Redegjørelse om situasjonen i Libya og norsk innsats

Sjekkes mot fremføringen.

President,

Takk for denne anledningen til å følge opp statsministerens rede­gjørelse av 29. mars i år, for å gi en oppdatering både om utviklingen i Libya og om de norske og internasjonale bestrebelser for å beskytte sivilbefolkningen, avhjelpe den humanitære situasjonen og bidra til en politisk løsning på konflikten.

Norge har engasjert seg i Libya-konflikten humanitært, politisk og militært. Konflikten er kompleks, med mange dilemmaer og ingen enkle, perfekte løsninger.

Det er derfor riktig og viktig at den norske innsatsen debatteres bredt og grundig, både i denne sal og ellers i det offentlige rom.

Det norske militære engasjementet har fått bred støtte på Stortinget. Det er viktig når det handler om et så alvorlig engasjement – og det er viktig for våre kvinner og menn som deltar i oppdraget.

Vi står nå midt oppe i et oppgjør om Libyas fremtid. For landets befolkning dreier det seg om å avvikle et autoritært regime og sikre medbestemmelse og utviklingsmuligheter for de mange i stedet for de få.

For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier som vi tror på – å sikre beskyttelse av sivile, bistå mennesker i nød, styrke FN og den internasjonale rettsorden, samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi – historisk sett – selv har vært med på å kjempe frem.

Jeg vil minne om dette: Overfor situasjonen i Libya hadde verdenssamfunnet noen handlingsalternativer som var langt fra ideelle. Det klart dårligste av dem alle, var å ikke gjøre noe.

Verdenssamfunnet hadde solid informasjon om at en akutt nødssituasjon for Libyas befolkning var under oppseiling. Gaddafis egne uttalelser om at han ville slå ned all opposisjon, med bruk av militær makt, var sterkt foruroligende.

Konsekvensene av å ikke handle kunne ha blitt katastrofale for sivilbefolkningen.

På tross av at situasjonen i Libya i dag er vanskelig og uavklart, og sivile fortsatt utsettes for store prøvelser som følge av interne kamphandlinger, er det viktig å løfte frem akkurat dette spørsmålet: Hva ville alternativet ha vært, om vi ikke hadde vist handlekraft?

Visse ganger er militære maktmidler påkrevd som del av en helhetlig innsats for å forhindre overgrep og legge grunnlaget for fred og stabilitet.

Jeg forstår at kommentatorer og andre spør – ja, hva med andre brutale regimer? Jeg innrømmer at det er et dilemma, et spørsmål uten enkle svar. Men det kan heller ikke være slik at manglende enighet om å gripe inn i én kritisk situasjon, skal være et avgjørende argument mot å gripe inn når FNs sikkerhetsråd faktisk samler seg.

Etter vedtaket av resolusjon 1973, måtte det handles raskt. Norge var blant de landene som var i stand til rask handling, med hurtig utsendelse av et effektivt og operativt militært bidrag.

Regjeringen tok sine beslutninger basert på vårt konstitusjonelle rammeverk. Fortløpende ble det holdt kontakt med partiene på Stortinget. Jeg vil takke opposisjonspartienes ledere for samarbeidet gjennom de kritiske døgnene i slutten av mars. Det er en styrke for et land som Norge at utenrikspolitikken forankres bredt, og at Stortinget stilte seg bak norsk deltakelse i operasjonen.

President,

FNs sikkerhetsråds resolusjoner 1970 og 1973 (av 26. februar og 17. mars 2011) er historiske. De slår fast at et lands myndigheter har ansvar for å beskytte egen befolkning mot overgrep, og de bekrefter at bruk av militær makt mot egen befolkning kan anses som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Norge har lenge arbeidet for at FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding ikke skal kunne stå i veien for internasjonal inngripen for å beskytte befolkningen mot massive overgrep fra egne makthavere. Nå er dette prinsippet ytterligere styrket gjennom disse beslutningene i FNs sikkerhetsråd. For Norge er det viktig at denne utviklingen skjer innenfor rammen av FN - og ikke blir et påskudd for enkeltland og grupper til å ta seg til rette uten folkerettslig mandat.

