Jubel i Juba

Sør-Sudan: Tårene rant denne helga da Sør-Sudan fikk det de kjempet for i Afrikas lengste borgerkrig. Sammen med kronprins Haakon så jeg verdens nyeste land bli tatt inn i varmen. Det var en fest Afrika knapt har sett maken til. 

På sin første nasjonaldag denne helga danset og jublet tusenvis av splitter nye sørsudanere. De viftet med splitter nytt flagg foran presidenten i det splitter nye landet. Jubelscenene i Juba viste hvor inderlig velkommen Sør-Sudans uavhengighet er. Det er faktisk nesten ikke til å tro. 

Først sa de det ikke ville bli noen folkeavstemning. Det ble det. De sa det ville bli mye vold rundt valget. Det var ingenting. De sa Nord-Sudan ikke ville akseptere en egen stat i sør. Det gjorde de. Men staten blir skapt i blod. Vi får grusomme rapporter om bomber, vold og drap fra grenseområdene. Det er mange vanskeligheter. Men jeg tror president Salva Kiir og hans folk får det til. 

Det viktigste for Sør-Sudan er naboskapet. Den finske presidenten Koivisto oppsummerte Finlands utenrikspolitikk med fire ord: Godt forhold til naboene. Det samme gjelder for Sør- Sudan. Landene rundt den nye nasjonen gir både inspirasjon og assistanse. Det står mye prestisje på spill for alle. Det demper krigslysten. 

Sør-Sudan har mye olje. Det svarte gullet må likevel renne i rør gjennom nabolandet Sudan for å bli solgt. Uten et åpent og godt samarbeid får ingen de livsviktige oljepengene klirrende inn i statskassa. Derfor kan oljen binde de to landene sammen. De er avhengig av hverandre. 

Folk i Sør-Sudan er stolte over den nye staten. Den nasjonale entusiasmen er like stor som da vi skilte oss fra Sverige i 1905. I Sudan stemte 98,8 prosent for løsrivelse. I Norge var det 99,9 prosent. 

Sør-Sudan har allerede oppnådd det umulige én gang. Fredsavtalen i 2005 var Norge med på å forhandle fram. Sør-Sudan har nå fått sin uavhengighet. Hvorfor ikke lykkes med å bygge landet opp fra ingenting også? De er allerede klar over de mange utfordringene. De må bygge opp en helt ny stat, med nye institusjoner. De må bekjempe korrupsjon. De må etablere et nytt demokrati. Gamle geriljasoldater må lære å leve som vanlige sivile. 

Det er stor internasjonal og regional legitimitet for Sør- Sudan-prosjektet. «Det store vi» vil støtte prosjektet. Norge vil fortsatt ha Sudan og Sør-Sudan som noen av våre viktigste samarbeidsland i Afrika. 

Men pessimistene kan dessverre få rett. Den selvstendige staten er svak. Ingen institusjoner eller systemer er sterke nok ennå. Sør-Sudan har noen flinke folk på toppen, men de har ikke mange nok til å drive en hel stat. Oljen kan like gjerne bli en forbannelse. Det er mye penger å krangle om. Korrupsjon kan slå beina under hele prosjektet. De har ennå ikke noen oljeavtale på plass. Det kan også bli veldig farlig hvis gerilja i sør saboterer i nord, og omvendt. Det er oppskriften på en ny krig.

Kaos og konflikt skjer enda lettere hvis verden glemmer Sør-Sudan. Uten internasjonal støtte blir det vanskelig å bygge opp et nytt demokrati på egen hånd. Om optimistene eller pessimistene vinner avhenger av politisk vilje, både fra oss og fra Sør- Sudan. Det er nå jobben starter.