Moderne Norden

I Norden kaller noen det nordiske samarbeidet traust og kjedelig. Utenfor Norden oppfattes det som visjonært og nyskapende. Kanskje de andre har rett?

En uke på reise som utenriksminister byr på mange kontraster. Forrige tirsdag møtte jeg kolleger fra rundt 40 land i London for å diskutere krisen i Libya og oppfølgingen av resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd. Turen gikk videre til Brasilia og Rio for å møte brasilianske kolleger og lansere den norske Brasil-strategien. For to dager siden møttes de nordiske utenriksministrene i Helsingfors der vi vedtok en nordisk solidaritetserklæring. Variasjonen til tross, møtene hadde noe til felles; det gikk en nordisk tråd gjennom dem.

Brasil først: Landets nye utenriksminister, Antonio Patriota, er en erfaren diplomat med fartstid fra Lula-administrasjonen. Han er en spennende samarbeidspartner. Vi kunne slå fast at Norge og Brasil har en omfattende dagsorden for samarbeid og felles interesser – fra klima og skogsatsing, handel og investeringer til samarbeid om fred og forsoningsinnsats.

Patriota fortalte at et viktig mål for brasiliansk utenrikspolitikk er å styrke samarbeidet med nabolandene i Latin-Amerika. I denne sammenheng kom vi inn på erfaringer fra det regionale samarbeidet i Norden. Vi kan vise til en tett vev av samarbeid fra Arktisk Råd og Barents-samarbeidet via Østersjøsamarbeidet, EUs nordlige dimensjon liketil det tradisjonsrike Nordisk Råd. Fellesnevneren for disse ordningene er at de håndterer praktiske spørsmål av betydning for borgerne, grensenære samarbeidsspørsmål og utenrikspolitiske nærområdespørsmål. Nå viser Brasil interesse for disse erfaringene og ønsker mer kunnskap om innretning og resultater. Vi deler gjerne.

I Helsingfors på tirsdag vedtok de nordiske utenriksministrene en nordisk solidaritetserklæring. Den er et uttrykk for at de nordiske landene har viktige fellesinteresser på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Vi er forankret i et grunnleggende politisk verdifellesskap. I møte med nye utfordringer som natur- eller menneskeskapte katastrofer, datakriminalitet eller terror sier vi oss rede til å bistå hverandre.

Erklæringen erstatter ikke, men kommer i tillegg til de sikkerhetsgarantiene de nordiske landene har avgitt i forhold til både Nato og EU. Den er historisk ved at den erkjenner betydningen av nordiske fellesinteresser på dette området. Helt frem til 1990-tallet var viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål nærmest tabu i den nordiske kretsen. Den kalde krigens realiteter slo inn i forholdet mellom verdens kanskje mest nærstående land. Nå retter vi opp dette; år for år, på område etter område, selv om vi har valgt forskjellig i forhold til EU, Nato og euro.

Da Thorvald Stoltenberg på oppdrag fra de nordiske utenriksministrene foreslo tiltak for fordypet utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid, presenterte han tiltak på 12 ulike områder. Så konkluderte han med at omfanget av dette samarbeidet fortjente et 13. forslag, nemlig en erklæring som uttrykte en grunnleggende solidaritet mellom de nordiske landene. Hans observasjon var at omfanget av dagens tette bånd i Norden gjør fraværet av en slik erklæring påfallende. Nå foreligger den, til inspirasjon for hele det nordiske samarbeidet.

Og så til Libya, der en nyskapende side av nordisk samarbeid nå viser seg frem: Danmark, Sverige og Norge deltar i oppfølgingen av alle deler av FN-resolusjonene; økonomisk, politisk, humanitært og militært. Etter London-konferansen skal det etableres en kontaktgruppe av en begrenset gruppe land; arabiske, europeiske og amerikanske for å samordne den politiske veien videre mot en fredelig slutt på konflikten i Libya. Til denne gruppen samler nå de tre nordiske landene seg om én felles plass. Ledelsen vil rotere på fire måneders basis, med Danmark først, så Norge, så Sverige i stolen. Den til enhver tid ansvarlige minister stiller på vegne av de tre, med representanter fra hvert av de tre landene i delegasjonen og et tett samarbeid i forberedelse og oppfølging, blant annet med løpende informasjonsdeling med de øvrige nordiske og baltiske land.

Det internasjonale samfunn vil kjenne igjen dette som en klar nordisk profil. Den vil gi oss større tyngde og gjennomslag enn om vi stilte hver for oss. At dette i dag er mulig kommer som et resultat både av det tette samarbeidet i de ulike regionale samarbeidsfora i Norden – og som følge av grunnfilosofien i solidaritetserklæringen. I sum er løsningen et uttrykk for at Norden, på viktige områder, er en moderne ramme for samarbeid.