Om 22. juli 2011: De vil alltid være mine forbilder

Klokken 00.00 natt til 22. juli gjorde jeg klar til uvær. Den 21. juli var en soldag over Sør-Norge.

Jeg hadde vært på Utøya, kjørt opp fra Tvedestrand om morgenen, vært mye av dagen på sommerleiren – Midtøsten-debatt, innsamling til de sultrammede i Somalia, fotballkamp. Jeg hadde fått møte mange av deltakerne. Og så retur på ettermiddagen. Om kvelden spiste vi middag hos noen venner inne i fjorden. Det var varmt, vi satt i kveldssol til sent.

Men meldingene kom om uvær og store nedbørsmengder, kanskje 40-50 mm på et døgn, og det skulle vare i tre dager. Kveldshimmelen over Sørlandet var dyp rød, det var stille. Ordtaket sier det slik, aften rød, morgen blød. Ved midnatt ryddet jeg inn puter og tøy, sikret båten og gikk til ro.

Likevel følte jeg uro. Denne dagen hadde jeg også på trykk i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende min faste månedsspalte som jeg kalte nettopp for Uro. Fokus var finanskrise og politisk krise i Europa og USA. Men jeg skrev også: Når jeg leser om store historiske hendelser, tenker jeg ofte på hva samtiden tenkte rett før historien tok en brå vending.

Stor spesial om døgnet som forandret oss i lørdagens VG og VG+ med flere intervjuer og historier. Foto: Faksimile På forsommeren 1914 sa ledende politikere at det ikke fantes skyer på den storpolitiske himmelen. Noen uker senere var første verdenskrig i gang. På sensommeren 2008 rapporterte islandske bankmyndigheter om full tillit til landets bankvesen. Noen uker etter gikk hele systemet over ende. Poenget er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer. For verden er kompleks.

Striregnet kom om natten. Rolig morgen inne på hytta, lesing og peis. Hentet posten med båt, leste de fleste norske avisene og internasjonale som kom i konvolutt fra UD. Vinden løyet, planla fisketur. Gjorde klar snørene, skiftet kroker på makrellharpa. Bollebakst, kaffe, inneliv.

Så fikk jeg en sms på mobiltelefonen fra pressevakten i UD, cirka 15.45: Eksplosjon i Akersgata. Jeg tok frem PC'en og gikk på nettet, så uhyggelige bilder fra Grubbegata. Gikk til nabohytta der tv sto på, så de første bildene. Ingen tvil om at dette var en katastrofe, selv om vi ikke visste hva eller hvordan. Rasket sammen noen klær i en bag, ble satt inn i båt til bilbrygge og satte meg i bilen mot Oslo litt etter 1600. Mer striregn.

Kjørte mot Oslo. Ble oppdatert på telefon fra UD, hørte på radio, korte samtaler med statsministeren, enige om å møtes i hans bolig, enige også om å ikke trekke forhastede konklusjoner.

Cirka 17.30: Gry Larsen, min statssekretær og tidligere AUF-leder, ringer fra ferie i Danmark. Hadde fått telefon fra Eskil Pedersen som sa at en skytedesperado var på ferde på Utøya, hun ba meg ringe Eskil. Jeg fikk tak i ham, i båten utenfor Utøya, Eskil forteller at en mann skyter på Utøya, dette er virkelig, Monica er skutt. Jeg ringer Knut Storberget som også har fått de første meldingene og er som meg på vei mot Oslo. Han forsikrer meg om at politiet er varslet og at det handles.

Hører radio, får telefoner, de første støttemeldingene kommer fra utenlandske kolleger på telefon og SMS. Den palestinske presidenten er den første, han var i Oslo fire dager før, tydelig preget. Så ringer den israelske forsvarsministeren - og så en strøm av andre.

Gjennom kvelden skifter oppfatningen av katastrofens tyngdepunkt fra regjeringskvartalet til Utøya. Vi aner omfanget av katastrofen. Først et håp om at det ikke har gått liv tapt, men så kommer meldingene om drepte også på Utøya. I noen timer svirrer et tall på ti. Men jeg får en telefon fra en som er nær Sundvolden og som antyder 60. Utpå natten kommer det uvirkelige budskapet: Rundt 80.

