Om å måle krefter

På hver sin måte tester naturkreftene i Japan og de autoritære lederne i araberverdenen sivilsamfunnets kraft. Sterke sivilsamfunn er en forutsetning for demokrati og god beredskap. 

*****

Å takle en katastrofe. På kontoret mitt i Utenriksdepartementet ruller tv-bildene fra Japan over skjermen. Bilder av raserte byer, hus knust til pinneved, biler slynget av gårde av frådende vannmasser. Katastrofens omfang er voldsomt. Tallene over tapte liv stiger time for time, trusselen fra utsatte kjernekraftverk sprer frykt, det samme gjør uroen for nye skjelv. I et av verdens mest avanserte land bryter samfunnsstrukturer sammen. Katastrofen er ikke menneskeskapt, men et møte med naturens formidable og uforutsigbare krefter. 

Fra min tid i Røde Kors lærte jeg hvor dyktige japanerne er til å håndtere katastrofer. De har avanserte rutiner og beredskapsplaner. Men viktigst av alt er den lokale beredskapen. Den kjenner vi igjen fra norske fjell og vår lange kyst; når uvær, skred eller flom rammer, da er det de lokale som vet best. Derfor bygges god beredskap alltid nedenfra. De som kjenner samfunnet i en normaltilstand, finner best utveier i en krisetilstand. Sterke sivilsamfunn bygger sterke og mangfoldige bånd mellom mennesker, bånd som står der når mye annet raser sammen. Sterke sivilsamfunn improviserer, tilpasser seg utfordringene og finner løsninger tilpasset situasjonen. 

Kriser som den Japan nå gjennomlever, skaper sorg og fortvilelse. Men den henter også fram det beste i menneskene. Vi kan ikke nedkjempe naturkreftene. Vi tvinges til å forholde oss til dem. Da testes båndene mellom oss. Og da er et sterkt og variert sivilsamfunn en forutsetning - og det er disse vi i dag kan hjelpe om vi ønsker å gi en håndsrekning. 

En annen test av krefter utspiller seg i den arabiske verden. I Libya har raseriet mot Gaddafi ledet til væpnet opprør etterfulgt av diktatorens mottiltak og nå en fullskala borgerkrig. I Egypt og Tunisia kom opprøret nedenfra, fra folket som tok til gatene mot autoritære ledere. De hadde de fleste odds mot seg, hadde ikke våpen, bare mennesker som sto samlet og fordrev presidenten gjennom protester fra gater og torg. I ettertid er det nesten ikke til å tro; at grupper av unge mennesker kunne drive så mektige statsledere fra taburetten. 

For et par uker siden møtte jeg aktivister fra Tahrir-plassen i Kairo. Gjennomsnittsalderen blant demonstrantene på plassen lå et sted mellom 20 og 25 år. Opprøret framstår som en klassisk middelklasserevolt, drevet fram av den yngre og utdannede delen av befolkningen. Flertallet i den fattige majoriteten av egyptere ønsket nok også Mubaraks fall, men var ingen drivkraft i hendelsen. 

Opprøret er uttrykk for at krefter i sivilsamfunnet samler seg, de hadde sterkt nok fellesskap i ideer og protest - og godt hjulpet av twitter, facebook og sms gikk de rundt og utenom etterretningstjenesten. Den første protesten var mot tortur og mishandling av fanger. Deretter raseri mot korrupsjon. Og endelig et opprør mot lederen som jukser ved valg og utpeker sønnen til arvtaker. Over tid ser vi hvordan autoritære ledere, med omfattende maktmidler og etterretningstjenester til sin disposisjon, mister nærheten til strømninger i sivilsamfunnet. Makten blir så total at de mister følelsen for hva folk tenker og føler. 

Nå vant disse strømningene første runde. Neste slag står om spillereglene i det nye egyptiske demokratiet. De militæres rolle blir viktig, men igjen avgjøres utfallet av hvordan nettopp sivilsamfunnets grupper greier å stå samlet, ikke i synet på alle politiske saker, men om kvaliteten av demokratiske institusjoner og spillereglene for framtidige valg. 

De unge aktivistene jeg møtte, var tydelige på dette: Egyptere skal ta hånd om Egypts framtid. De sier tydelig fra om at de ikke ønsker innblanding utenfra, særlig ikke fra Vesten. Men det er universelle verdier de ønsker; demokrati, ytringsfrihet, rettsstat. Derfor tror jeg det beste vi kan gjøre, nettopp er å knytte bånd mellom sivilsamfunn - i Norge og i Egypt. Vi kan støtte samarbeid mellom de mange dyktige menneskerettighetsorganisasjonene som kjemper for rettigheter og medbestemmelse for alle. Vi kan være tilretteleggere for erfaringsutveksling og samarbeid mellom norske og egyptiske organisasjoner, fagbevegelser og partier. Vi ønsker å støtte arbeidet med å legge til rette for åpne og frie valg, og dialog mellom politiske grupperinger. 

Opprøret i den arabiske verden og katastrofen i Japan minner oss på ulike måter om betydningen av sterke sivilsamfunn, enten det dreier seg om å utvikle et velfungerende demokrati eller rydde opp etter tsunamiens herjinger. Gode demokratier må ha troverdige styringssystemer på toppen. Men ikke noe er mulig uten sterke sivilsamfunn i bunn.