Polarskuta Fram

”Fram.
Av Tor Borch Sannes, Sem & Stenersen Forlag AS, 2011.

Forord

Det er noe unikt og nærmest mytologisk over Fram.

Polarskipet Fram, bygget av den legendariske konstruktøren Colin Archer, er enestående både for sine fremragende egenskaper i isen og som det eneste fartøy i verden som i sin tid hadde vært lengst mot nord og lengst mot sør. Unikt er det også at Fram har tjent alle de tre store i norsk polarhistorie – Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen.

Derfor er det ingen overdrivelse å hevde at Fram er et av Norges nasjonalklenodier og knyttet til de finest moments i vår polarhistorie. Men polarskuta er ikke pensjonert. Den står godt bevart i den maritime museumsklyngen på Bygdøy i Oslo og er hvert år med på å åpne nye horisonter for hundretusener av besøkende fra hele verden. Hit drar jeg når jeg vil la tankene fly til jordens utkanter og føle en atmosfære av dåd og strev. Fram er med på å formidle kunnskap om et avgjørende kapittel i Norges og polarområdenes historie. Frammuseet, som i 2011 er 75 år, forteller en historie som gir et overveldende inntrykk av en region og et forskningsfelt som i dag er viktigere enn noen gang. Denne boken er et bidrag i samme retning og kommer ut samtidig som vi i 2011 også markerer to sentrale jubileer: 150 år siden Fridtjof Nansens fødsel og 100 år siden Roald Amundsen nådde Sydpolen.

Det kan være lett å se de mytefargede sidene ved de store polfarerne: helter og eventyrere som utførte personlige bragder, datidens ekstremsport. Men samtidig var de også oppdagere som frembrakte ny viten, ny kunnskap, nye horisonter. Grunnsteiner som ligger der og som vi i dag bygger videre på. Lite ville ha blitt oppnådd uten respekt for naturens luner og lover og uten en vitenskapelig tilnærming; nitidige forberedelser og beregninger, nøyaktighet i alle detaljer, testing, prøving og feiling. Mye kunne ha gått annerledes om ikke Fram hadde innfridd forventningene og klart seg i isen, mørket og uværet.

I Arktis og Antarktis har vårt fokus de siste hundre årene forskjøvet seg bare litt: fra hovedvekt på utforskning og mot forskning. Dette er ikke forskjellige ting, men ulike faser i en utvikling. Norge, med snaut fem millioner innbyggere, er i dag verdens femte største polarforskningsnasjon. Vi er ledende i verden og våre lange tradisjoner er en forutsetning for den posisjonen vi inntar i dag. Fram ga oss et omdømme.

Interessen for polare strøk har de siste årene økt sterkt internasjonalt. I nord åpnes en ny horisont, et hav trer frem. De globale klimaendringene truer livsbetingelsene for millioner av mennesker. I sør og nord, der isen smelter, kan vi studere endringene på nært hold for å stå bedre rustet til å bekjempe dem. Og vi har et ansvar for at økt menneskelig aktivitet og utnyttelse av mulighetene innen transport, petroleumsutvinning og andre næringsveier i polarområdene, skjer på en miljømessig forsvarlig måte. Nansen og Amundsen hadde den største respekt for tradisjonell kunnskap hos urfolkene i nord. De lærte av dem. Også i vår tid må vi skaffe oss den best mulige kunnskapen for å ivareta vårt forvalteransvar.

All moderne forskning er i sin natur internasjonal og legger grunnlaget for et enda nærmere samarbeid mellom stater om håndteringen av utfordringer og muligheter i Arktis og Antarktis. La oss bygge videre på de vitenskapelige og humanistiske idealer som har brakt Fridtjof Nansens navn ut i verden, la oss inspireres av dem som gikk opp løypa og la oss fascineres av fortellingen om polarskipet Fram.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre