Hovedinnlegg i debatten om Vestunionen og europeisk forsvarspolitikk

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjeddes (Frp) interpellasjon:
”Vestunionen, VEU, består av ti medlemsland, seks assosierte medlemsland, syv assosierte partnerland samt fem observatørland. Norge er assosiert medlem. VEU og unionens tilhørende parlament har i mer enn 50 år vært det ledende forsvarpolitiske samarbeidsorganet i Europa. Parlamentets hovedformål har vært å debattere samt fremme forsvarspolitiske anbefalinger til landenes ulike regjeringer. Fra mai 2011 vil imidlertid dette ta slutt. Da legger VEU ned sitt arbeid, og parlamentet oppløses. Nedleggelsen har vært drevet frem av regjeringene i VEUs medlemsland, og alt tyder på at mange land ønsker å legge VEUs aktiviteter innunder EU. Det betyr at norske parlamentarikere vil få redusert mulighet til å legge premisser for europeisk forsvarspolitikk. Føler regjeringen et ansvar for at norske parlamentarikere fortsatt skal kunne delta i forsvarspolitiske debatter i Europa, og eventuelt hva konkret planlegger regjeringen å foreta seg?”

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Takk til interpellanten som spør om regjeringen føler ansvar for at norske parlamentarikere fortsatt skal kunne delta i forsvarspolitiske debatter i Europa, og hva regjeringen planlegger å foreta seg med bakgrunn i at de ti medlemmene av Vestunionen har besluttet å legge ned organisasjonen, noe som også får konsekvenser for unionens tilhørende parlamentarikerorgan.

Det kom en del andre spørsmål også i oppfølgingen, og de får vi kanskje anledning til å gå inn på i debatten.

Først en presisering og så noe historikk og bakgrunn om VEU, som interpellanten også har beskrevet.

Til presiseringen: Det er jo slik at det er opp til parlamentarikerne her i Norge og alle deres kolleger i utlandet hvordan de vil organisere, videreføre og vektlegge sitt interparlamentariske arbeid og føre utenrikspolitiske debatter. Dette skal en regjering faktisk være varsom med å mene så mye om, det være seg arbeidsform, saker, prioriteringer, nye medlemmer, omorganiseringer eller nedleggelser – og finansiering, for å legge til det. Mitt ansvar er å bidra til at kontaktene er gode – for Norges del – mellom interparlamentarisk arbeid og Stortingets delegasjoner til dette og regjeringen. Der har vi en god kontakt på flere felt.

Vestunionen har vært med på å bygge opp visjonen om et felles forsvar i etterkrigstidens Europa gjennom å fremme nære konsultasjoner og samarbeid om forsvars- og sikkerhetsspørsmål i Vest-Europa. Under den kalde krigen ble forsvarssamarbeidet mellom medlemslandene i VEU i all hovedsak ivaretatt gjennom samarbeidet i Nato, hvor alle de faste VEU-medlemmene var medlemmer. VEU fikk dermed en underordnet rolle i denne perioden. Fra murens fall og gjennom 1990-årene ble VEU gjenstand for en dragkamp mellom Nato og land i EU om hvor stor innflytelse organisasjonen skulle ha over europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

I Petersberg-erklæringen fra 1992 ble retningslinjer for VEUs tiltenkte oppgaver i forbindelse med fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner lansert. Disse retningslinjene ble senere inkorporert i EUs Amsterdam-traktat av 1997.

VEU spilte kanskje sin mest betydningsfulle rolle de siste årene av 1990-tallet, da organisasjonen deltok i flere krisehåndteringsoperasjoner på Balkan. Det utviklet seg et nært politisk og militært samarbeid mellom Nato og VEU med utgangspunkt i at VEU fikk trekke på Natos ressurser.

Så lenge jeg har vært utenriksminister, har det ikke vært noen aktivitet i VEU på ministernivå. Det siste ministermøtet fant sted i 2000. Beslutningen om å legge ned organisasjonen – delvis politisk og delvis økonomisk begrunnet, noe jeg skal komme inn på – kom derfor ikke som noen overraskelse. Avvikling av organisasjonen synes som en naturlig konsekvens av den historiske utviklingen i Europa.

Jeg deler i hovedsak argumentene som er fremkommet fra de faste medlemmene om å legge ned organisasjonen. La meg ta de viktigste:

Den felles forsvarsklausulen – som innebærer at hvis et medlem blir utsatt for et militært angrep, vil de øvrige medlemmene komme det til unnsetning, også med militære midler – er ikke tilpasset dagens sikkerhetsarkitektur. Den gjelder bare for medlemmene. Selv om ordlyden i denne gir sterkere sikkerhetsgarantier enn Natos artikkel V, er VEU ikke lenger troverdig som en felles forsvarsorganisasjon, gitt at alle medlemmene er medlem både av Nato og av EU.

