Marin sektor i nordområdesatsingen

Sjekkes mot fremføringen.
En endelig versjon av talen vil bli lagt ut senere.

 

Kjære alle sammen,

og takk for invitasjonen fra Fiskebåtredernes Forbund til å snakke om ”Marin sektor i nordområdesatsingen”.   

 

Innledning

·         Når jeg omtaler nordområdesatsingen, sier jeg gjerne at ”Det meste er Nord”. Stundom lurer jeg litt på om vi ikke like gjerne kunne si at ”Det meste er Hav”. Norges identitet og landets navn er uløselig knyttet til de to dimensjonene: Himmelretningen Nord og Havet. 

·         Det er knapt nødvendig, for denne forsamling, å minne om havressursenes og fiskerinæringens betydning for det norske samfunn – for Fedrelandets ve og vel. Men jeg gjør det nå likevel: I globalt perspektiv er Norge en arktisk utpost – en drøyt to tusen kilometer lang steinrøys oppunder Nordpolen. Her skulle det knapt bodd folk, men vi er her likevel, og her bor vi godt – takket være Golfstrømmen og ressursene i havet. 

·         Havressursene er – og har alltid vært – vårt livsgrunnlag. Norges velstand – ja vår overlevelsesevne som nasjon – har alltid vært avhengig av at vi har kunnet høste av havets ressurser. 

·         Over 80 prosent av Norges befolkning bor mindre enn 10 km fra kysten. Kysten er livsnerven i det norske samfunnet og utgangspunktet for store deler av verdiskapningen. 

·         I dag har vi trolig den største grupperingen verft i Europa, vi er gode på olje-og gassutvinning offshore, og vi har verdens femte største skipsflåte.

·         Og ikke minst: Havets skattkammer har brakt oss fisken, en fornybar ressurs. Fisken har, for å sitere Fiskebåts saksnotat her i dag, ”et evighetens perspektiv over seg”.  Forutsatt, selvsagt, at vi forvalter bestandene på en bærekraftig måte.

 

Invitere/utfordre næringen 

·         Jeg har merket meg at Forbundet mener at fiskerinæringen har fått for liten plass i regjeringens nordområdestrategi. 

·         I dette foredraget ønsker jeg derfor å gjøre rede for hva regjeringens nordområdestrategi faktisk gjør – i tillegg til hva den ikke gjør, og kanskje heller ikke bør gjøre – med hensyn til den marine sektor.

·         Men fremfor alt ser jeg frem til å lytte til næringens konkrete innspill på hvordan vi på best mulig måte kan ivareta våre interesser når det gjelder våre marine ressurser i nord.

 

Først noen ord om sjømatnæringens betydning for Norge:

·         Når utvinningen av olje og gass i Nordsjøen og på de nyere feltene lenger nord en gang dabber av, vil vi fortsatt være avhengig av vår fiskerinæring. Derfor vil ivaretakelsen av våre fiskeripolitiske interesser alltid være et prioritert anliggende for vår utenrikspolitikk.

·         Fiskerinæringens betydning for Norge generelt - og vår nordområdepolitikk spesielt - kan ikke understrekes sterkt nok.

·         For det første: Havressursene har enorm betydning for vår utenriksøkonomi: Norge er sammen med Thailand verdens nest største eksportør av fisk og fiskeprodukter. Nest etter petroleumssektoren er fiskerisektoren vår største eksportnæring.

·         Som fiskeriministeren har sagt, kunne sjømatnæringen for 2010 vise til en eksport på 53,8 milliarder kroner. Dette var 20 prosent mer enn i 2009, og hele 40 prosent mer enn for to år siden. For syvende år på rad setter norsk fiskerinæring eksportrekord. Det er nesten ikke til å tro. Jeg er stolt over å kunne si at det hver dag serveres 37 millioner måltider norsk sjømat rundt om i verden.

·         For det andre: Fiskerisektoren, dvs. fangst og fiske, fiskeoppdrett og foredling, sysselsetter nærmere 5 prosent (4,7 prosent— i underkant av 11 000 personer) av hele arbeidsstokken i Nord-Norge. I fiskerisektoren er koblingen, som vi vet, mellom bosetting og tilgangen til marine ressurser sterk.  

