Å stå opp for verdiene

Ennå er landet svøpt i sorg. Det handler om omsorg og fellesskap med de som er aller sterkest berørt etter katastrofen 22. juli. Fremover må vi forstå det politiske i den grufulle handlingen. Det vil kreve like mye av oss. 

Det er en tid for alt, hører vi prester og imamer si når vi begraver våre døde, tar avskjed, igjen og igjen, fra et stort antall kirker, moskeer og samfunnshus. Tusener er direkte berørt, knapt noen i vår nasjon er likegyldige. Vi sørger på forskjellig vis. Men vi har det til felles at vi må alle gå videre etter dette. 

Statsministeren har vist lederskap og satt en felles tone; en tone som har vunnet gjenklang i det norske folk og som derfor er så sterk. Jeg har opplevd den i møtene med etterlatte, overlevende, sårede og berørte i minnesamlinger, samtaler og begravelser.  

Det er den felles grunntonen i den norske reaksjonen som også gjør inntrykk langt utenfor Norges grenser: Mer demokrati, mer åpenhet, ikke gjengjelde ondt med ondt. 

Det har gjort et spesielt inntrykk på meg hvordan ungdommen vi mistet trer tydeligere frem etter katastrofen. Jeg har stått ved Bano Rashids kiste på Nesodden, ved Syvert Knudsens kiste i Lyngdal og ved Emil Okkenhaugs kiste i Levanger, og jeg har møtt mange av de pårørende til andre av de drepte og sårede. 

Et holdepunkt for meg i disse møtene har vært dagen som jeg fikk på Utøya; dagen før – soldagen torsdag 21. juli – da Utøya var det Utøya skulle være; full av engasjement, liv og røre og glede, og også preget av dette alvoret vi finner hos ungdom som er søkende og som gradvis bestemmer seg for at de vil delta, ta ansvar og gjøre en forskjell. En tro på politikkens kraft, en tro på AUF og Ap som kraftsenter for endringer, enten det handler om bedre busstilbud på hjemplassen, rett til lærlingplass eller veivalg i store internasjonale spørsmål. 

I minnemarkeringene har vi blitt bedre kjent med dem vi har mistet, sakene de engasjerte seg for og måten de engasjerte seg på. Bano, Syvert, Emil, Håvard, Silje, Margrethe, Anders og alle de andre; det er spesielt å oppleve hvordan de berører og inspirerer oss etter at de ble drept. 

Vi skjønner at de er tatt fra oss; samtidig forstår vi at de vil prege politikken i lang tid fremover. Vi forstår at de som døde på Utøya vil gå inn i sin bevegelses rekke av pionérer. 

Mange av AUF-erne sa at de hadde oss etablerte politikere som forbilder. Det gjør meg ydmyk, for er det ikke snarere slik at disse unge er forbildene? Og: Fikk jeg sagt dette tydelig nok til dem som nå ikke kan høre? Finnes det noe mer inspirerende for en politiker midt i livet enn å møte ungdom i tenårene som kaster seg inn i politikken, i troen på at hun eller han vil gjøre en forskjell? Finnes noen sterkere påminnelse enn ungdommens – om at vi må være entusiastiske, idealistiske, ærlige, gode, utålmodige – og modige? Og finnes det noe mer meningsløst når mange av disse unge nå er døde? 

Det er en tid for alt. Da vi dagen etter angrepene sa at Norge skal være gjenkjennelig også etter dette, ja da betyr det at demokratiet med alle sine debatter skal virke og at vi kan vise at samholdet i sorgen tåler motsetningene og konfliktlinjene i politikken. 

Da må vi også ta fatt i dette: Angrepet på Utøya var ingen tilfeldighet, ingen naturkatastrofe. Det var et nøye planlagt angrep på ett partis ungdomsbevegelse; den sterkeste og samtidig den mest forsvarsløse flanken av Arbeiderpartiet. I tillegg til møtene med bunnløs sorg ved begravelser og minnestunder, vokser den nesten ufattelige erkjennelsen at vi gravlegger tenåringer som er drept for sin politiske overbevisnings skyld. I Norge anno 2011. 

Jeg opplever at retningen for resten av mitt politiske engasjement stakes ut: Å stå opp for de verdiene drapsmannen i skrift og handling sa han ville til livs. Å stå opp for et mangfoldig samfunn tuftet på stolte norske kjerneverdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. Å bekjempe de politiske kreftene som vil lukke Norge om seg selv og som vil fornekte at det sterke ved Norge nettopp er åpenheten, respekten for minoritetene og ambisjonen om at vi kan bedre sammen.