fra Kosovo omtale betydningen av et rammeverk for utvikling av lovgivning i sitt land opp mot en europeisk standard. Under middagen med norske parlamentarikere og diplomater i går understreket han forskjellen på hvor Kosovo sto i forhold til land sør for Middelhavet som gikk gjennom forandringer, ved at de ikke hadde denne malen å sammenligne seg med.

Bistanden i 2011 er på ca. en halv milliard kroner, og det er samlet sett en nedtrapping som også vil gå videre. Jeg merker meg den vektleggingen som komiteen understreker for hvor vi bør satse videre fremover, og det er da stikkord som kapasitetsbygging, rettsstat, kamp mot korrupsjon og denne veldig, veldig alvorlige utviklingen med internasjonal kriminalitet.

La meg si det slik at hvis det er ett område meldingen ikke klarer å være tydelig nok, fordi vi beskriver fenomener som vi normalt ikke omtaler i regjeringsdokumenter, så er det den internasjonale kriminalitetens ringvirkninger og hvordan den perverterer nesten alle deler av et samfunns virkemåte. Her er det én ting hva man kan lese fra åpne kilder, en annen ting er hvordan samfunnssystemene ellers fungerer. Det minner oss vel på betydningen av å være på vakt mot det også i vårt eget land, men også i disse landene som nå går gjennom store forandringer.

Jeg er enig med komiteen og komiteens saksordfører i at Bosnia-Hercegovina er i en særstilling når det gjelder bekymring. Hvorvidt Norge skal ta initiativ til å lage et nytt Dayton, har ikke meldingen gått inn for. Representanten peker på et viktig forhold, at det var vel en avtale som sluttet krigen, men ikke skapte freden, og at det er en stillstand i den politiske utviklingen der som er urovekkende.

Norge var pådriver for at Bosnia-Hercegovina skulle få PfP-status i NATO. Det var en vanskelig diskusjon. Vårt syn var at det var bedre å få det vedtaket fattet, slik at man kunne gå i gang, men først når de hadde oppfylt standarder for å kunne delta, snarere enn å si at de først måte oppfylle standardene før de kunne få komme på innsiden. Realiteten er vel at de har kommet på innsiden, men ikke har oppfylt standardene, og derfor står dette samarbeidet ganske stille. Det er ikke vår vurdering at vi her står overfor en umiddelbar krigsfare, men det er allikevel en sterkt urovekkende situasjon.

Representanten Høybråten var opptatt av det diplomatiske nærværet. Jeg vil forsikre om at vi er opptatt av å ha god kapasitet til å følge alle landene, særlig de vi følger opp aktivt. Det kan hende han da også indirekte siktet til at vi nå avvikler vår ambassade i Makedonia. Det vil vi gjøre i trygg visshet om at vi har kapasitet til å følge opp den porteføljen vi har i det landet. Fortsatt er det slik at Norge, så vidt jeg har brakt på det rene, er tyngre representert i denne regionen enn våre nordiske naboland. Jeg tror vi kan klare å innrette oss på en måte som gjør at vi dekker godt landene med én stasjon mindre der. Så utvikling av rettsstat, kamp mot korrupsjon, styrking av uavhengige kontrollorganer, forsvarsreform, forsvarssamarbeid og stimulering til innovasjon og sysselsetting, styrking av det sivile samfunn, er stikkord, og det gjennomgående temaet er kapasitetsbygging. Jeg er glad for at dette har fått tilslutning fra komiteen.

Til sist er det naturlig å nevne det temaet som nå diskuteres i EU og også her i Oslo i disse dager, nemlig forholdet mellom Serbia og Kosovo – et av de uløste temaene. Jeg syntes det var interessant å merke meg at den kosoviske statsminister la vekt på at løsningen på det over tid ligger i den europeiske og atlantiske integrasjonen.