Det er også historisk at det internasjonale samfunn – etter å ha slått fast at Gaddafis regime ikke hadde til hensikt å etterleve kravet i resolusjon 1970, om å stanse voldshandlingene mot sin egen befolkning - autoriserte bruk av militære tiltak for å beskytte sivilbefolkningen.

Resolusjonene 1970 og 1973 gir også det internasjonale samfunn et mandat for å utvirke en politisk prosess som kan besvare det libyske folkets legitime krav om beskyttelse, medbestemmelse og utvikling.

Det internasjonale samfunn oppfordres til å bidra med humanitær bistand, samtidig som det kreves humanitær adgang til alle som har behov for hjelp.

Fra norsk side er vi opptatt av at både de humanitære, politiske og militære dimensjoner i resolusjonene følges opp, og at disse ses i sammenheng. Naturligvis er dette krevende, og det er den helhetlige innsatsen som er helt avgjørende for å lykkes.

President,

La meg legge til her at FNs sikkerhetsråd henviste i resolusjon 1970 situasjonen i Libya til Den internasjonale straffedomstolens (ICCs) hovedanklager.

I hovedanklagerens første orientering for rådet sist onsdag (4. mai) gjorde han det klart at han i løpet av de kommende ukene vil utstede arrestordre mot tre personer som han mener bærer det største ansvaret for forbrytelser mot menneskeheten i Libya. Personene er ikke navngitt, men de antas å være personer som innehar nøkkelstillinger i Libyas sikkerhetsapparat.

Ifølge hovedanklageren vil ytterligere saker - blant annet for krigsforbrytelser – kunne bli fremmet etter hvert som etterforskningen skrider frem. Hovedanklageren har også antydet at begjæring om arrestordre kan bli fremmet for krigsforbrytelser begått av begge parter i konflikten.

Domstolens forundersøkelseskammer skal ta stilling til hvorvidt arrestordre mot de aktuelle personene vil bli utstedt; det er blant annet basert på at dommerpanelet finner at det er rimelig grunn til å tro at de anklagede personene har begått forbrytelser som faller innenfor domstolens jurisdiksjon. Debatten i Sikkerhetsrådet i forrige uke bekrefter at hovedanklageren fortsatt har full støtte i rådet for sitt arbeid med situasjonen i Libya.

Norge støtter fullt ut domstolens viktige arbeid i å etterforske og straffeforfølge grove internasjonale forbrytelser begått i Libya.

President,

Den militære operasjonen som pågår er omfattende og inkluderer både beskyttelse av sivile, en flyforbudssone og våpenembargo. Forsvarsministeren vil redegjøre nærmere for den norske militære innsatsen.

Vi skal huske på at resolusjon 1973 ikke har noen tidsbegrensninger. Vi har heller ikke satt noen tidsfrist for Norges støtte til gjennomføring av resolusjonen.

Det er viktig å vise fasthet i gjennomføringen av resolusjonens bestemmelser. Dette vil Norge fortsette å bidra til.

Norges bidrag blir trukket frem som substansielle og effektive. Våre militære fortjener ros og anerkjennelse for sin innsats. Det er verdt å minne om det etter gårsdagens (8. mai) markering av Veterandagen – og Frigjøringsdagen – landet rundt.

Det er utviklingen i Libya som først og fremst vil avgjøre hvor lenge de militære operasjonene vil pågå. Dette må være bakteppet for å vurdere også Norges videre bidrag.

President,

Situasjonen i Libya preges nå av at utsiktene for en våpenhvile og politisk løsning fortsatt er uavklarte. Militært sett er kampene mellom Gaddafis styrker og opposisjonen mer stillestående enn i de tidlige faser av konflikten.

Styrkene som er tro mot regimet viser større kampevne enn mange hadde forventet. Samtidig er opposisjonsstyrkene jevnt over dårlig organisert og utstyrt.

Selv om Gaddafis styrker er vesentlig svekket, ser det ut til at ingen av partene har maktmidler til umiddelbart å vinne en militær seier. Kampene vil kunne vare lenge, med de humanitære og andre konsekvenser dette vil innebære.

FNs mandat går kun på beskyttelse av sivile, ikke å bistå militære styrker med regimeendring. Dette forholder vi oss selvsagt strengt til.