·         For det tredje: Fiskerisektoren er innovativ. Ikke bare gjør teknologiske nyvinninger fangsten stadig mer effektiv. Nye næringer spinner ut av den kunnskapen og aktiviteten som ligger i fiskerisektoren. Havbruk og oppdrett på 70 og 80-tallet, nå skimter vi en ny næring i vår satsing på marin bioprospektering.

·         I de store havområdene som Norge forvalter er det trolig mer enn 10 000 arter som er lite undersøkt. Det er god grunn til å anta at flere av disse marine organismene har spesielle egenskaper som kan utnyttes og danne grunnlag for ulike produkter og prosesser innenfor en rekke næringsområder som blant annet, medisin, prosessindustri, mat, fôr, biobrensel og kosmetikk.

·         Nærvær – aktivitet – kunnskap er nøkkelbegrep for vår nordområdesatsing, de tre pilarer den står på. Som saksnotatet Forbundet har presentert her i dag også poengterer, har den norske fiske- og fangstvirksomheten vært avgjørende for Norges posisjon i nordområdene, og gitt Norge legitimitet i disse områdene.

·         Og jeg vil si at fiskeriene – den fornybare ressursen som fisken og all sjømat representerer – er gjennomgangstema i alle de tre stikkordene – nærvær, aktivitet og kunnskap. Ja, erfaringene fra vår tid som fiskerinasjon – og utsiktene videre i vår tid som fiskerinasjon – hadde det ikke vært for alt dette ville nordområdesatsingen hatt langt svakere trykk og perspektiv.

·         La meg utdype dette nærmere med omtale av noen hovedområder:

 

Nærmere om regjeringens nordområdesatsing:

·         Nordområdesatsingen er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Dette er et område hvor vi fikk et markert skifte både i tilnærming og trykk med regjeringsskiftet i 2005 og Soria Moria-erklæringen. Dette er den delen av Norges nærområder som er mest i endring, der vi har avgjørende interesser å ivareta, og der vi har både ansvar og muligheter til å utgjøre en forskjell.

·         Hvorfor vier regjeringen våre nordområder så mye oppmerksomhet?

(1)  For det første:  Nordområdepolitikken berører vårt viktige forhold til Russland;
(2)  For det andre:  Det store omfanget av ressurser i nordområdene i form av bl.a. fisk, olje- og gass, fornybar energi, og mineraler, som skaper nye muligheter for økt verdiskapning.  
(3)  Og for det tredje har vi klimaendringene, som kanskje enda fortere og mer dramatisk enn andre steder påvirker rammebetingelsene for folk som lever, bor og driver næring i våre nordområder. Dette er de tre driverne i nordområdesatsingen.

·         Summen av disse drivkreftene gir oss betydelige utfordringer – og muligheter i nord.

·         Utenriksdepartementet har samordningsansvaret for nordområdepolitikken. Men nordområdesatsingen er langt mer enn utenrikspolitikk, ja det er for det meste mer enn utenrikspolitikk. Nær sagt alle departementene har et nordområdeansvar, hvert på sine felter.

·         Og for ordens skyld: Slik er det jo også når det gjelder den marine sektor – vi er ikke departementet for ressursforvaltningen, men ivaretakelsen av våre fiskeripolitiske interesser vil alltid være en prioritert sak for norsk utenrikspolitikk. Enten det handler om forholdet til grenser, soner og kvoter eller de handelspolitiske spørsmålene knyttet til omsetningen.

·         Og så skal vi huske: Nordområdesatsingen er ikke et kvartalsprosjekt, ikke bare en satsing for neste budsjettår, det er et generasjonsprosjekt, det handler om moderne samfunnsbygging der vi skal legge stein på stein.  

·         Fokuset på nordområdene er heller ikke en satsing som bare skal komme de tre nordligste fylkene til gode; dette er en nasjonal satsing. For dersom vi skal lykkes trenger vi erfaring og kunnskap fra hele landet – og, i tråd med norske erfaringer fra andre deler av samfunnsutviklingen – fra land utenfor Norge. Men vi skal ha styringen og de strategiske målene som er de rette for oss.

·         Gjennom omfattende dialog og kontakter på kryss og tvers har vi laget et veikart for den videre satsingen: ”Nye byggesteiner i nord”– Regjeringens langtidsprogram som ble lagt fram i mars 2009. Nå settes byggesteinene ut, én for én: 7 satsingsområder. Konkrete prosjekter. Vi er godt i gang med å gjennomføre tiltakene – og pr. i dag er 6 av 38 prosjekter i rapporten satt i gang.

