Katastrofenes århundre

Ekstremvær og flom. I fjor ble det registrert 373 naturkatastrofer med 296 800 omkomne. Mer enn 207 millioner mennesker ble berørt. Dette fulgte mønsteret fra det første tiåret av dette århundret da det var dobbelt så mange naturkatastrofer som i tiåret før. Og halvannen måned inn i 2011 har vi allerede sett ekstremvær og flom i fire verdensdeler.

Fjorårets katastrofer kostet rundt 660 milliarder kroner. Det er nesten like mye som OECD-landenes samlede bistand. En del av regningen skyldtes jordskjelvene i Chile og Haiti. Men de fleste katastrofene var klimarelaterte, som skogbrannene etter hetebølgen i Russland, hundreårsflommen i Pakistan, oversvømmelsene i Sentral-Europa og ødeleggelsene etter ekstreme nedbørsmengder i deler av Kina. 

Rammes harderst
Tendensen er klar, og den bekrefter det klimaforskerne lenge har spådd: Tørke, flom og ekstremvind rammer flere mennesker oftere, mer uforutsigbart og i større omfang enn før. Og det er de fattigste som rammes hardest. 

Et overveldende flertall av forskere, nasjonale styresmakter og hjelpearbeidere er nå enige om at vi rammes av menneskeskapte klimaendringer og må få på plass et avtaleverk som kan holde verden innenfor et mål om å begrense den globale oppvarmingen til to grader. På klimamøtet i Cancun ble det tatt viktige skritt i riktig retning. 

Klimatilpasning
Klimaforandringene vil dessverre sette preg på vårt århundre uavhengig av når det kommer i stand forpliktende avtaler. Det kommer til å ta tid før utslippene flater ut, og utslippskutt vil ikke merkes før etter flere tiår. Derfor kan vi ikke være bekjente av at de som har bidratt minst til klimautslippene er de som skal fortsette å betale den høyeste prisen. Det må iverksettes tilpasningstiltak som styrker den lokale beredskapen der risikoen er størst - på landsbygda og i slumområdene i fattige land. 

Bangladesh er et av mange eksempler. Landet straffes allerede hardt til tross for at det står for en forsvinnende liten andel av verdens CO2-utslipp. Anslagsvis 20 millioner mennesker vil måtte flytte fra kystområdene hvis havet stiger med en halv meter. En gruppe ledet av statsminister Jens Stoltenberg fikk i Cancun oppslutning om et grønt tilpasningsfond på omlag 600 milliarder kroner. Nå må det følges opp med konkrete penger og tiltak. 

Enkle grep
Mye kan gjøres med forholdsvis enkle grep. Værvarslingstjenester som gir lokalsamfunn tid til å beskytte avlinger, helse og infrastruktur er et av tiltakene som kan gjøre en stor forskjell. I hele Afrika er det i dag bare 744 værstasjoner, og kun en fjerdedel holder internasjonal standard. Dette har ofte fatale konsekvenser på et kontinent der en stor del av befolkningen fortsatt er direkte avhengig av jordbruk, og der stadig flere flytter til urbane bosettinger hvor det under ekstreme værforhold er stor risiko for ulykker og ødeleggelse av livsviktig infrastruktur som drikkevannskilder og sanitæranlegg. 

Klimavarsling
I et nytt forslag om et globalt system for klimavarsling anslår en ekspertgruppe nedsatt av Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) at alle utviklingsland kan få forbedret vær- og klimavarsling i løpet av et tiår med en årlig investering i størrelsesorden 300-600 millioner kroner. Dette kan knyttes til lovende lokale initiativ som en sms-varslingstjeneste som skal utprøves i Øst-Afrika av humanitære organisasjoner, Ericsson og Colombia University. 

Tekniske løsninger som dette kan gi resultater dersom det samtidig bygges kunnskap og kapasitet i katastrofeutsatte lokalsamfunn. I Haiti er sms-informasjon nå et av de viktige virkemidlene for å hindre ytterligere spredning av den pågående koleraepidemien. Innhenting av værdata koblet til lokal mobilisering i vest- og sentral Afrika bidro i 2008 til å unngå at katastrofene rammet like hardt som etter storflommen året før. 

Lokale konsekvenser
Klimautfordringen er global, men konsekvensene er lokale. Sårbarhet er nært forbundet med et samfunns kapasitet til å forebygge og håndtere katastrofer. Til tross for at antallet naturkatastrofer øker, fører de i dag til færre dødsfall enn før fordi stadig flere stater har evne til å gjøre mer for å hjelpe, mobilisere og beskytte sine innbyggere. 

Samtidig ser vi at vi at kapasiteten til å forebygge og håndtere katastrofer svekkes i områder med utbredt fattigdom og dårlig styresett, mens naturkatastrofene i sin tur undergraver mulighetene for å få til utvikling. Det er ikke tilfeldig at millioner av mennesker fortsatt er avhengige av nødhjelp etter flommen i Pakistan. Katastrofeomfanget og de humanitære konsekvensene ble flerdoblet på grunn av lokal miljøforringelse, nedslitt infrastruktur og det faktum at en fjerdedel av befolkningen levde under fattigdomsgrensen også før flommen. 

Over tålegrensen
Katastroferisikoen blir ikke mindre i årene som kommer. Befolkningsvekst bidrar til at økosystemene presses over tålegrensen. Videre vil byer som allerede i dag er særlig utsatte fordoble innbyggertallet fra 680 millioner til 1,5 milliarder i løpet av de neste 40 årene. Jordskredene som de siste regnsesongene har kostet hundrevis av menneskeliv i storbyene i Brasil varsler hva mange flere urbane samfunn kan ha i vente. 

Verdensbanken anslo i fjor at stadig kraftigere tropiske sykloner vil medføre årlige kostnader på mellom 168 og 408 milliarder kroner. Dette gir en indikasjon på kostnadene som kan ventes dersom vi ikke gjør et kvantesprang i retning av katastrofeforebygging og lokal utvikling. Flere beslutningstakere må, som Brasils nye president Dilma Rousseff, sette beredskap og forebygging øverst på dagsorden for å komme naturkatastrofene i forkjøpet. 

Verden har hatt fremgang på mange felt. En synkende andel av verdens befolkning rammes av krig, folkemord og terror sammenlignet med tidligere generasjoner. Men vi lever i et naturkatastrofenes århundre. Kommende slektsledd vil vite at lidelser og ødeleggelser ikke varnaturgitte. De var ofte skapt av mennesker og kunne vært forebygd av mennesker. Det er vi som bestemmer hvor store konsekvenser naturkatastrofene skal få, og det er opp til oss å snu katastrofetrenden før århundret er omme.

****

(Skrevet sammen med Jan Egeland, direktør i Nupi og leder av FNs høynivåpanel for klimatjenester og Børge Brende generalsekretær, Røde Kors i Norge)