Norge legger vekt på at gjennomføringen skjer i tråd med resolusjonens ordlyd, og at de militære operasjonene ikke utvides ut over de rammer mandatet setter.

Natos utenriksministermøte i midten av april i Berlin stilte tre vilkår for et opphør av de militære operasjonene:

For det første at alle militære angrep og trusler mot sivile og områder med sivile må ha stanset.

For det andre at Gaddafis militære styrker trekker seg tilbake til deres militær forlegninger, og på en måte som gjør det mulig å verifisere at dette faktisk har skjedd. Dette kravet gjelder også snikskyttere, leiesoldater og andre paramilitære styrker. Disse styrkene må trekke seg ut av de områder og byer hvor de nå oppholder seg.

Det tredje vilkåret er at Gaddafi-regimet må tillate umiddelbar, trygg og uhindret humanitær tilgang til alle libyere som har behov for slik bistand.

Dette er krav Norge stiller seg bak, og de er i tråd med synspunktene til den internasjonale kontaktgruppen for Libya.

En fastfrysing av den militære situasjonen vil kunne føre til en de facto deling av Libya, med en vestlig Gaddafi-styrt del og en del i øst styrt av opprørerne.

Begge sider avskriver imidlertid en slik løsning. Resolusjon 1973 forutsetter også at Libya forblir én stat.

President,

Beskyttelse av sivile utgjør som nevnt både formålet med de to resolusjonene og kjernen i det internasjonale engasjementet.

Fortsatt er humanitær tilgang og manglende sikkerhet for humanitære organisasjoner en utfordring.

De har lenge hatt tilgang til de østlige deler av Libya, og FN har lykkes i å forhandle en avtale om humanitær tilgang til de vestlige og sørlige deler av landet.

Fri og uhindret tilgang er imidlertid ikke oppnådd i praksis. Vi så dette da de internasjonale militære angrepene mot mål i Tripoli førte til at FNs kontorer i hovedstaden ble angrepet av menneskemasser og FNs internasjonale stab måtte evakueres. I etterkant har myndighetene i Tripoli bedt FN om å returnere og vil samarbeide for å sikre humanitære aktører og hjelpekonvoier tilgang til nødstilte.

Situasjonen for befolkningen i Libya er vanskelig. Kampene fortsetter i vest og spesielt er forholdene kritiske i byen Misrata. Her er det stor mangel på mat, medisiner og helsepersonell. Flere større hjelpesendinger kommer inn sjøveien, samtidig som vel 11.000 sårede og andre med særlige behov er evakuert ut.

Den væpnede konflikten er også utvidet sørover til Nafusa - fjellområdene hvor det nå meldes om en økende andel libyere på flukt over grensen til Tunisia. Rapportene forteller om sivile dødsfall, overgrep, mennesker på flukt og økende mangel på varer og tjenester. Verifiserte data er en stor utfordring, særlig i regjeringskontrollerte områder.

Med unntak av områdene med intense kamphandlinger, er det imidlertid – foreløpig - ingen humanitær krise i Libya. De internasjonale hjelpeorganisasjonene er i ferd med å lagre mat og medisiner i området for å hindre at en slik krise skal kunne utvikle seg dersom konflikten trekker ut.

Norge var raskt ute med midler til nødhjelpsarbeid og vi har gitt støtte både gjennom FN, Røde Kors og andre ikke-statlige organisasjoner. Regjeringen har øremerket 80 millioner kroner. Av disse er 60 millioner utbetalt til ulike programmer. I den første fasen har den største andel gått til å repatriere tredjelandsborgere og andre, i hovedsak til den østlige delen av Libya.

Etter hvert som det oppnås tilgang til de krigsutsatte områdene i vest, vil en økende andel av norske midler kanaliseres til de nødstilte som befinner seg inne i Libya.

I underkant av 700.000 mennesker har flyktet siden konflikten startet. De fleste har tatt seg over grensen til Egypt og Tunis. Av disse utgjør 260.000 tredjelandsborgere. Så langt er nesten halvparten av disse repatriert til sine hjemland.