·         Samtidig ser vi behovet for å stake opp kursen videre fremover. Det vil vi gjøre i en stortingsmelding som vil bli oversendt Stortinget før sommerferien.

·         Med forankring i Nordområdestrategien, har Regjeringen satt gang utviklingen av BarentsWatch, under ledelse av Kystverket i tett samarbeid med andre forvaltningsetater. Dette skal bli et helhetlig overvåknings- og varslingssystem som sikrer tilgang til kvalitetssikret informasjon, effektiv datautveksling og varsling i forbindelse med situasjoner som oppstår i våre havområder. BarentsWatch vil kunne gi brukere – som for eksempel fiskeflåten – forenklet tilgang til kritisk informasjon. For myndighetene vil systemet gi en samlet oversikt over det som til enhver tid skjer i havområdene, og bli et viktig instrument for å synliggjøre Norges tilstedeværelse og aktiviteter i nordområdene. 

·         Om mye av verdiskapningen i Norge skjer til havs er det likevel slik at vi lever våre liv på land – noen ord derfor om hva vi jobber med også her: For 20 år siden var grensen ved Storskog langt på vei stengt, et par tusen passerte årlig. I dag er det stor trafikk av varer og mennesker med over 140.000 grensepasseringer årlig. I fjor undertegnet jeg sammen med utenriksminister Lavrov en avtale om grenseboerbevis for ytterliggere å fjerne barrierer for kontakten i nord. Når avtalen trer i kraft, vil nesten 50.000 mennesker i grenseområdet kunne søke om forenklet grensepassering. Avtalen om grenseboerbevis, som jeg håper vil tre i kraft i løpet av dette året, er et viktig skritt i retning av å lette det daglige samkvem mellom folk i grenseområdet.  

·         Samtidig fikk vi felleserklæringen om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland. Den følges nå opp med en handlings-plan. Jeg reiser senere idag nordover for å delta på Kirkeneskonferansen der næringsliv og det grensenære samarbeidet er tema.

·         Vi vil også arbeide for å få tillatelse til å utføre alle varegrupper – også sjømat – over Storskog.

·         For 2011 setter regjeringen av totalt 1,2 milliarder kroner til satsing på nordområdene.  Det innebærer en økning på 168 millioner kroner fra i fjor (ca. 15 prosent).

·         Forslagene innebærer økt satsing på samarbeidet med Russland. Dessuten samler nordområdepengene opp bevilgninger til forskning, fiskeri, miljø, petroleumskartlegging, mineralkartlegging, oljevernberedskap og urfolksspørsmål – alle viktige områder i nordområdestrategien

 

Fiskerinæringens plass i nordområdestrategien

·         Så litt nærmere om fiskeriene - siden Fiskebåt i sitt notat mener at fiskerinæringen har fått for liten plass. Jeg tar denne holdningen på alvor. En del av meg setter litt pris på den – fordi den vitner om store ambisjoner for næringen. Men på den annen side ville det jo være feil av meg å si at fiskeriene ikke står i fokus i kyststaten Norges profil – tvert i mot – fisken er i sentrum!

·         Når det gjelder spesielle midler til nordområdesatsingen – altså tilleggsmidler vi har satt av til å stimulere prosjekter og ambisjoner i nord, i sum 1,2 mrd. i 2011, så utgjør midler over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett 338 millioner, dvs. 28,1 prosent. 

·         Her snakker vi om et bredt spekter av tiltak, alt fra marin bioprospektering og kartlegging av marinbunnens mangfold, samt marine alger og bioenergi til slepebåtberedskap m.m. Og med Miljøverndepartementets midler til å kartlegge havbunnens mangfold (MAREANO) og Nærings- og handelsdepartementets midler kan vi legge til ytterligere 29 millioner kroner, og dermed er vi på rundt regnet 400 millioner, en tredjedel av totalen. 

·         Og da har jeg ikke regnet med annen forskning som også har betydning for fiskeriene, slik som klima- og miljøforskning i polare strøk. Fram-senteret i Tromsø, hvor også fiskeriforskningsmiljøene med blant annet Havforskningsinstituttet er tilstede, ble åpnet i fjor, og allerede i år er bevilgningene til senteret øket med 20 mill. kroner. Vi har dessuten satt av 45 millioner til et nytt polarforskningsprogram under Norges Forskningsråd.

