Tale til soldatene ved minnelunden i Mazar-e-Sharif

Sjekkes mot fremføringen

God morgen, kjære soldater,

Takknemlighet – og sorg. Stolthet – og respekt.

Det er med mange følelser og inntrykk jeg står her overfor dere ved minnelunden i Masar-e-Sharif, et knapt år siden jeg sto her sist.

Å delta i militære operasjoner fører til tap av liv. Og det innebærer at dere kan komme til å ta liv. Dere gjennomfører en tjeneste full av sterke inntrykk. Inntrykk som vil være med dere i lang tid fremover.  

Noen trer inn i eller tilbake til det sivile liv. Andre fortsetter i en militær yrkeskarriere for resten livet. Men noe er felles: etter innsatsen her i Afghanistan vil dere alle få statusbetegnelsen – la meg si hedersbetegnelsen – veteraner.

Uansett vil dere alle være merket for livet.

Veteraner er merket av opplevelser, lærdom og visdom, vennskap, inntrykk og erfaringer.

Noen positive – og noen negative. Jeg møtte det ansikt til ansikt på Veterandagen 8. mai i år – veteraner fra 1940 til 2011.

Dere som står foran meg her har sett litt av hva som ”virker”. Og hva som ikke virker.

Hver og en av dere har håp som forsterkes, eller kanskje idealer som må justeres.

På nært hold kan dere se noen gode spor av utvikling, tegn til forbedring, fremgang, men også: stor fattigdom, ustabilitet, risiko, kamp, tilbakeslag.

Samtidig ser vi dette: i alle sine motsetninger, i alle sine kontraster: et land som reiser seg, samler seg, som bygger møysommelig infrastruktur, som bygger økt selvtillit, en fremtid, for barn, kvinner og menn.

Og dette skjer innenfor den ramme av sikkerhet og trygghet som internasjonale og landets egne styrker kan gi. Som dere er med på å gi, hver dag. Det hedrer jeg dere for, på vegne av Norges regjering.

Men ting tar tid. Det har snart gått 10 år. Siden ”9/11”. Kampen mot terrorens utspring. Derfor er vi er. Isafs oppdrag. En av de lengste militære operasjonene Norge har vært og er med på.

Siden 2001 har om lag 8.000 nordmenn tjenestegjort i Afghanistan. Det føyer seg inn i en levende historiebok med over 120.000 norske kvinner og menn som har tjenestegjort i vel 40 internasjonale oppdrag siden Den annen verdenskrig – Korea, Suez, Kongo, Balkan, Tsjad, Adenbukta, Libya og mange andre steder.

I dag – som i fjor – vil jeg spesielt hedre det motet dere viser. For mange ganger unnlater vi å snakke om mot. Men mot handler om mestring, ettertanke, profesjonalitet – og ansvar – for seg selv og andre.

Mot hos hver enkelt – og mot hos laget. Det er fellesskapet, de små og store lag, grupper og enheter, som skaper styrken og ”slagkraften” hos dere, i den norske kontingenten.

Dette fellesskapet, denne kollektive selvtilliten, dette bygger dere selv.  

Og dette bygges ikke av våpen, kjøretøy, bygninger, manualer, kommunikasjonsutstyr. Fellesskapet bygges – og vedlikeholdes – ved å gi hverandre støtte, forståelse, respekt. Lytte – og gi råd. Dele erfaringer, åpenhjertig debrifing, få opplevelsene frem.

Og i det store, utvidede fellesskapet hjemme i Norge har dere vår fulle støtte. Et samlet Storting står bak. Glem ikke det.

Og til forskjell fra alle andre utenlandsoperasjoner tidligere, er dere, på grunn av kommunikasjonsteknologien, koblet til alle informasjonskanaler hjemme og til venner og kjente gjennom sosiale medier, og omvendt, ja nær sagt kontinuerlig.

Det gir høy grad av samtidighet – men likevel: en opplevelse av avstand – som det jo er, fra Moss til Mazar, fra Fagernes til Faryab. En krevende kontrast: samtidighet – og samtidig stor avstand.

På samme måte som det er en sterk kontrast for meg mellom det å redegjøre om Afghanistan-politikken på Stortinget og andre talerstoler i Norge, fredelig, tørt og trygt, og langt, langt fra dere – og så være her nå.

Fra mikrofoner i Oslo kan vi snakke om ustabilitet, anslag og det å ta risiko i Afghanistan. Men her foran dere, og ved navneskiltene langs veggen på denne minnelunden – norske, latviske, franske, tyrkiske, svenske og mange andre navn – blir realitetene bak et farlig oppdrag brutalt tydelige.

Det kan være ulike flagg og symboler på uniformene, men som medlemmer av verdenssamfunnet kjemper vi for samme sak i dette landet. Tydelig er dette for tjenestemenn og -kvinner i FNs tjeneste. Også dem har måttet betale den høyeste prisen. Syv FN-medarbeidere ble drept her i Mazar 1. april i år. Blant dem Norges Siri Skare.

FNs misjon til Afghanistan har nå kommet tilbake til byen. Afghanistan og Isaf trenger dem her. Dere har vår fulle støtte.

***

Dear soldiers and officers, men and women serving in Afghanistan,

I am grateful – and humble – for being here with you today. Every time I visit Afghanistan and Mazar-e-Sharif I am impressed by the engagement, courage and resolve shown by you.

Together with our allies, Norwegians serving in both military and civil operations have made important efforts, at a personal cost for each individual and their families and loved ones. You have earned the Norwegian Government’s deepest respect and you have our full support. 

Let me also express our support to UNAMA who is here today; they have returned to Mazar-e-Sharif after the brutal attack on the UN Compound in April, in which seven UN workers were killed in April, among them Norwegian Lieutenant Colonel Siri Skare.

There is still a need for a strong UN presence here to coordinate the international civilian effort and serve as the primary contact point for the Afghan Government.

Norway, ISAF and the international community have suffered losses. The Afghans have suffered losses. We remember and honour our fallen heroes in Afghanistan.

***

Kjære soldater,

Det er fellesskapet vi må søke til for å finne støtte, trøst, mening og retning.

Det er en ære for meg å få være sammen med dere – modige, dyktige, ansvarsfulle kvinner og menn.

Med stolthet, overfor dere – i et krevende internasjonalt oppdrag – sier jeg på vegne av Norge: Takk.

I ærbødighet og respekt, og med våre tanker om fred, heder og ære til dem som dro til Afghanistan men som ikke kom hjem. Og til de pårørende som sitter igjen, hjemme.   

(Nedleggelse av krans).