Innlegg i interpellasjonsdebatt om Norges deltakelse i FNs menneskerettighetsråd

Interpellasjon fra representanten Svein Roald Hansen til utenriksministeren:
”Fra 1946 til 2006 fungerte FNs menneskerettighetskommisjon som FNs primære organ for fremme av og beskyttelse av menneskerettighetene. Den ble kritisert for å være politisert og for å la autoritære stater unndra seg kritikk og ensidig kritisere Israel. Tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan uttalte i 2005 at Menneskerettighetskommisjonen bidro til å undergrave FNs kredibilitet og hadde kastet en skygge over hele FN-systemet. Fra 2006 ble FNs menneskerettighetskommisjon erstattet av FNs menneskerettighetsråd, og Norge valgt inn som medlem for perioden 2009 til 2012. Hvorledes vurderer utenriksministeren Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så langt, og representerer det nye rådet en forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere kommisjonen?»

Sjekkes mot fremføringen

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Takk til representanten Hansen for å ta opp spørsmålet, og takk for et svært godt innledningsinnlegg, som utdypet det skriftlige spørsmålet.

Etter at FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948, spilte FNs menneskerettighetskommisjon en viktig rolle i den normative utviklingen som fulgte i de neste tiårene. Men, som representanten Hansen peker på, fremsto denne kommisjonen i økende grad som et politisert organ uten evne til å fremme reelle endringer. Det ble en arena for øst–vest og nord–sør-konflikter.

Samtidig økte forventningene til de internasjonale organene. 1990-tallet og starten på det nye årtusenet hadde gitt flere viktige nyvinninger i arbeidet for å styrke beskyttelsen av enkeltmennesker mot grove og systematiske overgrep, ikke minst demonstrert gjennom etableringen av Den internasjonale straffedomstolen i 2001.

Som representanten Hansen var inne på, gikk daværende generalsekretær i FN Kofi Annan inn for å avvikle kommisjonen og erstatte den med et sterkere system for fremme av menneskerettigheter. På FNs høynivåmøte i 2005 fulgte verdens statsledere opp reformforslaget med to viktige vedtak. Først opprettelsen av FNs menneskerettighetsråd til erstatning for kommisjonen, og dernest sterk økning av budsjettet til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Dette muliggjorde høykommissærens lederskap på menneskerettighetsområdet, og ga rom for en styrket tilstedeværelse i felten. Evnen til å sette FNs vedtak ut i livet ble klart styrket.

Opprettelsen av det nye rådet innebar en rekke nyvinninger. Representanten Hansen var inne på en del av dem, men la meg for min del nevne tre:

For det første fikk Menneskerettighetsrådet høyere formell status enn kommisjonen. Rådet ligger direkte under FNs generalforsamling, mens kommisjonens vedtak måtte gjennom ECOSOC. Dette innebærer at rådets vedtak kan gjennomføres umiddelbart, med mindre det er budsjettimplikasjoner som må behandles i generalforsamlingen.

For det andre møttes kommisjonen fast kun seks uker hvert år, og var derfor ofte ikke oppdatert på aktuelle hendelser av betydning for menneskerettighetene. Menneskerettighetsrådet er langt mer fleksibelt: det møtes jevnlig gjennom året, og kan kalle sammen til møter på kort tid. Det kan også bruke flere ulike møteformater, tilpasset ulike behov.

For det tredje ble det opprettet en såkalt ordning med periodiske landhøringer, såkalte Universal Periodic Review, UPR, av menneskerettighetssituasjonen i samtlige av FNs medlemsland, som representanten Hansen var inne på. Dette vil jeg også komme litt tilbake til. Alle disse forholdene har gitt rådet en sterkere posisjon enn det kommisjonen hadde.

For regjeringen var det naturlig å søke medlemskap i rådet i 2009, både fordi rådet er FNs sentrale medlemskapsorgan på menneskerettighetsfeltet, og dersom vi vil gjøre en forskjell, så må vi være med, og fordi vi ønsket å påvirke i en avgjørende periode av rådets «barndom» og innledende år.

Da Menneskerettighetsrådet ble etablert, ble det vedtatt at rådet skulle gjennomgås etter fem år. Denne gjennomgangen pågår nå denne våren. Med Norge som representant for Vestgruppen, og dermed visepresident for rådet, sitter vi strategisk plassert for å forsvare rådets sterke sider og motarbeide forsøk på å svekke det. USA avsluttet som kjent sin ikke-engasjementspolitikk, den såkalte «disengagement policy», og ble innvalgt i rådet samtidig med Norge.