·         Men dere har rett i at fiskerinæringens plass i nordområdestrategien blir vesentlig mindre dersom det måles i pengemidler direkte på fiskeri.

·         Det er gode grunner til at det er slik. Og jeg tror at en vesentlig del av æren for at det er slik, tilfaller dere selv – det faktum at dere, fiskerne, har maktet å bygge opp en så til de grader vellykket næring der all slags subsidier og såkalt statsstøtte er avviklet. Norsk fiskerinæring er i stor grad selvgående - og oppegående!

·         Statens oppgave er å være tilretteleggeren: Å bidra til å gi næringen optimale rammebetingelser. På hjemmebane betyr det å støtte forskning og annen kunnskapsoppbygging når det gjelder marine ressurser og det marine miljø.  Det betyr satsing på en bedret søk- og redningstjeneste og slepebåtberedskap.  Internasjonalt betyr det samarbeid med andre land – bilateralt, regionalt og globalt – om gode og robuste marine forvaltningsregimer, basert på prinsippet om bærekraftig og kunnskapsbasert høsting av havets ressurser, og i pakt med de rettigheter og plikter som følger av havretten.

·         Dette perspektivet er tungt til stede i nordområdestrategien. 

·         Men la meg legge til at Fiskeri- og Kystministeren og jeg – og hele Regjeringen – er opptatt av å lytte, få innspill og komme i samtale om hva som kan gjøres bedre og mer fokusert. Døra er åpen, telefonen virker begge veier!

 

Helhetlig havforvaltning

·         Jeg nevnte at nordområdepolitikken ikke bare er utenrikspolitikk: Alle departementene har sitt selvstendige ansvar på sine felter av nordområdesatsingen.

·         I regjeringens nordområdesatsing inngår derfor arbeidet med å etablere helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder, et arbeid som i første rekke sorterer under Miljøverndepartementet. 

·         Nordområdeperspektivet gjelder spesielt den første av disse planene, vedrørende det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, som ble fremlagt i mars 2006.  Denne forvaltningsplanen er nå under oppdatering, med sikte på fremleggelse av en stortingsmelding i nær fremtid.

·         Forvaltningsplanene skal være et kunnskapsbasert verktøy for både å tilrettelegge for verdiskapning og for å opprettholde miljøverdiene i de aktuelle havområder. Planene skal identifisere tiltak som setter forvaltningen i stand til å ivareta behovet for næringsvirksomhet – f.eks. fiskerier, petroleumsvirksomhet og skipstransport – sett opp mot slik virksomhets påvirkning på havmiljøet. 

·         Stikkordet her er sameksistens innen rammen av bærekraftig utvikling.

·         Med vår økosystembaserte tilnærming til havforvaltning fremstår Norge internasjonalt som et foregangsland, hvor vi samtidig viser Norges rolle som ansvarlig forvalter av de rike ressursene i Arktis.

 

Havrett og utenrikspolitikk

·         Det bringer med over i de mer kjente utenrikspolitiske farvann – så la meg si noen ord om nordområdesatsingens utenrikspolitiske sider.

·         Først, som dere og jeg godt vet: Norge opererer ikke i et juridisk tomrom eller i et politisk vakuum – vi utgjør en del av et bredere internasjonalt samfunn.  Vi er en stor havressursaktør og våre interesser – i kanskje større grad enn for de fleste andre land er knyttet til utvikling, utbygging og konsolidering av den internasjonale rettsorden.

·         For havressursforvaltningens vedkommende betyr dette gode internasjonale kjøreregler, hvor prinsippet om bærekraftig høsting basert på den beste vitenskapelige rådgivning står sentralt.  I tillegg er det viktig at kjørereglene er forutsigbare og at de overholdes og håndheves.  Dette er noe som forutsetter velutviklede nasjonale forvaltningsregimer samt konstruktivt samarbeid med andre land. 

·         Jeg har erfart at det er ett stikkord som oppsummerer meningen i mye av dette – og det er kort og godt havretten, hvor FNs Havrettskonvensjon av 1982 er selve grunnmuren.  

·         I havet er det også viktig med klare og anerkjente grenser. Når det gjelder avklaring av de maritime grenser med våre naboer, har vi tatt syvmilssteg de siste årene.  

