Godhet og realisme

I fjor høst skrev jeg en artikkel i tidsskriftet Samtiden om norsk utenrikspolitikk i forandringenes tid. Jeg hadde to mål med artikkelen.

Det ene var å gi en oversiktlig begrunnelse for den utenrikspolitikken regjeringen har ført de siste fem årene. Det andre var å invitere til en kritisk debatt om norsk utenrikspolitikk.

I lys av begge målene takker jeg for den kritiske interessen fra professor ved Universitetet i Bergen, Terje Tvedt. I flere intervjuer denne uken, et debattinnlegg her i Dagbladet og foredrag ved en debatt i regi av UD-prosjektet «Refleks», går han kritisk til verks under overskriften «Godhetsregimet slipper bomber over Afrika». Tvedt hevder at min artikkel fra Samtiden bør leses som en «idealisering» av bruk av militærmakt generelt, og av norsk militær deltakelse i Libya, spesielt. Min artikkel i Samtiden er for øvrig skrevet et halvt år før Libya hendelsene.

I Tvedts mange innspill denne uken kommer det flere påstander og tolkninger av regjeringens utenrikspolitiske linje og handling. Jeg kan her bare oppta meg med noen av dem.

For det første: Jeg tror ikke det er riktig, slik Tvedt hevder, at norsk utenrikspolitikk hviler på «ideen om at Norge oppfattes som interesseløst». Tvert om, vil jeg si. En hovedlinje for meg som utenriksminister siden 2005 har vært nettopp å fokusere på norske interesser. Dette er analysert og presentert i bøker, prosjekter, artikler, stortingsmeldinger og ikke minst i praktisk politikk.

Mitt hovedpoeng i denne sammenhengen er at dagens norske samfunn er en del av en tettvevd global samfunnsvev. Ivaretakelse av norske interesser må derfor se utover et nødvendig strategisk fokus på interesser i nærområdene. Internasjonale utviklingstrekk, fra Afghanistan via Tahrir-plassen i Kairo til Kinas voksende rolle. Alt dette har direkte betydning for oss og vår politikk for å ivareta norske interesser.

I en slik verden er bistand og fredspolitikk ikke bare gode og snille virkemidler, begrunnet i internasjonal solidaritet. Det er også global realpolitikk, og tilnærmingen til utenrikspolitiske valg må handle om det jeg har kalt «global realisme».

For det andre hevder Tvedt at norsk deltakelse i Libya «begrunnes i hovedsak idealistisk». Dette er jeg ikke enig i. Det er riktig at Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 legger vekt på beskyttelse av sivile og universelle verdier. Tvedt kan kalle det idealistisk, og det handler selvsagt også om idealer, men det handlet også om knallharde realiteter. Med stor sannsynlighet sto vi overfor massive overgrep mot sivilbefolkningen i deler av Libya. Vi la aldri skjul på at det ikke fantes en militær løsning. Men Tvedts kritikk slipper unna motspørsmålet. Hva ville hendt om verden ikke hadde brukt enigheten i Sikkerhetsrådet til å gripe inn? Hva ville dagens debatt handlet om da?

Å gripe inn mot dette handler om å ta et moralsk ansvar. For Norge var det et også avgjørende å støtte opp under FNs sikkerhetsråds beslutning når rådet til manges overraskelse viste evne til å vedta en så omfattende resolusjon. Dette er med på å styrke en rettslig basert internasjonal orden, og en slik rettorden er avgjørende for Norges egen sikkerhet.

For det tredje mener Tvedt at Norges deltakelse i Libya kolliderer med Norges rolle som fredsentreprenør og konfliktløser. Jeg vil begrense meg til å si at jeg er usikker på om dette er en spådom som vil stå seg. Ja, Norge deltar i gjennomføringen av alle deler av Resolusjon 1973, også den militære. En løsning på konflikten kan imidlertid bare komme ved å følge opp paragraf 1 og 2 i resolusjonen. Der tillegger FN alle land et ansvar for å finne en politisk løsning på krisen i Libya.

Til sist: For noen år siden lanserte Tvedt begrepet «Godhetsregimet». Det er en elegant formulering som beskriver en tankegang av menneskene bak politikken som nærmest er beruset av ambisjonen om å ville godt. Jeg har aldri sett begrepet som dekkende for den utenrikspolitikken jeg har hatt ansvaret for. Jeg har aldri falt for den litt høyreiste tradisjonen i norsk utenrikspolitisk diskusjon der norsk bistand og fredspolitikken sees som et uttrykk for en særnorsk fredsideologi. Hvis Norge skal omtales som godhetens forsvarer, må det være for hva vi gjør, ikke hva vi sier vi er.