Det gjør det altså mulig å se på grenser, ikke som sperrer, men som noe som kan åpne, hvor de europeiske rettighetene, som både individer og stater får, kan bygge ned mange av de motsetningene som ligger der. Det er en prosess Norge vil støtte, selv om vi ikke er medlem av EU. Realiteten er at land som Slovenia og Kroatia er kommet til å stå oss nær, fordi vi er partnere i EØS, og sånn sett vil vi følge denne utviklingen nøye, også i nært samarbeid med Den europeiske union.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (Frp):
Jeg skal følge opp litt der utenriksministeren slapp, nemlig når det gjelder Kosovo og EU. Det er fem land i EU som ikke har anerkjent Kosovo som selvstendig stat, og dette blokkerer for Kosovos videre arbeid inn mot EU. Jeg lurer på om utenriksministeren i kraft av sin stilling kanskje kunne bidra til å påvirke disse landene som ikke anerkjenner Kosovo.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg setter pris på representantens vurdering av kraften i min stilling, og jeg kan forsikre om at dette er et tema vi faktisk diskuterer med de landene som dette gjelder. Jeg registrerer at dette i de landene støter an mot noen ganske følsomme politiske problemstillinger, som jeg tror vi ikke skal være overrasket over ikke nødvendigvis har med Kosovo å gjøre, men med interne problemstillinger i de landene, og som går på spørsmål knyttet til landenes egen integritet og hvordan de posisjonerer seg i forhold til det.

Spørsmålet blir da: Er det mulig at man, til tross for dette, trekker opp en utvikling hvor det ikke blir et hinder for Kosovos integrering? Jeg mener det vil være skadelig for Kosovos naboer og for Kosovo selv om de blir hengende etter i den europeiske integrasjonen – om det f.eks. innføres vesentlige lettelser for visum eller andre ting i forhold til naboland, mens de blir hengende etter. Der kan Norge være med og gjøre sin stemme hørt.

Karin S. Woldseth (Frp):
Så har jeg et spørsmål om Makedonia. Som jeg sa i innlegget mitt, er jeg med i Monetary Commitee i Europarådet, hvor Makedonia overvåkes. I den siste tiden har det vært tegn som tyder på at det er en viss radikalisering i Makedonia. Opposisjonelle arresteres, medier legges ned og NGO-ere arresteres og får ikke samle seg. Jeg lurer da på om utenriksministeren er trygg på at Norge har de nødvendige forbindelser til å kunne holde seg oppdatert, selv om man nå legger ned ambassaden i Makedonia.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Vår ambisjon er at vi skal kunne følge utviklingen tett selv om vi ikke har ambassade der. Vi samarbeider tett med andre land, som har diplomatisk nærvær. Dette er geografisk sett en liten region, og det er ikke veldig vanskelig å kunne følge med fra utsiden. Men det er klart at det er en større utfordring når man ikke har ambassade i landet, og vi må forsøke å dekke Makedonia så godt som mulig fra et annet sted.

Ellers er jeg enig i at utviklingen der er urovekkende, og den er også ytterligere komplisert på grunn av det forholdet som gjelder navnespørsmålet og forholdet til Hellas, som også bremser den integreringen som Makedonia burde ha. Jeg tror at mange av de utfordringene Makedonia står overfor internt, ville trukket veksler på en slik integrering, både i forhold til NATO, hvor jo veldig mye er ryddet på plass – navnespørsmålet gjenstår – men også i forhold til EU.

Anders B. Werp (H):
Dette er en bra og god stortingsmelding. Men det som gis liten plass der, og som antakeligvis får stor betydning for innretningen på det som skrives og sies, er den økonomiske uroen i Europa, som vi kan forvente også vil ramme Sørøst-Europa i kanskje større grad enn andre deler av Europa. Kan utenriksministeren, bare kort innenfor rammen av en replikk, gi til kjenne hvilke tanker departementet har knyttet til hvilke konsekvenser dette vil få for innretningen, profilen og ressursbruken som er knyttet til stortingsmeldingen og vår politikk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Dette er et viktig spørsmål, fordi det vi erfarte under arbeidet med denne meldingen, som har pågått over flere måneder, selvfølgelig, er at det økonomiske bakteppet har endret seg. Jeg tror at de som følger utviklingen tett, vurderer det slik at denne delen av Europa blir rammet særlig hardt av den økonomiske krisen som kommer. Det er urovekkende i den grad de politiske institusjonene er avhengig av at det kommer vekst som kan gi rom for fordeling og bedring av de mange uløste samfunnsoppgavene. Så det slutter jeg meg til. Det er absolutt grunn til uro for det, og det å gjennomføre politiske stabiliserende reformer i en situasjon med økende arbeidsledighet og sviktende inntekter, er viktig.