Fremveksten av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk og ikrafttredelsen av Lisboa-traktaten med sin solidaritetsklausul har gjort VEU overflødig i så måte.

Bare ti av EUs 27 medlemsland er faste medlemmer av VEU. Dermed mangler parlamentarikerorganisasjonen tilstrekkelig legitimitet til å føre tilsyn og kontroll med EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Jeg forstår også det økonomiske argumentet som de faste medlemmene fremholder. For eksempel sier den britiske regjeringen at den ikke lenger kan forsvare årlige pliktige bidrag til VEU på 2,3 mill. euro, som til sammenligning er nesten det dobbelte av hva britene betaler årlig for å dekke felleskostnadene for EUs antipiratoperasjon utenfor Somalia, som vi har diskutert tidligere i dag.

Interpellanten hevder at alt tyder på at mange land ønsker å legge VEUs aktiviteter inn under EU. En kommentar til det: Etter at VEUs militære operasjoner ble innstilt i 2001, ble det meste av arbeidet en del av EUs felles sikkerhets- og forsvarpolitikk.

EU har siden toppmøtet mellom Storbritannia og Frankrike i St. Malo i 1998 utviklet en egen krisehåndteringsevne og har siden 2003 iverksatt over 20 militære og sivile krisehåndteringsoperasjoner, først og fremst på Balkan, men også i Afrika og Asia.

Jeg vil derfor hevde at VEUs aktiviteter allerede er lagt inn under EU. Senest så vi det i 2004, da VEUs utvalg for utvikling og samarbeid om forsvarsmateriell, WEAG og WEAO, ble lagt ned, og arbeidet inkorporert i EU gjennom opprettelsen av forsvarsbyrået EDA.

De faste medlemmene av VEU gir imidlertid i sin erklæring av 31. mars 2010 om nedleggelse av VEU honnør til det bidraget som parlamentarikerforsamlingen har gitt til utviklingen av en europeisk kultur og samforståelse innen sikkerhet og forsvar.

Siden sikkerhets- og forsvarpolitikken i EU er mellomstatlig, som representanten var inne på, også etter ikrafttredelsen av Lisboa-traktaten, oppfordrer de faste medlemmene til fortsatt interparlamentarisk dialog om disse spørsmålene, for – som det blir sagt – å bevare den kompetanse og erfaring som parlamentarikerforsamlingen representerer.

Regjeringene i de fleste av VEUs medlemsland har uttalt at de stiller seg åpne for gode ideer til hvordan fremme diskusjoner mellom nasjonale parlamenter om EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, men de overlater – selvfølgelig, vil jeg tilføye – i all hovedsak denne idémyldringen til de respektive parlamentene.

Etter det jeg kjenner til, er denne idédugnaden godt i gang blant de av medlemslandenes parlamentarikere som ønsker å videreføre dialogen, og ulike forslag til hvordan dette arbeidet kan organiseres i fremtiden, diskuteres og lanseres.

Målet er å kunne enes om et forslag innen VEU legges formelt ned i juni. I denne prosessen må vi også være klar over at en oppfølgingsmekanisme må samkjøres med parlamentarisk oppfølging av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk etter Lisboa-traktatens bestemmelser.

I et eventuelt nytt format vil sannsynligvis også Europaparlamentet bli inkludert. Per i dag kan vi ane et konkurranseforhold mellom Europaparlamentet og de nasjonale parlamenter, der Europaparlamentet etter Lisboa-traktaten har fått økt innflytelse på EUs sikkerhets- og forsvarsområde, gjennom bl.a. regulære konsultasjoner med EUs høyrepresentant for utenrikssaker og gjennom budsjettansvar.

De faste VEU-medlemmene gir uttrykk for at de gjerne ser at parlamentene i land som er kandidater til EU, samt andre interesserte land, blir inkludert i det nye samarbeidet. Det synes dermed å være muligheter for norske parlamentarikere som er interessert i å ha en dialog med sine europeiske motparter, å fortsette dette arbeidet, men i en annen form. Igjen: Formen bør parlamentarikerne definere.

Regjeringen stiller seg positiv til at representanten Tybring-Gjedde og de øvrige medlemmene av delegasjonen til VEUs parlamentarikerforsamling sonderer mulighetene for at parlamentarikere fra Norge og andre land, som ikke er medlemmer av EU, kan delta i et nytt parlamentarikersamarbeid og finne en høvelig form for dette. Det er naturligvis viktig for et land som Norge at parlamentarikere engasjerer seg i internasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål, slik vi kjenner det fra Natos parlamentarikerforsamling og de mange regionale organer vi har her i nord.

