Åpningstale ved Europeisk Jødisk Kulturdag

Sjekkes mot fremføringen

Kjære forsamling, ambassadører, kjære våre norske jøder,

Takk for invitasjonen.

Ved åpningen i 2006 av HL-senteret på Bygdøy, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, spurte jeg om bygninger har sjel. Og grunnen til det: hvordan kunne gamle Villa Grande, Quislings hjem, huse en institusjon for studier av Holocaust? Og mitt poeng – som jeg tenker på også i dag – er at bygninger bærer med seg en historie, har sin sjel, om man vil – men at det er menneskene i dag, om man vil – her og nå – som gir bygninger sin mening, det er vi her og nå som fyller dem med vilje og verdier.

Slik jødene våre i Norge har fylt Norge med sin historie og kultur, med sine tradisjoner og lange fortelling. Slik har de gjort Norge sterkere.

Bygninger har historie og bygninger har sjel – det kan vi tydelig kjenne akkurat nå.

Vi er samlet på Europeisk Jødisk Kulturdag – her på Jødisk Museum – midt i hjertet at det mest flerkulturelle, flerreligiøse Oslo – og Norge:

I Calmeyers gate, i dette kvartalet, er det moské, kirker, en tidligere synagoge som denne vi er i, kafeer med mat fra alle verdens kjøkken, butikker med varer fra Asia, Afrika, Midtøsten, mennesker med et titalls nasjonaliteter og språk. Et hjerte av det som er kultur i kjernen av vår by. Norge av i dag. 

Bygninger har historier, fortellinger. I 21 år var det altså synagoge her, fra 1921 til 1942. 21 år, rike på religiøst og kulturelt liv.

1921: Det er nøyaktig 90 år siden, og var et spesielt år, et tungt år i europeisk historie, redslene fra Den første verdenskrig lå som en hemmende tåke over hele kontinentet; vår egen Fridtjof Nansen la grunnen for et helt nytt internasjonalt samarbeid med å bringe millioner av internt fordrevne soldater og sivile hjem til sine land i Europa – og for å forsøke å bekjempe sultkatastrofen i Sovjetunionen. Han fikk Nobels Fredspris for dette året etter.

1921: Vi ser spiren til økonomisk oppgang i USA – en gigantisk, kunstig boble som vil komme til å sprekke kolossalt etter noen få år og kaste en halv verden ut i depresjon og desperasjon.

Og 1921: Kimen til en ny tysk bevegelse sør i Tyskland, en totalitær, mørk kraft er i ferd med å organisere seg, etablere støttespillere, utmeisle doktriner, for å ta politisk makt noen år etter og så starte en ny brann i Europa – for å ta livet av alle jøder – og andre grupper som det såkalt ikke var plass til.

Vi minnes 26. oktober 1942 - da politiet i Norge arresterte alle jødiske menn over 15 år. Det gjaldt alle menn her i leiegården Calmeyers gate. Og den 26. november 1942 fulgte arrestasjonen av alle kvinner og barn.

Desperate scener utspant seg her i gaten og i Hausmannskvartalene hvor mange jødiske familier bodde.

Ved Akershus ventet transportskipet Donau. Til sammen 19 jøder ble arrestert og deportert fra Calmeyers gate 15 den høsten. Over natten 26. november var bygården tom. Av de 65 – av til sammen 771 norske jødene som ble deportert fra Hausmannskvartalene i Oslo – vendte én tilbake. Det var Holocaust. Utslettelse.

En menneskeskapt katastrofe. Det utspant seg i leirene. Men en del av forbrytelsen skjedde her, ved arrestasjonene. Drosjene og de åpne lastebilene som kjørte mot havnen. Og la oss gjenta for oss selv, akkurat denne del av udåden var nordmenns verk.

26. november 1942: med et slag var det jødiske miljøet i denne gaten forvandlet fra levende liv til historie. Det er vondt å tenke på. I dag er det lagt ned noen minnesmerker, et antall snublesteiner, over de jøder fra Calmeyersgate 15 som ble deportert og drept. Det er et godt, kunstnerisk prosjekt, en historie man formelig snubler over, stopper opp ved, og jeg håper at denne ideen kan realiseres også i andre byer, i mange andre gater. Ruth Maier har fått sin stein i Dalsbergstien, og om noen få dager settes det ned 23 nye steiner ved syv forskjellige adresser til i Oslo.

Selv blir jeg minnet om vår nære historie ved den blå plaketten på mitt kontors bygning, UD – som forteller at dette var Gestapos hovedkvarter.

Men igjen; det er menneskene i dag som gir bygningene sjel i dag. Rett over det som var torturkjelleren, huser vi nå Utenriksdepartementets seksjon for fred og forsoning.

***

Jødenes fortelling handler så sterkt om at minnene former oss. Våre norske jøders erfaringer blir gjennom vårt fellesskap til våre minner – til norske minner, som former seg i det som er det norske ”vi”. Minner som former vår nasjon, vår kultur, våre fellesskap, vårt samhold.

Kapitlet om det jødiske folks historie i Norge er ikke bare en god fortelling. Det burde ha vært mange flere jøder i Norge enn det er i dag, for å si det brutalt. Bare et fåtall klarte å flykte, gjemme seg, overleve og komme tilbake til Norge. Tiden leger ikke alle sår, men tiden skaper nye kapitler i historiens tilsynelatende uendelige bok.