Vi har nå lagt bak oss halve medlemskapsperioden, og jeg vil slå fast at Norge gjennom strategisk innsats har fått gjennomslag på en rekke felt. Deltakelse nytter. La meg nevne noe:

Vår innsats er først og fremst sentrert om utvalgte tematiske prioriteringer: arbeidet for ytringsfrihet og frie medier, likestilling og kvinners rettigheter, bekjempelse av diskriminerende lovgivning og kampen for internasjonal anerkjennelse av lesbiskes, homofiles og transpersoners rettigheter, forbudet mot tortur, beskyttelse av barns rettigheter og urfolks rettigheter. Blant viktige gjennomslag vil jeg nevne disse:

For det første: Norge leder nå forhandlingene i FNs menneskerettighetsråd om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Dette er mennesker som i mange land arbeider under ekstreme forhold, trosser trusler og forfølgelse for at andre skal få realisert sine menneskerettigheter. Forhandlingene er svært krevende, men har gitt gode resultater.

Gjennom resolusjonen fastlegges mandat for en FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere. Spesialrapportøren gjør et arbeid som gir konkrete resultater. De siste par årene har hun bl.a. besøkt Colombia, Armenia, Kongo og India, tatt opp situasjonen for menneskerettighetsforkjempere med myndighetene, og fokusert på både kvinnelige menneskerettighetsforkjempere og overgrep fra ikke-statlige aktører.

Spesialrapportøren følger daglig opp enkeltsaker hvor menneskerettighetsforkjempere utsettes for overgrep. Om en måned vil Norge igjen lede rådet gjennom forhandlinger for å sikre fornyelse av hennes mandat.

For det andre: Norge leder også arbeidet som pågår for å avklare næringslivets menneskerettighetsansvar.

FNs spesialrepresentant for næringslivets ansvar for menneskerettighetene gjør et viktig nybrottsarbeid for å sikre at næringslivet overholder grunnleggende rettsstandarder. Norge vil lede prosessen med å få vedtatt spesialrepresentantens utkast til retningslinjer på dette feltet nå i rådet i juni. Også dette er et sensitivt tema, der vi forventer krevende forhandlinger, men der jeg har tro på at vi kan gjøre en forskjell – noe vi bl.a. bidro til, vil jeg mene, under Trygve Lie-seminaret i New York i september i fjor, der vi fikk satt disse spørsmålene på dagsordenen i en annen sammenheng.

For det tredje: Norge bruker også sin stemme i rådet til å ta opp alvorlige brudd på menneskerettighetene i land med undertrykkende regimer. Under sesjonen i rådet høsten 2010 fokuserte vi særlig på den svært alvorlige situasjonen i Iran. Vi deltok også aktivt under behandlingen av bl.a. Burma, Nord-Korea, Sudan, Kenya, Afghanistan og Kongo. Dette er et sensitivt, krevende og viktig politisk arbeid, men en arena vi faktisk kan bruke.

Interpellantens spørsmål gir en anledning til å peke på et helt avgjørende forhold for å forstå hvilke utfordringer vi står overfor, ikke bare i rådet, men i alt internasjonalt arbeid og alt internasjonalt menneskerettighetsarbeid, nemlig dette: Viktigheten av å ta inn over oss de utenrikspolitiske realiteter, at mange land faktisk ikke ønsker å styrke menneskerettighetsbeskyttelsen, og at også disse landene er blant FNs medlemmer, og vi møter dem i en rekke fora – også her.

I rådet er det en fast fordeling av plasser mellom FNs fem ulike regioner. Mens kommisjonen hadde 53 medlemsland, har rådet 47. Samtidig har rådet fått en sammensetning som i større grad reflekterer FN og verdens geografi i dag – ikke urimelig kan man si. Asia- og Afrika-gruppen dominerer, mens Vestgruppen og latinamerikanske land samlet utgjør et mindretall – for slik er verden.

En bedre representativitet gir rådet økt legitimitet, men også noen utfordringer. Det er en realitet at Menneskerettighetsrådet, i likhet med sin forgjenger, er preget av regionale motsetninger og motsetninger basert på gruppetenkning, ofte mellom utviklede land og utviklingsland, og mellom Vesten og den muslimske verden.

