Velkommen hjem. Et besøk til Island

Jeg venter alltid i spenning på dette øyeblikket - når jeg lander på Island - når piloten på Icelandair skal ønske "Velkommen hjem". Det er en hilsen myntet på islendingene. Men vi føler at et streif også treffer oss, nordmennene. 

Mellom alle folk i Norden er det en historisk nærhet. Til islendingene er historien unik, med de håndfaste røttene til middelalderen, med Snorre som ga oss en del av vår egen historie og til det faktum at vårt første skriftspråk ble formulert - ja, nettopp på Island. Så er det også en opplevelse av at vi begge er havnasjoner, vi passer sammen - det er en kilde til nærhet, og tidvis strid, som når vi en gang imellom kappes om forvaltningen av havets ressurser - som nå om makrellen. 

For to uker siden besøkte jeg Island. Jeg opplever å lande i et annet land, men samtidig føler jeg en unevnelig nærhet til naturen som gir større gjenkjennelse enn ellers i Norden. Fra Keflavik flyr jeg nordover til Akureyri, Islands nest største by, rundt 17.000 innbyggere, på størrelse med Kristiansund. Velstelt by, nederst i et åpent dalføre mot fjorden. 

Her møter jeg min islandske kollega Øssur Skarphedinsson til politiske samtaler. Vi er enige om det meste. Jeg holder foredrag om den norske nordområdepolitikken for fullt hus på universitetet. Vi møter studenter som veksler mellom Arkhangelsk, Bodø og Akureyri, kunnskap om Arktis dannes over grensene i nord. Øssur og jeg undertegner en avtale om arktisk forskningssamarbeid der vi blant annet oppretter et gjesteprofessorat i Fridtjof Nansens navn ved Akureyri universitet. 

På ettermiddagen kjører vi videre nordover, krysser fjordarmene mot havet som vender nordover - like til Siglufjørdur. Jeg kjenner meg igjen i landskapet, det er ikke vestlandsfjorder, snarere inntrykk fra Svalbard, men uten snø. Ganske lave fjell, kuttet av på toppen, med frodige, grønne daler. Vil det se ut slik på Svalbard om den globale oppvarmingen fortsetter? 

Siglufjørdur gir enda en påminnelse om norske erfaringer. På begynnelsen av 1900-tallet var dette stedet ikke mer enn et havgap, ytterst i en fjord. Så ble det liv da norske sildefiskere søkte inn for ly, og gradvis for omlasting, salting og lagring og salg. Av nær intet vokste stedet seg stadig større, utpå 1950-tallet bodde det over 3000 mennesker her. Et barometer på Islands velstandsøkning, sier de her. 

Norske navn er gravert inn i historien, det lokale museum har vunnet europeiske priser, det er vel unt, vi får et glass brennevin å styrke oss på til omvisningen. Her fortelles om liv og slit, om menn til havs og kvinner på land, om gradvis velstand. Inntil silda forsvant. Fisket ned, nesten utryddet på 1960-tallet, inntil den kom til live igjen i norske fjorder og søkte ut i Norskehavet. Men til Islands nordside kom den aldri tilbake. I dag bor det 1300 mennesker i Siglufjørdur. 

Vi returnerer senkvelds til Akureyri, den norske delegasjonen rekker en halvtime i «heita pottur», de varme utendørskildene i badet ved siden av hotellet. Et «must». 

Neste dag flyr vi tilbake til Reykjavik, der jeg møter Alltingets utenrikskomité og Islands første kvinnelige statsminister, Johanna Sigurdardottir. Jeg husker sist jeg satt akkurat her på statsministerens møterom, det var for tre år siden. Da het statsministeren Geir Haarde, halvt norsk, med far fra Ryfylke. Geir og jeg er godt kjent fra felles tid som utenriksministere. Akkurat på denne dagen i 2008 satt han målløs i stolen, holdt frem en utskrift fra den britiske regjeringens hjemmeside der det fremkom at britene hadde ført den islandske Landsbanken opp på sin terrorliste, i liga med al-Qaida. 

I dag heter statsministeren altså Johanna, en stødig og solid politiker som påtok seg snarere enn søkte toppstillingen. Sakte leverer islandsk økonomi igjen tall i pluss. En hestekur gir sine resultater, kanskje fordi man lot bankene gå konkurs? Men det har kostet, jeg ser det på Johanna. Tilliten til politikerne er fortsatt på lavmål etter bankkollapsene. Men de er tøffe her. Sliter seg tilbake. Har vi det fortsatt i oss, vi nordmenn? 

Geir Haarde smekter en annen skjebne. Han er som eneste politiker stilt for riksrett etter kollapsen. Den saken skal jeg ikke blande meg inn i, men jeg tenker mitt - kan man legge ansvaret for et helt system på én manns skuldre? På vei til flyplassen ringer jeg Geir for å hilse på og si jeg tenker på ham. 

Nå forhandler Island om EU-medlemskap. Et sterkt flertall er mot, det minner om Norge. Men islendingene vil forhandle ferdig - og så ta stilling. Du møter ingen EU-entusiasme, selv hos tilhengerne. Særlig ikke meningen med søknaden, som var å få nødhavn i en trygg euro. Så ramlet euroen selv ut i krise. 

I mellomtiden er Norge og Island partnere i EØS. Jeg minner om det. Vi skal fortsette som Efta-land i EØS om Island går inn i EU. Om de ikke gjør det, fortsetter vi som i dag. Kanskje må vi se etter hvordan vi kan knytte enda tettere bånd. Vi er nære nok til det. Vi er nesten hjemme.