·         Går vi tilbake til 2005, var kartet over havområdene i våre nordlige farvann preget av mange stiplede linjer, det vil si grenser ute i havet som ikke var endelig avklart. Å jobbe med å gjøre stiplede linjer heltrukket har vært en hovedoppgave for meg som utenriksminister.

·         I 2006 inngikk vi en avtale med Danmark og Grønlands landsstyre om avgrensning av kontinentalsokkelen og 200-milsonene mellom Svalbard og Grønland.

·         Senere samme år kom vi til enighet med Island og Færøyene om fremgangsmåten for avgrensningen av kontinentalsokkelen i den sørlige del av Smutthavet. I 2007 inngikk vi avtalen med Russland om maritim avgrensing i Varangerfjorden.

·         Vi har fått en endelig avklaring på havets bunn. For Norges del ble prosessen med fastsettelsen av kontinentalsokkelens yttergrense avsluttet, som første kyststat til Polhavet, ved Kontinentalsokkelkommisjonens endelige anbefaling for norsk kontinentalsokkels yttergrenser i nordområdene mars 2009. På bakgrunn av Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling skal Norge nå formelt fastsette yttergrenser for norsk kontinentalsokkel.

·         Dermed har vi avklart størrelsen på det moderne Norge. Landarealet (med Svalbard og Jan Mayen) dekker 386.000 kvadratkilometer. Med kontinentalsokkelen – slik dens utstrekning nå er definert – blir det totalt ca. 2 660 000 kvadratkilometer.

·         Undertegningen av Overenskomsten om maritim avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet i Murmansk 15. september 2010 er en historisk milepæl. Det arbeides nå på begge sider med å få avtalen godkjent av Stortinget og den russiske Dumaen. Avtalen vil tre i kraft først etter at den er ratifisert.

·         Enigheten om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er en milepæl i norsk- russiske relasjoner. 

·         Denne avtalen henter sin inspirasjon fullt ut i tråd med folkeretten. Havretten og internasjonal rettspraksis gir god veiledning på løsningen av slike spørsmål. Den anbefalte løsningen er utarbeidet i tråd med dette og vil dele det tidligere omstridte området på ca. 175 000 km² i to tilnærmet like store deler.

·         Avtalen vil klargjøre den nøyaktige grensen for henholdsvis norske og russiske soner og kontinentalsokkelen i hele Barentshavet og i Polhavet. Avtalen vil skape klarhet, forutsigbarhet og stabilitet hva gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene i dette området.

·         På petroleumsområdet inneholder avtalen detaljerte regler og prosedyrer for håndtering av olje- og gassfelt som eventuelt måtte ligge på begge sider av delelinjen, slik vi har erfaring med fra Nordsjøen.

·         Det har siden 1980-tallet vært enighet mellom norske og russiske myndigheter om at det ikke skal letes etter eller utvinnes petroleum i omstridt område. Moratoriet består frem til avgrensningsavtalen trer i kraft.

·         Avklaring av delelinjen vil åpne helt nye perspektiver for samarbeid og utvikling i nord, om ressurser, næringsliv, arbeidsplasser, kunnskap og velferd.

·         Inngåelsen av avtalen innebærer ingen endringer i det nære samarbeidet med Russland på fiskerisektoren. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland har lange tradisjoner, og gjennom ansvarlig, langsiktig og bærekraftig forvaltning har partene i fellesskap lagt grunnlag for en sterk bestandssituasjon og vekst i kvotene for 2011.

·         La oss huske: Det var innenfor fiskerisamarbeidet med Russland at en viktig del av grunnlaget for dagens nordområdepolitikk ble lagt. I år er det 40. gang Den norsk-russiske fiskerikommisjonen vil møtes for å sikre en bærekraftig forvaltning av torsk, hyse, lodde og blåkveite som Norge og Russland sikrer gjennom et kunnskapsbasert og robust forvaltningssamarbeid i Barentshavet.

·         Den norsk-russiske fiskerikommisjonen er et strålende eksempel på hvordan man kunne komme sammen for å løse oppgaver i felles interesse, selv når den kalde krigen kastet lange skygger over det bilaterale forholdet.