Også i interpellasjonsdebatten reist av representanten Høglund våren 2008, altså før Norges medlemskap i rådet, fremhevet jeg at ingen institusjonell reform kan endre på disse globale utviklingstrekk. Som medlem har vi arbeidet strategisk med å fremme våre utenriks- og menneskerettspolitiske målsettinger i et nytt og krevende internasjonalt landskap. For å få gjennomslag er vi avhengig av nye støttespillere. Vi må tenke nytt i vår arbeidsform. Fra sak til sak må vi arbeide for å bryte den negative blokkdannelsen som kjennetegner en del av arbeidet i FN.

Alliansebygging på tvers av de etablerte gruppene har blitt et norsk varemerke, og det har gitt noen gode resultater. La meg nevne et par eksempler:

For det første: Diskriminering av kvinner foregår over hele verden, og sammen med Mexico, Colombia, USA og Slovenia fikk Norge i fjor høst gjennomslag for at rådet oppretter en arbeidsgruppe som skal sette søkelys på lover som diskriminerer kvinner, f.eks. lover som forbyr kvinner å eie land og drive næringsvirksomhet.

For det andre: Under siste sesjon var beslutningen om å utnevne en FNs spesialrapportør for forenings- og forsamlingsfrihet en milepæl. USA var pådriver for vedtaket, i samarbeid med andre toneangivende land som Nigeria og Indonesia – og Norge, igjen et eksempel på at det å finne nye samarbeidspartnere og jobbe på tvers av regioner og grupper gir resultater. Dette var jeg også inne på i min utenrikspolitiske redegjørelse.

Og et tredje eksempel: Jeg nevnte innføringen av de periodiske menneskerettighetshøringene – UPR – som en av de viktigste nyskapingene ved opprettelsen av Menneskerettighetsrådet. Jeg sier dette, understreker betydningen av det, av fire årsaker:

Først: Landhøringene har gitt rådet mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i land som hittil har kunnet unndra seg dette.

Landhøringene er universelle. Alle land høres på like vilkår, og, som representanten sa, jeg ledet selv den norske utspørringen da Norge ble utspurt og fikk kritiske spørsmål.

Dessuten: Sivilt samfunn og andre aktører involveres.

Og til sist: Land gjennomgår høring hvert fjerde år. Det gir gode muligheter for sammenligning og oppfølging.

Derfor har landhøringene også gitt resultater: Flere land slutter seg til menneskerettighetskonvensjoner, leverer rapporter til konvensjonsorganene og inviterer FNs spesialrapportører til landbesøk.

Norge prioriterer disse høringene høyt. I samarbeid med våre ambassader og sivilsamfunnet i Norge deltar den norske delegasjonen med kritiske spørsmål og konkrete anbefalinger.

Mekanismen er ny, og det er først når vi ser hvorvidt anbefalingene blir fulgt opp, eller ikke, at vi vil se om landhøringene består testen på lang sikt. Norge gjør altså sitt ytterste for å fokusere på nettopp dette: Oppfølging på landnivå slik at mekanismen virkelig når sitt mål, å bedre menneskerettighetssituasjonen for det enkelte menneske.

I sum mener jeg at Menneskerettighetsrådet har gitt oss nye muligheter. Alt blir ikke slik vi ønsker. Men ingenting blir slik vi ønsker, om vi står på utsiden. Nå har vi en mulighet, og den utnytter vi aktivt.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svarinnlegg:
Det er riktig at Norsk senter for menneskerettigheter ved kgl. resolusjon i 2001 fikk status som nasjonal institusjon, og den er uavhengig. Det må allikevel være lov til å ytre seg anerkjennende om den innsatsen som senteret har gjort i de årene det har hatt denne funksjonen. Denne nasjonale institusjonen finansieres over en egen post på statsbudsjettet i UD.

Så er det slik, som representanten er inne på, at det etter disse årene skal forestå en reakkrediteringsprosess, og det er på bakgrunn av at dette senteret i 2006 ble vurdert å være i overensstemmelse med de såkalte Paris-prinsippene, og at et slikt vedtak med status A skal revurderes etter fem år. Tiden er kommet for det.

