Minnemarkering i moskeen i Åkebergveien

Sjekkes mot fremføringen

 

Styrke – fred – forsoning – samhørighet; dette er ofte det vi kommer til moskeene, kirkene og synagogene for.

I vår fortvilelse, i vår sårbarhet.

Ikke for å hente alle svar, men for å hente styrke. Jeg leser fra Koranens kapittel 113 (Morgengryet): ”Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre (...) mot ondt fra mørket når det bryter inn”. Lignende sitater har vi i andre hellige tekster som gir mennesker trøst i denne tunge tid.

Ett minutts stillhet har vært flere dager med smerte.

Jeg kommer nå direkte fra Ullevål sykehus hvor jeg har møtt overlevende, hardt sårede, ungdom – som er preget for livet. Jeg har også møtt fortvilte foreldre – som ikke får se sine kjære igjen.

Vi må stå samme lenge. Vi kommer til å trenge hverandre lenge.

Vi er en dypt preget nasjon – men vi er ikke handlingslammet. Norge fungerer. Norge tar sitt ansvar. Norge er gjenkjennelig.

Hvis det var noe departementsarbeiderne fra Regjeringskvartalet eller ungdommene på Utøya sto for, så var det verdier som demokrati, rettsstat, rettferdighet og orden. Verdier som samler alle gode mennesker i dette landet.

Vi står sammen, på tvers av alle skillelinjer.

Søndag i Oslo domkirke siterte statsministeren AUF-jenta som overlevde angrepet på Utøya; et sitat som nå går verden rundt: ”Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen”.

Det er det nasjonen gjør nå. Det er det vi gjør her sammen i kveld. Vi viser kjærlighet sammen – og vi tar vare på hverandre.

Vi minnes – og vi ser fremover. For dette vet vi: Vi vil videre – og livet vil gå sin gang. Som nasjon vil vi for alltid være preget av 22. juli, men vi vil ikke la tiden stoppe.

Vi skal leve videre, slå ring om demokratiet, det åpne samfunnet, menneskerettighetene og de unges håp om en bedre verden. 

Det viktigste i dag og i dagene som kommer er at vi tar vare på dem som lever med de største smertene både på kropp og sinn: De som mistet sine kjæreste, og de sårede som kjemper for sine liv.

Kjære venner,

For 20 og 30 år siden hadde vi ikke hatt disse forsamlingene i vårt land. Norge er et land i forandring.

Historikerne forteller oss at det eneste som er konstant, er forandring. Hvordan skal vi møte disse forandringene sammen? Hvordan skal vi møte dem når noen blir urolige, når noen nærer frykt og når noen viser hat?

Jeg tror vi finner håpet i at vi møter forandringene på trygg, felles grunn.

Norge er et demokrati. Norge er en rettsstat. Norge slutter seg til og respekterer de universelle menneskerettighetene. Med dette som utgangspunkt kan vi være forskjellige.

Vi kommer til å ha en stor samtale i vårt land i tiden som kommer om hvordan denne tragedien kunne være mulig.

Det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli kom ikke utenfra. Det kom fra noe midt iblant oss.

Vi skal ikke forhaste oss med å finne alle svarene. Men vi skal ta debatten og spørsmålene i søken etter svarene.

Måten vi gjør det på, blir en test på det demokratiet og de verdiene vi er samlet om. Derfor finner jeg stor styrke i at vi nå samles i våre felles hus. Dette er ikke mitt gudshus – men jeg føler meg hjemme her.

Jeg møtte en gutt fra Arendal i går som hadde svømt for livet fra Utøya. Jeg fortalte at jeg skulle hit til moskeen i dag og han sa da disse ordene: ”Vi som svømte fra Utøya, vi svømte ikke for noen gud, vi svømte for livet. Det var muslimer, kristne, ateister og folk av annen tro. Etterpå kom vi sammen og samlet oss om det viktigste: Livet, fellesskapet og den framtiden vi har sammen”.

Jeg henter min støtte i disse dagene fra det Utøya jeg møtte torsdag 21. juli. Det var soldagen over Utøya: Unge mennesker i glede – men også med det alvoret ungdom har når de ser fremover og bestemmer seg for å engasjere seg i samfunnet.

Utøya var det mangfoldige Norge verdig. Et sterkt fellesskap av verdier og med respekt for forskjeller.

Jeg tror både statsministeren og jeg er i en posisjon hvor vi kan formidle til alle dem som sørger en enorm bølge av varme fra hele verden. Jeg får telefoner gjennom hele dagen fra kolleger fra alle verdenshjørner og de gråter med meg på telefonen.

Budskapet fra det som skjedde i Norge 22. juli har rørt ved en hel verden. Vi skal ta den omtanken og omsorgen til oss.

Med dette skal vi ruste oss for å møte de debattene det norske demokratiet står foran. Dette skal vi gjøre sammen, på et felles verdigrunnlag, med dyp respekt for dem som har gått bort.

*****

For mer informasjon fra arrangementet: www.wim.no