·         Møtene med Russland innenfor fiskerikommisjonen og, ikke minst, det nære fiskeriforskningssamarbeidet, bidro vesentlig til å skape gjensidig tillit – en tillit som danner grunnlaget for dagens samarbeid om felles utfordringer i nord.

·         Delelinjeavtalens bestemmelser om fiskerispørsmål sikrer videreføring av dette fruktbare norsk-russiske fiskerisamarbeidet. Foruten å slå fast at inngåelse av avtalen ikke skal skade partenes fiskerimuligheter tar bestemmelsene om fiskeri sikte på å opprettholde respektive kvotefordelingsnøkler og sikre relativ stabilitet i fisket. 

·         Fordeling av kvoter vil fortsatt bli behandlet av Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen. Den såkalte ”Gråsoneavtalen” (avtalen om en midlertidig ordning for et tilstøtende område i Barentshavet) vil bortfalle automatisk når avgrensningsavtalen trer i kraft. 

·         Som dere vet mener Regjeringen at vi har kommet fram til en god avtale som ivaretar norske interesser, derunder norske fiskeriinteresser. Derfor har vi fremmet avtalen for Stortinget der den nå ligger til behandling.

·         Jeg har registrert at Fiskebåt ikke deler denne oppfatningen. Og jeg har registrert flere røster i fiskerimiljøet på russisk side som også har sine innsigelser. Vi skal lytte til begge syn. Felles for dem er at hver side mener det burde vært større gjennomslag for den ene partens interesser. I sum går ikke slikt opp. Dette er et kompromiss – et kompromiss betyr at du ikke har fått det helt som du ønsket. Men likefullt – et kompromiss er nødvendig for å komme til enighet. Og dette er balansert og rimelig.

·         Havrettskonvensjonen, som både Norge og Russland er bundet av inneholder regler om maritim avgrensning. Disse reglene slår fast at avgrensning skal skje etter avtale mellom partene, på grunnlag av folkeretten, med sikte på å oppnå en rett og rimelig løsning.

·         Særlig Den internasjonale domstol i Haag har gjennom de siste par tiår kommet med flere viktige dommer i avgrensningsspørsmål som bidrar til å avklare den metode som anvendes og hvilke elementer som er folkerettslig relevante i vurderingen av hvordan en maritim avgrensningslinje skal trekkes. 

·         Det ville føre alt for langt å redegjøre i nærmere detalj om dette, men jeg nøyer meg med å konstatere at grensedragningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet har reist omfattende og sammensatte avgrensningsspørsmål. Det omstridte området dekker store arealer, og de relevante kyster er dels motstående, dels sidestilte. For deler av området er det betydelige forskjeller på kystlinjenes innretning og lengde. 

·         Den fremforhandlede løsningen tar hensyn til slike objektive geografiske forhold som i henhold til moderne internasjonal rettspraksis kan innvirke på avgrensningslinjens gang.  Resultatet er en omforent avgrensningslinje som med få knekkpunkter deler hele det tidligere omstridte området i to tilnærmet like store deler.

 

Smutthull-avtalen 

·         Jeg er også kjent med at Fiskebåtredernes Forbund har fremført kritiske synspunkter på trepartsavtalen mellom Norge, Island og Russland om visse samarbeidsforhold på fiskeriområdet – den såkalte ”Smutthullavtalen”. 

·         Smutthullavtalen inngått mellom Norge, Island og Russland i mai 1999. Samtidig inngikk Norge og Russland hver sin bilaterale protokoll med Island. 

·         Avtalen med tilhørende protokoller gjelder nå til utgangen av 2014.  Norske myndigheter vurderte mulig revisjon av avtalen eller dens bilaterale protokoll i 2010, men kom etter en samlet vurdering til at det ikke skulle bes om en revisjon av avtalen fra norsk side. 

·         Avtalen kan ikke vurderes som en ren kvotebytteavtale, men inneholder flere ulike elementer. Sentralt formål ved inngåelsen av avtalen var å gjøre slutt på det uregulerte islandske fisket i Smutthullet. Det er dermed også andre hensyn enn rene balansehensyn som kommer inn i vurderingen av hvorvidt avtalen bør revideres. 

·         Vi mener avtalen bidrar til en stabil og kontrollert forvaltning av fiskeressursene. Et sentralt moment i myndighetenes vurdering i 2010 var for øvrig at Russland ikke ønsket revisjon. 