På bakgrunn av den reakkrediteringsprosessen har UD besluttet å innhente en ekstern analyse av Norsk senter for menneskerettigheters utførelse av sitt mandat som nasjonal institusjon etter Paris-prinsippene. Den er altså ekstern og skal gjennomføres av en instans som har greie på å gjennomføre en slik vurdering, slik at vi er best mulig rustet. Rapporten forventes ferdigstilt i neste måned, og vi vil da avvente rapporten og den vurderingen som skal foretas av den internasjonale koordineringskomiteen i mai, før vi tar stilling til behovet for eventuell oppfølging.

Det er viktig at Norge, som representanten sier, leverer helt i henhold til kravene, og det har vi også til hensikt å gjøre i det videre arbeidet med dette senteret og den nasjonale institusjonen.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:
Først vil jeg hilse velkommen engasjementet, de kritiske spørsmålene og undringen rundt dette arbeidet. Det er svært viktig at det er slik i denne sal.

Jeg tror for min egen del at jeg holder fast ved det jeg sa under interpellasjonsdebatten som representanten Høglund hadde i 2008, nemlig at til tross for svakhetene er dette en mulighet for oss til å engasjere oss, vise solidaritet i praksis, stille andre til veggs og selv bli stilt til veggs. Det mener jeg at det halvannet året vi har sittet i dette rådet, har vist. Jeg tror det er omtrent slik som folk som sitter i denne salen, opplever det. Man engasjerer seg for å få til forandring, får ikke gjennomslag for alt, får gjennomslag for noe. Alternativet er å ikke sitte der – å være på utsiden og få mer gjennomslag da. Jeg mener det er et ærlig valg, og vi bør diskutere det som ett kriterium for å gjøre noe annet. Men jeg tror den linjen vi har valgt, har vært klok.

Et par kommentarer: Representanten Haugli holdt et svært godt innlegg, det er jeg helt enig i. La meg bare få understreke at når det gjelder seksuelle minoriteter, så var dette, slik jeg forstår det, en diskusjon som pågikk i FNs tredje komité, ikke i Menneskerettighetsrådet. Da vedtaket kom opp i plenum i generalforsamlingen, var det et massivt lobbyarbeid som ble gjennomført, bl.a. av Norge, og som vant fram. Der ble seksuelle minoriteter faktisk inkludert i vedtaket. Vi deltok, som sagt, for å få dette til. Vi brukte våre kanaler, inklusiv en rekke ambassader, for å utvirke at land på vippen endret posisjon. Det gjorde de, og det var positivt. Igjen viser det seg at vi kan bruke ulike kanaler og spille på dem.

Når det så gjelder dette med blasfemi og krenkelse av religion, er dette en gjenganger som kommer hvert år, og som alltid blir vedtatt mot stemmene til samtlige vestlige land. Det har vært tema i MR-kommisjonen og er blitt tatt opp både i rådet og under generalforsamlingen. Det er slik at vi er enige i enkelte av resolusjonens paragrafer, som isolert sett kan være i orden, men vi kan ikke akseptere hovedformålet, nemlig beskyttelse av religioner som sådanne mot nedsettende omtale. Igjen er spørsmålet: Er vi best tjent med å kunne påpeke det fra innsiden eller fra utsiden?

Så må jeg si at noe av det positive ved den erfaringen vi har ved deltakelse, er måten vi kan engasjere også det sivile samfunn i Norge på. Ved vår egen høring var noe av det som nesten gjorde sterkest inntrykk på meg, den omfattende forberedelsen, mobiliseringen av det sivile samfunns røster i Norge, som ga uttrykk for sine syn. Og de har sett oss veldig tett i kortene også i etterkant. Dette tror jeg – for ikke å bruke for store ord – er noe av det som land som Egypt og Tunisia mangler: en del av varsellampene og vaktbikkjene som nedenfra ser myndighetene i kortene og stiller dem til ansvar.

Vår deltakelse i Menneskerettighetsrådet har aktivert og stimulert disse miljøene. Deltakelsen når vi blir undersøkt, slik som under en UPR, gjør det enda mer, og det stimulerer til bred debatt i samfunnet, også i denne sal, og det synes jeg vi skal hilse velkommen. Men takk til interpellanten for å ha reist et veldig viktig og betimelig spørsmål.

*****

For alle øvrige innlegg: www.stortinget.no