Jeg vil berømme FN og IOM (International Organization for Migration) som i samarbeid har utført dette på en rask og effektiv måte og dermed bidratt til å forhindre en ytterligere forverring av situasjonen.

President,

Vel 30.000 har de siste ukene tatt seg over Middelhavet til Europa. Hovedandelen så langt er arbeidsimmigranter fra Tunisia som ikke har krav på flyktningstatus. Det er likevel en økende andel som flykter via Libya. Den siste tiden er det registrert 5 600 mennesker som har flyktet fra Misrata og sjøveien til Lampedusa og Malta. Hovedandelen er flyktninger fra øvrige afrikanske land som søker asyl.

Uansett skaper migrasjonen betydelige utfordringer for Europa - noe vi også vil merke i Norge. En ytterligere forverring av situasjonen i Libya kan føre til enda større tilstrømning til Europa.

Norge har et solidaritetsansvar og vi skal bidra til at Europa håndterer migrasjonsstrømmen på en god måte.

Vår humanitære bistand har bidratt til at folk har kunnet vende tilbake til sine hjemland.

Norge har allerede sagt ja til å bruke 90 plasser på den eksisterende kvoten for overføringsflyktninger fra Libya, hovedsaklig for tredjelandsborgere med behov for beskyttelse. Av disse vil 30 personer bli hentet ut fra gruppen av flyktninger som befinner seg på Malta. I tillegg er det besluttet å utvide kvoten med 250 personer for å imøtekomme behovet for beskyttelse i regionen.

Grensebyrået Frontex samordner en fellesoperasjon til sjøs i Middelhavet. Strømmen av folk over Middelhavet har resultert i at Frankrike og Italia har tatt til orde for styrking av Frontex og endringer i reglene for å gjeninnføre midlertidig indre grensekontroll. Men en eventuell endring av Schengen-regelverket må diskuteres både i Det europeiske råd og Europaparlamentet. Gjennom Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet vil vi kunne delta i en slik diskusjon.

President,

De internasjonale bestrebelsene for å etablere en politisk løsning i Libya har hittil ikke gitt resultater.

En våpenhvile vil være det første skrittet i denne prosessen, men her er utfordringen at de ulike aktørene ikke er enige om betingelsene.

Spørsmålet om Gaddafis avgang skal være et vilkår for våpenhvile, står i den sammenheng sentralt. Den libyske opposisjonen står fast på dette kravet. Også i Nato og i den internasjonale kontaktgruppen for Libya er vi enige om at Muammar al-Gaddafi har mistet all legitimitet og må gå av. Den afrikanske union (AU) som arbeider for en forhandlet løsning, setter ikke hans avgang som en forutsetning for våpenhvile og forhandlinger, men ser dette som et naturlig resultat av forhandlingene.

Sikkerhetsrådets mandat omfatter ikke regimeendring påtvunget utenfra. En eventuell endring av styresett og regime i Libya må komme som et resultat av internt folkelig press i Libya.

Norge deltar, sammen med Danmark og Sverige, i Den internasjonale kontaktgruppen for Libya. Den møttes sist torsdag (5. mai) i Roma og møtet markerte en fortsatt bred enighet om det internasjonale samfunnets innsats for å følge opp Sikkerhetsrådets vedtak.

Kontaktgruppen ga sterk støtte til FNs koordinerende rolle og fremhevet at Generalsekretærens spesialutsending, Al-Khatib, bør være et knutepunkt for den politiske prosessen overfor partene.

Kontaktgruppen tok til orde for økt press overfor Gaddafi-regimet, både gjennom politiske virkemidler som vil kunne isolere regimet ytterligere, gjennom tilstramming av sanksjonsregimet, samt fortsettelse av den militære operasjonen. Det ble uttrykt uro for den humanitære situasjonen i landet, og kravet om full og uhindret tilgang for humanitær bistand ble gjentatt.

Det nasjonale overgangsrådet deltok på møtet og presenterte sitt forslag om et veikart for en politisk prosess i Libya.

Kontaktgruppen ble enig om en midlertidig mekanisme for å yte støtte til overgangsrådet for finansiering av de umiddelbare velferdsbehov de har påtatt seg å dekke. Det dreier seg blant annet om utbetaling av lønninger.