I dag vil jeg takke jødene i Norge for å være en så markert, bevisst og engasjert kulturell kraft i vårt samfunn. Til å vie seg til historiefortelling og historieformidling – jeg har nå sittet og sett den gode utstillingen og plakatene her langs veggene i museet. Til å vie seg til samtiden med engasjement for unge og eldre, gjennom aktiv kulturformidling, alle de frivillige som engasjerer seg i menighetsarbeid, sosialt arbeid, i å dele kultur og historie med de unge, men også med oss andre. Og for å være en kulturell kraft også for fremtiden, i årene fremover.

Dette flotte museet, innviet for tre år siden, er vitnesbyrd om denne viljen. Med gode, faste og temporære utstillinger som forteller om jødenes liv i Oslo og i Norge, før og i dag, om skikker, ritualer, symboler og tradisjoner – Rosh Hashana, Jom Kippur, Chanuka og hele det rikholdige jødiske året – som dere gjør til en del av det norske året. Om livet i Calmeyers gate 15 for 80-90 år siden og om jødenes hverdag som del av vårt Norge i dag.  

***

Norge trenger disse inntrykkene, denne viljen til formidling, denne jødiske kulturen som en del av det norske. Det er en livsnødvendighet for et lite land som Norge å tydeliggjøre minoritetenes kulturer, deres dype fortellinger om identitet – om skikker, språk, tradisjoner, impulser, kunnskap fra en stor del av verden. Og ulike religiøse ståsted.

Tydeliggjøring gjør stolt. Tydeliggjøring tar også bort mistenksomheten fordi den viser også hvor mye vi har felles, vi som lever og utgjør det norske ”vi” – alt det vi har felles – grunnmuren, der alle har plikter og rettigheter innenfor rammen av demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likeverd og likestilling – og på dette fellesskapets grunn kan vi leve med forskjellene og mangfoldet som dermed gjør oss alle mennesker rikere.

Jødene i Norge er en minoritet, en levende og sterk minoritet, som jeg er stolt av at Oslo og Norge rommer. Vi skal sammen forme et Norge det barn og unge av jødiske familier føler trygghet og rom for livsutfoldelse – blant annet gjennom kulturen. Der unge mennesker ser fremover, med ønske og vilje til å forme et Norge som vi har felles ansvar for – og også være en stolt del av mangfoldet – der de jødene som ønsker det kan be til sin gud, gå i sine synagoger, løfte frem sine hellige skrifter, feire sine høytider, bringe videre sine fortellinger.

Kort sagt: Uten jødene og de jødiske kulturuttrykkene er ikke Norge norsk!

***

Jeg tror det er slik at når vi er bevisste og trygge på vår egen tilhørighet, vår egen identitet, vår egen historie, så blir vi tryggere på å møte, respektere og forstå andre. Bevissthet om vår egen kulturarv skaper respekt for andres arv. Jødisk Museum bidrar til nettopp dette.

Motsatsen kjenner vi: Et samfunns største fare er likegyldighet. Å overse, bagatellisere, neglisjere, se bort fra, være passive, lukke øynene, kunnskapsløshet, lettvinthet.

Etter den 22. juli viste det norske samfunnet, spontant og tydelig, det motsatte av dette. Samhold, omsorg, vi sto alle opp; for åpenhet, demokrati, engasjement, holdning, vern om verdier. Det motsatte av likegyldighet.

Vi må holde fast ved og forsterke dette. For det finnes understrømmer i vårt samfunn, i Norge og i Europa, som fortsatt fremmer diskriminering, hat, hets mot jøder, hets mot muslimer, hets mot homofile, hets mot sigøynere. Tegn som tyder på rasisme.

Dette må vi bekjempe. Ikke med vold, men med lov og rett, med åpenhet, argumenter, debatt, holdninger – og, siden vi er her i dag – med kulturens rikholdige fortellinger. Få strømningene opp og frem i lyset, få de anonyme skribentene frem fra nettdebattene. Finne frem til de lederskikkelsene i understrømningene som bagatelliserer folkemord, som hevder at noen mennesker er mer verdt enn andre, som fremmer bruk av vold, som mener de vil skape et slags ”rent” samfunn.

***

Kjære forsamling,

Det er en glede for meg å åpne Europeisk Jødisk Kulturdag her i Oslo.

Jeg vil gjerne også benytte denne anledningen til å minnes en stor personlighet som bidro til å formidle den jødiske fortellingen til det norske samfunnet – og særlig til de unge. Imre Hercz, tidsvitnet fra Auschwitz, legen, samfunnsdebattanten – som gikk bort etter et veldig langt liv, i dagene rett etter at terroren hadde rammet Norge nå i juli. Imre Hercz var som en nær bror, sa Herman Kahan til norske medier.

Hans historie og hans gjerning rommer vel et helt lite museum i seg selv. Mens vi - som er kommet sammen her - samler oss om Jødisk Museum som en viktig institusjon i dag som bærer en betydelig arv videre og som har vitale formidlingsoppgaver – i spennet mellom tradisjon og modernitet – i spennet mellom integrering og egen identitet – i vår felles oppgave med å skape et åpent, tillitsfullt og tolerant samfunn i Norge.