Jeg tror at vi må holde fast ved at vårt bistandsarbeid ikke kan skape vekst alene, men vi kan prøve å støtte innenfor de områdene som legger grunnlag for vekst, bl.a. samarbeid med EU, bygging av kapasitet, kunnskap, høyere utdanning – de områdene som også komiteen har kommentert i meldingen.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Utenriksministeren hadde helt rett. Bak det jeg sa i mitt innlegg, lå det en undring over den prioritering regjeringen gjør når den velger å legge ned ambassaden i Skopia. Dette er selvsagt innenfor regjeringens domene, men Stortinget velger likevel fra tid til annen å interessere seg sterkt for hvor Norge er representert, og hvordan vi er representert. Nå er det slik at mandag får vi den endelige dommen fra Den internasjonale domstolen i Haag når det gjelder dette bedrøvelig navnespørsmålet, som har blokkert for Makedonias videre integrering, både i NATO og i og for seg i Europa for øvrig. Det kan – gitt et positivt utfall, sett fra Makedonias synsvinkel – låse opp en situasjon og gjøre Makedonia til et langt mer spennende land i forhold til integrasjon. Endrer dette på utenriksministerens vurdering av Norges nærvær?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg hilser velkommen interessen fra Stortinget for vår representasjon ute – ikke fra tid til annen, men hele tiden, opplever jeg. Det er en god debatt, og det er en viktig og vanskelig debatt. Jeg kan trygt si at de telefonene som jeg har måttet ta til kolleger for å varsle at vi nedlegger en ambassade, er blant de minst hyggelige. Det er aldri noe hyggelig budskap å overføre, for det kan bli tolket som om det andre landet er mindre viktig.

Det jeg forsøker å si, er at vi, som alle andre, må prioritere våre ressurser. Vi har vært forskånet sammenlignet med andre som har måttet legge ned mye mer drastisk. Det er dyrere å drive utenrikstjeneste, og vi må velge våre steder. Da vil de stedene hvor vi mener at vårt diplomatiske nærvær ikke er avgjørende for at vi skal kunne gjøre det vi ønsker å oppnå, komme først på listen – stater vi ikke har åpenbare problemer med.

Jeg håper det kommer løsninger på navnespørsmålet. Jeg tror ikke dommen i Haag nødvendigvis avgjør det alene. Men her må både Hellas og Makedonia vise vilje, med den støtte de også får fra FN-meglere og fra andre innspill, til å finne en løsning på det spørsmålet. Makedonia kan bli et spennende sted også for norsk samarbeid. Men jeg tror ikke det kommer til å endre beslutningen om ikke å ha ambassade der.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Utenriksministerens svar leder meg til et oppfølgingsspørsmål, for han gir nå inntrykk av at det kun er økonomiske grunner til at Norge legger ned sitt nærvær, i hvert fall i form av ambassade, i Skopje. Mitt spørsmål er: Hva slags størrelse er det på de økonomiske ressurser Norge ved denne beslutningen sparer, gitt at vi må håndtere saker som gjelder forholdet mellom Norge og Makedonia, et annet sted? Er det slik at vi må opprette et generalkonsulat? Hva er nettobesparelsen som vi får ut av dette på statsbudsjettet? Hvis den er så liten som jeg tror, er det da andre spørsmål og andre vurderinger som ligger bak dette, enn de rent økonomiske?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Vi har i overkant av 100 utenriksrepresentasjoner. De koster alle fra noen få til ganske mange millioner. Dette er en ganske liten stasjon, men vårt samlede diplomatiske nærvær på Balkan er etter mitt skjønn slik at vi kan drive oppfølging langt rimeligere fra Beograd, som vi nå tar sikte på, enn fra en full stasjon, med det det medfører, selv om den er liten. Så jeg vil si at hovedsaken her er økonomi.

Praktisk sett kunne vi ønsket å være langt flere steder hvis vi hadde kunnet velge fra øverste hylle. Men jeg tror at det også er klokt at vi har en ramme som gjør at vi må prioritere, og at vi da noen ganger må si at vår forbindelse med et land, om vi har eller ikke har ambassade, ikke er et uttrykk for hvordan vi verdsetter dem.

Så får vi lage et oppsett som gjør det mulig å følge opp prosjektene våre. Det er korte avstander, lett å reise, og det er godt å skaffe seg informasjon. Vi kommer til å gjøre besparelser som er merkbare på vårt budsjett, som vi må bruke på andre områder som er av betydning for norske interesser.

*****

For alle øvrige innlegg se Stortingets nettsider.