Inntrykk fra høynivåuka i New York

Fra 18. september:
Det er spent stemning i FN rundt Palestina-spørsmålet, spekulasjonene går, ryktene florerer, vil president Abbas gå til Sikkerhetsrådet og be om medlemskap selv om USA sier de vil legge ned veto? Vil han gå til generalforsamlingen og be om oppgradert status? Vil Midtøsten-kvartetten bli enige om en uttalelse og et initiativ for forhandlinger? Vi er godt på innsiden av ryktebørsen, år med tette kontakter kaster av seg, tror vi kan skille rykte fra realitet.

Mitt fokus i ettermiddag er å stenge alt slikt ute, for nå er fokus på palestinsk økonomi og palestinske institusjoner, holder de mål? Har de kommet videre med reformene? Greier de å redusere avhengigheten av giverne ytterligere? Hvilke tiltak må vi forvente av israelerne for å gjøre en levedyktig palestinsk økonomi mulig? Om det ble en stat, kunne de ha styrt den selv?

Jeg møter palestinernes statsminister Fayad, vi kjenner hverandre godt, han er tydelig på hva giverlandsgruppa har betydd for hans egne reformer, i dag vil han få høre at målt etter internasjonale standarder er han over nivået som forventes av en moderne stat. Jeg møter Israels viseutenriksminister Ayalon, en karrierediplomat som nå tjener under utenriksminister Liberman. Tonen er god og konstruktiv, det er viktig, for dette forumet skal ikke være åsted for de heftigste utspillene, som jeg godt vet at begge parter har på lur.

BBC intervjuer og vil vite om Norge vil anerkjenne en palestinsk stat. Jeg gjentar: Norge støtter en tostatsløsning, vi mener det er legitimt for palestinerne å ta sin sak til FN, det kan ikke erstatte behovet for forhandlinger, bare forhandlinger kan løse utestående spørsmål, og hvis en tekst til generalforsamlingen er balansert, har et innhold som inkluderer anerkjennelse av Israel, villighet til forhandlinger og tilslutning til standarder som bør følge en moderne stat, ja da er Norge rede til å stemme ja.

Fra 20. september:
Giverlandsmøtet [AHLC] søndag og frokosten i går med den palestinske statsministeren og utenriksministere fra Gulfstatene og araberlandene fikk et etterspill, av det uvanlige slaget – positivt! Midt oppe i fremgangen med å bygge bærekraftige institusjoner, har palestinerne fått høre at de er over nivået som kreves av en moderne stat, så har det vært kritiske mangler i finansieringen av offentlige tjenester, fordi givere ikke har stilt opp med de beløp de har lovet. Statsminister Fayyad har redusert behovet for bistand betydelig og kuttet sine underskudd, likevel har det vært en kritisk mangel som har ført til at han knapt kan betale lønninger til offentlige ansatte. Saudi-Arabias utenriksminister kom til New York og deltok selv på frokosten jeg arrangerte i går. Det ante meg at noe var på gang. Og da den palestinske statministeren forlot New York, fikk han bekreftet at 200 millioner USD er kommet inn, dermed er mye av problemet for 2011 løst, og det har stor betydning i dagens spente situasjon. Gledelig! Og et bevis på at arbeidet i giverlandsgruppen er meningsfullt.

Fra 22. september:
Palestinernes sak kom til å bli det dominerende tema, som satt sitt preg på mange andre saker. Det er ofte slik at en sak setter stemningen for andre, her var det spenning på mange plan; president Abbas valg om å gå til Sikkerhetsrådet med søknad om FN-medlemskap, spenningen innen hans egen leir, spenningen blant arabiske land, det israelske diplomatiet for å svekke palestinernes sak, spenning internt i EU som strever med å opptre samlet, spenningen rundt USAs svekkede posisjon og innflytelse.

Jeg har fulgt dette tett, fra giverlandsmøtet sist søndag som ble en positiv opplevelse, til løpende konsultasjoner med president Abbas og hans stab og med israelere, europeere og amerikanere, og kolleger fra den arabiske verden. De sistnevnte er preget av å stå midt oppe i sine egne omveltninger, midt i historien som ikke er skrevet ferdig.

Fredag taler Abbas. Denne uka vil ikke resultere i forhandlinger, ei heller i noen FN resolusjon om den palestinske staten. Kanskje er vi vet et veiskille. Det er ikke mulig i lengden å tviholde på status quo. Men det finnes en vei. I fredagens utgave av International Herald Tribune skriver tidligere statsminister i Israel, Olmert, om en visjon for fred som er noe ganske annet enn hva dagens israelske regjering åpner for. Vi får streve videre. Ideen med politikk må jo være å ikke gi opp håpet.

***

Blogg for alle dagene, i full versjon: Se utenriksminister Jonas Gahr Støres blogg.