Unyansert om fattigdom

Sammenhengen mellom klimaødeleggelser og økt fattigdom er grundig dokumentert i forskningen. Ikke minst gjennom FNs klimapanel. 

Dette tror jeg egentlig en seriøs forsker som Inge Tvedten ved Christian Michelsens Institutt (CMI) vet selv om det ikke ser slik ut i kronikken i VG 29. november. Vi får ikke bedre bistand av å skjerme utviklingspolitikken for realiteten i klimaendringene. Vi mislykkes i stedet med både klima og utvikling. 

Vil ha strøm
At Tvedten mener fattige mennesker ikke ønsker seg elektrisitet, er helt feil. På bistandstoppmøtet i Busan denne uken kom følgende unisone melding fra utviklingslandene: Bistanden alene kan ikke redde verden, men sammen med andre virkemidler skal den brukes til å stimulere til en bærekraftig økonomisk utvikling. Ett krav er alle enige om: Tilgang til moderne energi for alle.

Strøm gjør at barna kan lese lekser i mørket. Strøm gjør at kvinner og jenter slipper å gå kilometervis for å hente ved. Strøm gjør at kvinner slipper å føde i lysskjæret av et stearinlys. Strøm som betyr slutten på matlaging over dårlige ovner, der barnet på mors rygg må puste inn farlig røyk hver dag. Elektrisitet er avgjørende for både skolegang, helse og kvinners rettigheter. Elektrisitet er kanskje den viktigste enkeltfaktor for å sikre at vi når tusenårsmålene. Klimaendringene vil føre til mer tørke, mer flom, flere tornadoer og økt havnivå. Det er de fattigste i verden som blir rammet hardest av dette. Det skjer både gjennom naturkatastrofer og varig ødeleggelse av livsgrunnlaget. 

Vi må hjelpe utviklingslandene med å skape mer klimarobuste samfunn. De må kunne tilpasse seg de endringene vi vet kommer. Og så må vi - sammen - sikre at verdens utslipp går ned. 

Ja, det er de rikeste landene som har stått for det meste av utslippene - og dermed klimaødeleggelsene - hittil. Men stadig mer av utslippene foregår nå i tidligere utviklingsland som er i rask vekst. Problemet lar seg ikke løse av oss alene.

Prioritert
Jeg har prioritert tre ting: 

• Stor satsing på fornybar energi. Alle land velger selvsagt energikilde selv, vi gjør det attraktivt for fattige land å velge fornybart fremfor olje og kull.
• Skogsatsingen, der vi betaler landene for ikke å hugge skogen, som en kompensasjon for de inntektene de ville fått ved å hugge den. Pengene skal brukes til landets arbeid med å bekjempe fattigdom. 
• En stor innsats for å tilpasse samfunnet til de klimaendringene som kommer. Pengene går til forebygging av naturkatastrofer og et mer klimarobust landbruk.

Alle disse tre prioriterte områdene bidrar til en bærekraftig økonomisk vekst. Det er en politikk som forener kampen mot fattigdom med kampen for miljøet. 

Om 40 år er vi trolig ni milliarder mennesker på jorden. En og en halv milliard vil bo i det vi før kalte industrialiserte land. Hvis resten skal vokse med olje og kull som energikilde, går vi alle en dyster fremtid i møte. Særlig de syv-åtte milliardene som vil bo andre steder enn i Europa og USA. 

Tvedten må gjerne være uenig med meg politisk. Men uenigheten har ikke grunnlag i det store omfanget av internasjonal forskning på dette området.