Minneord ved Syvert Knudsens begravelse

Sjekkes mot fremføringen

Kjære pårørende, venner, skolekamerater og sørgende, kjære AUF’ere,

Midt i sorgen og fortvilelsen over de fryktelige tapene av våre unge, griper jeg til dagen før 22. juli, torsdag den 21. juli, da jeg besøkte Utøya.  

Da var Utøya det Utøya skulle være; full av engasjement, liv og røre, glede, men også preget av dette alvoret vi finner hos ungdom som har bestemt seg for at de vil ta ansvar, at de vil gjøre en forskjell for verdier de tror på.  

Syvert Knudsen var et eksempel på en slik ungdom. Og jeg husker ham i dag som den siste som sa ”ha det” til meg da jeg forlot Utøya. Da jeg pakket sakene mine og gjorde meg klar til å ta båten, sto Syvert der. Han slo følge mot kaia. Han var opptatt av valgkampen hjemme i Vest-Agder og han lurte på om jeg kunne komme innom et av arrangementene. Rett på sak.  

Slik husker jeg ham også fra møtene vi hadde i Mandal i april. Allerede en erfaren og ansvarsfull tillitsmann, som skulle bruke stemmeretten for første gang i september. Om noen få dager, den 21. august, ville han fylt 18 år. 

Syvert er ikke lenger blant oss.  

Vi strekker oss mot den nærmeste familie, pårørende og venner, med all den omtanke og kjærlighet vi kan gi. Vi kan ikke fatte den smerte dere føler ved tapet av denne flotte gutten, i akkurat denne alderen. 

Men midt i smerten, i dette dypet, skal dere vite og føle at dere er en del av et større fellesskap. 

Et fellesskap her i Lyngdal. Et fellesskap ved Mandal videregående skole, der Syvert akkurat var ferdig med det andre året, og der hans pult vil stå tom ved skolestart. Et fellesskap i Arbeiderpartiet, der Syvert var sentral i AUFs arbeid lokalt – han startet Lyngdal AUF og var aktiv i Mandal AUF – og han gjorde seg bemerket i fylkespartiet. Og et enda videre fellesskap fra en hel nasjon, som står sammen på tvers av alle skillelinjer i denne sorgen. 

I Syvert ser vi kjennetegnet på AUF’eren – den unge som tar tak i en uløst oppgave, en urettferdighet, og så vender seg mot politikken og demokratiet for å løse den. Engasjementet for Postgården. Den unge tillitsvalgte, som med glans talte over de falne fra Den annen verdenskrig den 1. mai. Vi ser – vi så - konturene av en politisk karriere. 

Vi slår nå samholdets sterke arm om dere. Og vi henter styrke og kraft nettopp fra dere, som er både modige og sørgende, med dette budskapet: 

Med ondt skal ikke ondt fordrives. Onde gjerninger skal erstattes av gode gjerninger. Hat skal ikke besvares med hat. 

Jeg tror Syvert ville ha tenkt sånn. Han var en ung mann. Men han hadde mange erfaringer. Noen lyse, noen mørkere. Vi så en personlighet ta form, uttrykt gjennom ord og politisk handling – og gjennom kultur og musikken som han var så glad i. 

Personlig vil jeg rette en spesiell takk til Syvert. Han er blant de unge som har sagt til meg at han hadde meg som et av sine politiske forbilder. Og jeg tenker, når Syvert er revet fra oss, fikk jeg sagt det tydelig nok til ham hvor stor pris jeg satte på ham og det han sa til meg? 

For finnes det noe mer inspirerende for en politiker midt i livet å møte en ung mann som tror på politikken og visjonen, og som står rede til å kaste seg inn med egen innsats, full av krefter og pågangsmot? 

Jeg tenker i dag at forbindelsen går begge veier: Syvert Knudsen var også et forbilde for meg – og han er det fortsatt – i påminnelsen om at vi må være entusiastiske, idealistiske, sterke, ærlige, utålmodige – og modige. 

Syvert er ikke her, og heller ikke Bano, Tore, Espen, Thomas, Margrete, Henrik og alle de andre som falt for en drapsmanns våpen på Utøya. Det er ikke til å forstå.

Likevel opplever vi i disse dagene dette: I vårt felles rom tegnes bildene klarere av menneskene som ble revet vekk. Vi opplever å bli bedre kjent med – og glad i – mennesker vi er med å bisette og minnes. De berører oss, vekker og inspirerer oss – og det etter at de ble tatt i fra oss.

Syvert Knudsen og hele den lange listen av navn lyser i mot oss, de blir tydeligere. Vi skjønner at de er tatt fra oss – og samtidig skjønner vi at de ikke vil bli borte. De vil gå inn i sin politiske bevegelses rekker av pionerer.

Men sorg og tap er forferdelig vondt. Det tar krefter og det tar tid. Vi må snakke sammen når det trengs, være sammen når det trengs, våge å ta i mot, våge å vandre med dem som sørger mest, og gi rom for at vi mennesker sørger på hver vår måte.

Jeg vet ikke om det er en trøst, men Syverts engasjement vil inspirere, langt inn i fremtiden. Vi har også sangene hans, vi har standpunktene hans, vi har vennene hans – vi ser ham for oss – vi føler ansvaret for å ta hans engasjement videre.

På denne måten vil han fortsatt være med på å forme Lyngdal og Mandal, Norge og verden.

Jeg lyser fred over Syvert Knudsens minne.