President,

Vi har fra norsk side foreløpig ikke tatt stilling til hvorvidt det vil bli aktuelt med bidrag til denne mekanismen, men vi er opptatt av at dette blir en ansvarlig og transparent ordning i samsvar med resolusjonene 1970 og 1973.

Vi har sett visse spenninger i FNs sikkerhetsråd om Libya. Russland, Kina, India og delvis Sør-Afrika har vært kritiske til Natos håndhevelse av resolusjonen. Det har også vært rettet kritikk mot kontaktgruppens rolle i oppfølgingen av resolusjon 1973; et ansvar noen land i Sikkerhetsrådet mener bare kan ligge hos rådet selv.

Dette er et uttrykk for de ulike interesser, tradisjoner og vurderinger som gjør seg gjeldende blant rådets medlemmer, men om dette får vedvare vil det kunne være uheldig for rådets effektivitet og handlekraft.

Utviklingen på bakken og de internasjonale meningsforskjellene har gitt Gaddafi kort på hånden. Situasjonen preges av stillstand som bare kan løses opp ved å komme videre langs det politiske sporet.

Det er derfor avgjørende å intensivere arbeidet for å samle internasjonal enighet om et veikart for den videre prosessen. Norge arbeider aktivt for dette, bilateralt overfor nærstående land og gjennom multilaterale organisasjoner. Det er også viktig at de to mest berørte regionale organisasjonene, Den afrikanske union og Den arabiske liga, spiller en sentral rolle i dette arbeidet.

President,

Muammar al-Gaddafi har bygget opp og basert sitt lederskap på splitt og hersk, der ulike etniske og andre grupper er spilt ut mot hverandre. Det har ikke eksistert noe skille mellom regimet og staten, det finnes få statlige institusjoner og det sivile samfunn er nesten ikke-eksisterende.

Det er derfor ikke til å undres over at opposisjonen er mangfoldig og splittet. Det betyr også at en politisk løsning og et nytt og forhåpentligvis mer demokratisk Libya må favne vidt og samle et bredt sett av politiske aktører i det libyske samfunnet.

Politiske endringer må komme som et resultat av politiske prosesser i Libya, og det internasjonale samfunnets rolle må være å støtte opp om disse.

Som ledd i dette arbeidet er det viktig med kontakt med alle parter i konflikten, inklusive med det nasjonale overgangsrådet som samler den libyske opposisjonen.

Det er grunn til å tro at dette rådet vil spille en sentral rolle i en periode frem til man har fått på plass en ny grunnlov som støttes av alle viktige grupperinger og valg er avholdt.

Overgangsrådet har allerede trukket til seg flere tidligere ministere i Gaddafis regjering, blant dem justisministeren og innenriksministeren, og støttes også av flere tidligere libyske ambassadører, inklusive landets FN-ambassadør frem til urolighetene begynte. Også flere tidligere høytstående offiserer har sluttet seg til opposisjonen.

Jeg vil understreke at Norge ikke ”anerkjenner” overgangsrådet, folkerettslig sett, men at vi forholder oss til denne grupperingen som samler de libyske opposisjonskreftene.

President,

Fra dagens ståsted synes det å foreligge, grovt sett, tre muligheter for veien fremover, dersom vi ser bort fra en deling av Libya mellom Gaddafis styrker i vest og opposisjonen i øst, som er en løsning begge parter avviser.

Det første alternativet innebærer en videreføring av Gaddafis regime. Jeg tror at dette er lite sannsynlig både på grunn av den økende motstanden mot Gaddafi, den internasjonale isolasjonen av regimet og den gradvise svekkelsen vi ser av regimets militære slagkraft.

Det andre alternativet innebærer at Gaddafis regime overvinnes militært og at opposisjonen overtar makten.

Det tredje alternativet vil kunne være en forhandlet løsning mellom opposisjonen og det sittende regimet, basert på en våpenhvile med etterfølgende forhandlinger om politisk maktdeling.

Poenget mitt er dette: Uansett hvilken av de to siste løsningene som måtte føre frem, vil de nye makthaverne ha behov for internasjonal bistand. Det kan omfatte den politiske overgangsprosessen, gjenoppbyggingsarbeid, humanitær innsats, etablering av statsinstitusjoner og rettsstatsprinsipper, reform av sikkerhetssektoren og utvikling av et sivilt samfunn.