Til slutt vil jeg peke på at den norske regjeringen har et tett samarbeid med EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.

I tillegg til de tre avtalene vi har inngått med EU, henholdsvis rammeavtalen om deltakelse i militære og sivile krisehåndteringsoperasjoner og avtalen om utveksling av gradert informasjon, begge fra 2004, samt avtalen om samarbeid med EUs forsvarsbyrå fra 2006, arbeider vi for å få i stand en konstruktiv dialog med EUs nye høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og med EUs nye utenrikstjeneste. Både forsvarsministeren og jeg er opptatt av å få til gode ordninger for dialogen om sikkerhets- og forsvarsspørsmål med EU, der våre europeiske allierte befinner seg.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svarinnlegg:
Etter dette innlegget ble jeg litt usikker på hva representanten Tybring-Gjedde søker etter. Det han egentlig sier, er at verden har mange spørsmål som er av betydning for hvert enkelt land – finanskrise, arbeidsledighet, integrering, samfunnsspørsmål i stort, som blir påvirket av globaliseringen. Til det trenger parlamentarikerne en forsamling for å diskutere, hvis jeg oppfattet det riktig. Det skjønner jeg godt.

Og da kunne man si: Hva har man for hånden? Man har FN, og man har regionale organer hvor parlamentarikerne er til stede. At VEUs organ skulle være det organet som ivaretar de målene, har jeg vanskelig for å se.

Jeg synes veldig mye av det representanten sier, trekker i retning av et synspunkt jeg personlig deler, nemlig EU. Det er ikke så enkelt som han sa i sitt åpningsinnlegg, å peke på at det holder å bli medlem av EU. Det løser jo ikke noe for et land som ikke har planer om det med det første. Men der har man jo søkt et samarbeid – det er regjeringssamarbeid, parlamentarikersamarbeid og tett samarbeid mellom nasjonalforsamlingene. Jeg synes det er en interessant diskusjon å finne ut av hvordan man kan få en bedre organisert verden, også med tanke på et sterkere parlamentarikersamarbeid. Men fra regjeringens side tror jeg vi skal gjøre klokt i å lytte til hvordan dette hus eventuelt artikulerer en slik idé, og samles om et forslag.

Og så kunne man eventuelt se på hvordan Norge kunne være en pådriver for et slikt forslag når det gjelder samarbeid mellom regjering og parlament, slik som på en rekke andre områder, f.eks. nordområdepolitikk, arktisk politikk, hvor vi har en slags felles oppfatning av hva vi ønsker å ivareta av interesser.

Men jeg tror som sagt at her må ballen ligge i parlamentet, og så får vi høre om det er en felles visjon som vi eventuelt kan støtte opp om.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:
Jeg er, med respekt å melde, litt usikker på hvilken ball det er representanten Tybring-Gjedde spiller til meg, og jeg tror egentlig jeg må slutte meg til mye av det representanten Kristiansen sa i sitt innlegg om at her må parlamentet diskutere en visjon, og så kan man ha en dialog mellom regjering og parlament.

Her uttrykker også representanten Tybring-Gjedde fra ett parti – et betydelig parti i Stortinget – stor frustrasjon over at ikke parlamentarikerne har et forum der de kan diskutere det regjeringen holder på med. Så er han frustrert over at ikke utenriksministeren tar ballen og går med den. Jeg er litt usikker på hvilken ball det er han sentrer til meg i denne sammenhengen.

VEU blir lagt ned. Jeg tror de fleste ser at det er en naturlig utvikling. Det finnes et mangfold av parlamentariske organer som diskuterer i dag. Norge er med i en del og ikke med i andre. Det er politiske valg og avklaringer som denne forsamlingen må ta, og som Norge må ta. Det er valg vi har tatt, og det er valg vi ikke har tatt. Men jeg tror jeg må begrense meg til å si at Norge er opptatt av å delta aktivt i diskusjonen om internasjonal styring, diskusjonen om G20, FN-reform, samarbeid i Europa – alle de stedene vi er med.

Hvis det kan komme ideer, nye ideer, om organer eller tilslutninger for Norge ut av diskusjoner i Stortinget, som samler flertall, som peker i en retning, vil selvfølgelig regjeringen ta de signalene, som vi gjør på alle andre politikkområder, og søke å bidra til å gjennomføre det. Men det er litt uklart for meg hva det egentlig er representanten ber om, og hvordan det skal se ut. Men hvis det blir tydeligere, skal det ikke stå på regjeringen.

*****

For alle øvrige innlegg se Stortingets nettsider.