Libya, Syria og humanitær intervensjon

Nå som vi ser at Gaddafi-regimet endelig faller i Libya, mener jeg at beslutningen om å gripe inn står seg godt også i ettertidens lys.

I sitt innlegg «En fortelling om to byer» (VG 20. august) kritiserer Asle Toje utenriksminister Støre for ikke å slutte seg til kravet om at Assad må gå av. Dette er ikke tilfelle. USA, EU og Norge uttalte 18. august at det syriske regimet har mistet all legitimitet, og at vi mener at president Assad må gå av.

Ulike situasjoner
Til Tojes forsvar skal det sies at NRK uken før hadde sendt en noe misvisende sak som ga inntrykk av at USA allerede da hadde sagt at Assad måtte gå, mens Norge angivelig ikke ville si det samme. Det riktige er altså at vi ga uttrykk for dette på nøyaktig samme tidspunkt som våre nærmeste allierte gjorde det, og det nettopp etter forutgående konsultasjoner.

Videre hevder Toje at måten FN, Nato og derigjennom også Norge grep inn i Libya på undergraver vår evne til å hindre tilsvarende overgrep i Syria.

Ikke to situasjoner er like. At det ikke vil være mulig å gripe inn i én konflikt, bør ikke brukes som argument mot å gå inn i en annen. Fra regjeringens side mener vi det skal være en meget høy terskel for å intervenere militært i interne konflikter. Politiske endringer i et land bør, så langt som mulig, skje organisk og innenfra, ikke gjennom utenlandsk innblanding. Å velge militær inngripen er alltid et dramatisk valg – kun i helt spesielle tilfeller vil vi mene at dette er det riktige valget. Da må man også mene at det militære bidraget har en reell evne til å utgjøre en positiv forskjell. I Libya sto vi i en slik situasjon da regimets tropper sto i utkanten av Benghazi.

Nå som vi ser at Gaddafi-regimet endelig faller i Libya, mener jeg at denne beslutningen står seg godt også i ettertidens lys. Nok en gang har vi sett at selv det sterkeste sikkerhets- og maktapparat ikke kan stå opp mot folkeviljen i det lange løp. Det er det libyske folk som har frigjort Libya fra diktatoren – men det er liten tvil om at uten den internasjonale intervensjonen i vår hadde vi fått en langt mer blodig kamp og langt flere drap på sivile. Vår jobb var å hindre at regimet brukte militær makt mot egne innbyggere. Det blir nå opp til det libyske folk å velge veien videre, men vi skal støtte dem på den veien. Toje påpeker at det er en risiko for at seierherrenes justis blir blodig. Det skal man alltid være oppmerksom på. Men det at Gaddafis sønn Seif al Islam ble arrestert fremfor å bli utsatt for gatas justis, kan være et godt tegn. Han bør nå overlates til den internasjonale straffedomstolen.

Sluttspillet i Tripoli har neppe gått upåaktet hen hos Assad og hans krets i Damaskus.

Sterkere press
I Syria har det internasjonale samfunnet valgt omfattende sanksjoner og politisk press. Her har de aller fleste land så langt konkludert med at det er høyst usikkert om en direkte innblanding ville gjøre situasjonen noe bedre, og det er heller ikke slik at opposisjonen i Syria har bedt om en slik inngripen. Men presset har altså blitt stadig tydeligere – nå også med en bred enighet mellom likesinnede land om å kreve at president Assad må gå av.