Jeg hadde da kommet til statsministerens bolig litt før klokken 19.30. Jens er preget men fattet. En oppfatning av kontroll, men varsomhet i møte med et ufullstendig bilde, må sette sammen inntrykk fra politi, telefoner fra Utøya-området, medienes rapporter, egen analyse. Knut Storberget og Grete Faremo kommer inn. Jeg opplever at vi er trent til dette, ikke akkurat denne typen katastrofe, men til å organisere i krise. Krisestaber er satt. Justisdepartementet har samordningsansvar. Vi tar våre roller.

Jeg får skiftet fra fiskeklær til dress. Spiser noe indisk take-away som står i en kasse på gulvet. Staben på Statsministerens kontor er enestående, som alltid, mange av dem var mine kolleger i mange år på 90-tallet. Arne Spildo går rolig rundt med sine notater og bandasje på hodet etter glassplinter fra eksplosjonen.

En felles holdning at vi ikke skal trekke konklusjoner. Jeg minner om Madrid, der regjeringen først pekte på ETA, så var det snarere Al Qaida, og regjeringen tapte valget to uker senere - mangel på tillit. Legger også vekt på at vi ikke må overse våre løpende myndighetsplikter, Norge skal fungere, og vi er enige om å bruke begrepet Norge skal være til å kjenne igjen.

En strøm av mediehenvendelser. Jeg tar mange av de internasjonale. Jens og Knut forbereder møte med nasjonal presse - kun de to - dette er foreløpig innenriks og de første indikasjonene om gjerningsmannen forteller om norsk, islam-kritisk, kristen-konservativ.

Jeg rådes til å bli natten over i boligen. Legger meg på en seng rundt 02.00, men sover ikke. Gry hadde dratt rett fra ferien i Danmark og til Sundvollen, ringer meg rundt 04.00, forteller om tyngden i det kolossale tallet 80. Jeg bestemmer meg for å dra opp dit, kler meg og drar av gårde.

Sterke møter. Unge som har overlevd. Foreldre som har fått gode nyheter. Foreldre som ikke har fått nyheter, og derfor vet vi at det må være en katastrofe. Går fra gruppe til gruppe, hjørne til hjørne, bord til bord. Folk er forskjellige. Folk sørger forskjellig. Sitte sammen. Holde en hånd. Gi lange klemmer. Høre på. Noen jeg kjenner. Noen jeg ikke kjenner, som har kjørt hele natta.

Gjerningsmannen utkledd som politi, skytevåpen. Som i Kabul på Hotel Serena i januar 2008. Minnene kommer over meg. Men omfanget av denne katastrofen skiller seg helt ut. Dette er Norge. Utøya er en leir for de yngste, mange er barn. Øya som innbød til trygghet. Men også øya som en felle i møte med en morder utkledd som ordensmakt, som kommer seg i land med tillit som eneste billett. Drap på barn, ungdom og unge voksne. Angrep på Arbeiderpartiet ved å ta de yngste og forsvarsløse, de kommende tillitsvalgte.

Rekken av minnemarkeringer - innimellom møter og oppdateringer i UD og i regjeringen - for min del i Oslo, Arendal, Trondheim og Levanger - og begravelser på Nesodden, i Lyngdal og i Levanger. I minnetalene la jeg vekt på hvordan bildene tegnes klarere av menneskene som ble revet vekk. Vi opplever å bli bedre kjent med - og glad i - unge mennesker vi er med å bisette. De berører oss, vekker og inspirerer oss - og det etter at de ble tatt i fra oss. Vi skjønner at de er tatt fra oss - og samtidig skjønner vi at de ikke vil bli borte. På Utøya fortalte de meg at jeg var et forbilde for dem; i ettertid tenker jeg hvor oppmuntrende det var å høre det, og jeg tenker at jeg hele tiden har hatt dem - unge, engasjerte, modige, tillitsfulle, fremtidstrofaste - som mine forbilder.

Det vil jeg alltid ha.