Lille land, hva nå?

Støre baserte sitt innlegg i starten på disse punktene:

 

Kjære alle sammen,

·         Aller først: Katastrofen i Japan (jordskjelv, tsunami), en svært alvorlig situasjon, et land som står Norge nær.

·         Vi gjerne gi honnør til Litteraturhuset som er vert for disse debattene, som fyller huset med utenrikspolitisk debatt, det er bra! Et samarbeid med UD og Refleksprosjektet – men vi har selvsagt ingen innvirkning på innholdet.

·         Jeg skal innlede kort, gi noen refleksjoner.

·         Først, tittelen: ”Lille land, hva nå?” En av mine forgjengeres bok (1982), Knut Frydenlund, en meget kjent bok, god tittel, en bok fra en helt annen ”epoke”, men veldig interessant å lese i dag også.

·         Verdenssituasjonen: Vi lever i forandringenes tid, en brytningstid: Fra ”bipolar” (den kalde krigen) til ”unipolar” (USA) til en multipolar verden. Er alliansene fortsatt relevante?

·         Men la meg stoppe opp ved: Er Norge et lite land? Synes vi bør problematisere det, for det sier noe om hvilke behov Norge har, hvilket handlingsrom vi har. Målt i innbyggere, så er Norge et lite land (før 4, nå snart 5 millioner), i landareal er vi noe større, men målt etter havareal og sokkel er vi snart et ”stort land”, og om vi ser på størrelser som olje- og gassproduksjon og eksport, eller vår fiskeeksport, eller Norge som nominell bidragsyter til FN, ja så er vi et ”stort land”.

·         Det kommer med andre ord an på hvordan vi måler dette. man kan si at Norges sektormakt er betydelig, at vårt fotavtrykk variere alt ettersom hva man måler. Vi er noen ganger små, noen ganger store. I sokkel- og havrettssammenheng er vi store.

·         Og under Den kalde krigen var havet, Arktis, Nordområdene viktige. Nå har vi samarbeid, vi har fått en delelinje, vi ser en helt ny og spennende horisont i nord dominert av samarbeid og fellesskap, om ressurser, transport, forskning, næringsliv.

·         Vi kan ikke velge vår geografi eller våre naboer. Vi har en stor nabo i øst, Russland, som ikke alltid er like forutsigbar. Vi vil fortsatt trenge Alliansen – og andre allianser.

·         I denne brytningstiden, med multipolar verdensorden: Hvem har tilstrekkelig makt til å sette den globale dagsorden? Hvordan skal norsk utenrikspolitikk utformes innen rammen av en multipolar verdensorden? Hvilke allianser er viktige for Norge?

·         Samtidig: Vi skal maksimere norsk innflytelse. To hovedlinjer: a) Norge må fokusere på sine opplyste (egen)interesser i verden (enten det er ressursforvaltning i nord, fredsbygging og bistand, eller MR-dialog med Kina). Og: b) Norge må samle sin innsats. Fokusområder: våre særegne geografiske interesser, avhengigheten av en internasjonal rettsorden, Norge som energinasjon, det norske engasjementet.

·         Dermed får vi en ”firefeltstabell”, som jeg har omtalt for dere før, etter: Har vi en interesse? Kan vi gjøre en forskjell? Hvordan gjør vi dette best? Alliansepolitikken er én sentral del av svaret.

·         Egentlig har vi bare én allianse, Alliansen, NATO. Men vi har også andre slags allianser, økonomiske, ideologiske, miljøpolitiske, kulturelle, europeiske, osv.

·         Noen (fire)læreregler i den sammenheng:

a) Ta godt vare på alliansene, vennskapet, enten det er NATO, FN eller Norden, og ta godt vare på Norge i alliansene.
b) Gi aldri opp en allianse. Norge trenger den type forankring allianser gir, over tid. NATO er like sentral nå som før, selv det er andre typer militære og politiske analyser som preger organisasjoner. Norge trenger det transatlantiske fellesskapet.
c) Påvirk alliansene. Allianser er alltid i endring, jfr. NATOs arbeid med nytt strategisk konsept, jfr. det nordiske samarbeidet.
d) Søk nye allianser. Verden endrer seg, Norge trenger å fordype samarbeidet og forbindelsene til andre, ”nye” land – som India, Indonesia, Brasil, Sør-Afrika. Hvor har vi felles interesser? Hvilke behov har Norge i dag.
·         Selvsagt finnes det også en del dilemmaer. Norge og EU for eksempel. Og spørsmål rundt ”sikkerhet” – militær/forsvarsmessig sikkerhet, eller økonomisk sikkerhet? Ulike dilemmaer i synet på NATO – og innad i NATO. Allianser versus internasjonal rettsorden, ja for Norge er en internasjonal rettsorden nærmest en type allianse vi bør bidra til å styrke.

·         Jeg ser fram til en debatt om disse spørsmålene, om våre alliansebehov, hva ligger fast, hva er i endring. Vi kan tenke nytt om gamle vennskap og samtidig må vi vurdere nye. Vår tilknytning til NATO/EU/FN vil være sentral også i fremtiden. Men ikke statisk: Norge en god, men kritisk venn. Organisasjonene i endring, vårt forhold til dem må også utvikle seg. Allianser kan også bety et engasjement for å endre. Samtidig vurdere nye bånd.

******

 

Deretter fulgte debatt med leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité Ine Marie Eriksen Søreide, forsker og kommentator Asle Toje og rådgiver og kommentator Stein Ørnhøi, ledet av ordstyrer Marte Michelet, Dagbladet.

 

Mer informasjon om arrangementet