I tillegg vil det kunne bli behov for en form for militær tilstedeværelse for å overvåke en våpenhvileavtale.

FNs generalsekretær har igangsatt et arbeid for å se på hvilken rolle FN og det internasjonale samfunn vil få etter at kamphandlingene avsluttes og man har en politisk løsning.

Det er for tidlig å konkludere på dette punktet, men det er viktig at vi tar høyde for at den internasjonale sivile innsatsen vil kunne bli langvarig.

Under mitt innlegg i FNs menneskerettighetsråd i Genève 28. februar i år, påpekte jeg at et vaktvakuum i Libya vil ikke tjene noen og kan være farlig for hele Nord-Afrika.

Jeg oppfordret FNs sikkerhetsråd til å tenke igjennom hvordan FN og det internasjonale samfunn kan spille en rolle for å bidra til demokrati, stabilitet og sikre respekten for menneskers rettigheter i Libya. Vi vil støtte at FN planlegger for et slikt ansvar, i samarbeid med de regionale organisasjonene. 

President,

Tilbake til det regionale bakteppet og hvordan situasjonen i Libya oppsto: Det var inspirert av hva tunisiere og egyptere hadde oppnådd av endringer i sine land - naboer til Libya - at borgere tok ut i gatene i Benghazi, Tripoli og i en rekke andre byer i Libya for å kreve demokratisk deltakelse og respekt for grunnleggende menneskerettigheter også i Libya. Men myndighetene møtte innbyggernes fredelige demonstrasjoner med hensynsløs, brutal vold.

Også i andre arabiske land – i det som er kalt ”den arabiske våren” - forsøker myndighetene å slå ned folks ønske om demokrati og frihet med makt.

Norge har fordømt voldsbruken i Syria, Bahrain og Jemen, og vi vil fordømme dette også andre steder. Vi fremholder at myndighetene må lytte til folket, tillate frie ytringer og fredelige demonstrasjoner. Løsningene finnes gjennom demokratisk deltakelse, samarbeid og respekt for menneskerettigheter.

Regimer som setter inn sitt militære apparat mot sivile mister sin legitimitet. Det internasjonale samfunn må i slike situasjoner vurdere å sette inn sanksjoner.

Landene i regionen er forskjellige. Men de deler en problematikk som kan knyttes til autoritære styresett, utbredt korrupsjon, nepotisme, store sosiale forskjeller og brudd på menneskerettighetene.

Alle landene utfordres, men de håndterer situasjonen forskjellig. Utviklingen er dramatisk, som i Europa i 1989.

I Jordan og Marokko er demonstrasjoner tillatt og reformprosesser igangsatt. I Egypt og Tunisia måtte statslederne gå av før en troverdig prosess kunne komme i stand. Norge fortsetter å følge denne utviklingen nøye, og vi har regelmessig kontakt med myndigheter og demokratiske krefter i alle landene. Vi er til stede og vi blir også lyttet til, gitt våre kontakter og nettverk.

Et optimistisk scenario – på lang sikt – for de omfattende endringene i Nord-Afrika og Midtøsten, er en utvikling mot mer demokratiske regimer som respekterer sine befolkningers legitime rettigheter og krav. Dette vil redusere konflikt- og spenningsnivået i regionen og utløse ressurser til reformer og økt økonomisk og sosial utvikling og rettferdighet. Alt i alt vil dette også gi økt stabilitet. En utvikling i den retning vil også kunne legge til rette for å bilegge årelange konflikter i regionen.

Men veien frem er lang. Omveltningene i Europa høsten 1989 tok i realiteten også mange år; på Balkan ser vi fortsatt etterdønninger. Det kan komme tilbakeslag underveis og situasjoner med maktvakuum og kaos.

Samtidig er det tegn som tyder på at vi er vitne til et vannskille i Nord-Afrika og Midtøstens historie, og at vi over tid ser en mer positiv utvikling i mange land i regionen. Denne bølgen bør vi og det internasjonale samfunnet bidra til å skyve fremover.