·         Forholdene rundt Islands adferd i makrellfisket er ulik situasjonen i forbindelse med inngåelse av Smutthullavtalen. Island fisker i all hovedsak makrellen i islandsk sone. 

·         Islands adferd i makrellfisket er sterkt kritikkverdig. Det er viktig at EU, Færøyene, Island og Norge fortsetter forhandlingene med sikte på å komme frem til en firepartsavtale om fordeling og forvaltning av makrell slik at vi sikrer en forsvarlig og rettferdig forvaltning av denne bestanden.

 

Kampen mot overfiske. Resultater de siste årene

·         I Norges forvaltningssamarbeid med andre land inngår også et omfattende kontrollsamarbeid, som fremfor alt omfatter bekjempelse av ulovlig, uregulert og urapportert fiske (såkalt UUU-fiske eller IUU-fiske). Dette er et globalt problem, og utgjør en særlig utfordring som må takles både regionalt og i den bredere internasjonale kontekst.

·         For Norge er bekjempelsen av UUU-fiske en prioritert sak, både overfor våre samarbeidspartnere i fiskeriforvaltningen i våre nærområder og internasjonalt i ulike regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner samt globalt i FN, FAO m.v. Norge legger videre vekt på å bevisstgjøre tredjeland (importlandene) om deres medansvar i bekjempelsen av UUU-fisket.

·         FAO vedtok i 2009 – på norsk initiativ – en havnestatsavtale for å bekjempe UUU-fiske.  Samtidig har Norge samarbeidet tett med EU med hensyn til å etablere omfattende og transparente systemer for å gi best mulig effekt til EUs nylig vedtatte vidtgående kontrollordninger vedrørende import/ilandføring av fisk.

·         I nordområdene kan vi se at samarbeidet med Russland om bekjempelsen av UUU-fisket i Barentshavet har gitt resultater. Mens det på begynnelsen av 2000-tallet foregikk et urapportert torskefiske som ble anslått til vel 100 tusen tonn årlig, ble det i 2009 ikke registrert noen tilfeller av UUU-fiske i disse havområdene.

 

Avslutning

·         La meg slutte der jeg begynte: For regjeringen står fiskerinæringen i sentrum av nordområdesatsingen, og vil gjøre det i overskuelig fremtid. Det er en av de viktigste næringene i Norge – mange steder den viktigste, og en sunn næring er en forutsetning for at satsingen skal bære frukt. I dag strutter næringen av livskraft og trenger ikke støtteordninger på samme måte som tidligere.  Betydningen for helheten av en gitt sektor måles ikke i antall tiltak eller antall sider i strategidokumentet.

·         Mens vi overlater forretningsdrift til dem som kan det, ser regjeringen det som sin oppgave å legge forholdene til rette for at denne driften har gode levevilkår. For fiskerinæringen er det først og fremst å sørge for at ressursgrunnlaget er til stede.

·         Dette prøver vi å sikre i samarbeid med andre berørte land; i nord er det i første rekke Russland. Vi har brukt tiår på å bygge opp et godt og tillitsfullt forhold til vår nabo i øst, og vi kan i dag høste fruktene av det i form av rekordhøye kvoter på viktige bestander.  De siste årenes fremgang i kampen mot svartfiske kan også til en viss grad tilskrives et bedre og mer effektivt samarbeid mellom våre fiskerimyndigheter.

·         De nytrukne grensene i havet fjerner et usikkerhetsmoment og bidrar dermed til mer forutsigbare rammevilkår for næringens fremtid.

·         En annen måte å legge forholdene til rette på, er å styrke kunnskapsgrunnlaget. Jeg fremhever ofte at kunnskap er selve ”navet” i nordområdesatsingen. I tillegg til den direkte fiskerirettede forskningen omfatter strategien store forskningsprogram av betydning for fiskeriene.

·         Egentlig kan man si at hele satsingen kommer fiskeriene til gode. Enhver næring er avhengig av et levekraftig samfunn for å leve og utvikle seg. Så selv om fiskeriene er en viktig bærebjelke i nordområdesatsingen, vil den nyte godt av at samfunnet den er en del av, også består av andre, bærekraftige komponenter.

·         Og helt til slutt vil jeg gjerne minne om min oppfordring til dere om å fortelle oss hva som kan gjøres bedre eller annerledes!

·         Takk for oppmerksomheten