Innlegg i debatt om Nato-meldingen

Sjekkes mot fremføringen(*)

Nå er ikke dette en kontroversiell melding, men det er godt å lese at det er en samlet komité som stiller seg bak den. Og det bringer meg rett over til en kommentar om Natos parlamentarikerforsamling: Det parlamentariske elementet er veldig viktig i Nato, det har jeg erfart gjennom disse siste årene. Neste uke skal jeg delta på parlamentarikersamlingen i Tromsø, og det er et uttrykk for at i Nato-demokratiene spiller parlamentarikerne en veldig viktig rolle i forhold til forankring og inspirasjon til de vedtakene vi gjør på de kritiske områdene som Nato regulerer.

Så til representanten Ellingsen vil jeg bare bekrefte det: Det er et viktig forum. Det er viktig forum for oss å få ut også norske prioriteringer, fordi det vinner gjenklang i de landene som er berørt.

Jeg har lyst til å si her at toppmøtet i Nato i fjor var en viktig milepæl i alliansens utvikling. Jeg vil derfor kommentere et forhold som ikke har vært omtalt så mye, som gjelder de endringene og moderniseringene i Natos kommandostruktur som det ble truffet beslutning om, der man ville redusere antall offiserer fra 13.000 til 8.800. Oppgaven med å bestemme hvor kuttene skulle tas, ble overlatt til forsvarsministrene. Slike beslutninger er aldri enkle. I første omgang kommer kuttene i den operative kommandoen. Hovedkvarteret i Lisboa, Madrid, Heidelberg, Napoli og Izmir legges ned. Nye og mindre hovedkvarterer opprettes på noen av disse stedene, men alt i alt har man nådd målsettingen fra toppmøtet. Det ble tidlig klart i denne perioden at det ikke ville bli gjort vesentlige endringer i transformasjonskommandoen, hvori Joint Warfare Centre på Jåtta er underlagt. Dette er vedtatt videreført på Jåttå i den nye kommandostrukturen, og det er en viktig seier for Norge og også et godt kompliment til den kommandoens kvalitet. Jeg har lyst til å nevne det her.

Så en kommentar til Natos stilling her vi nå står, midt i 2011, og det er jo vesentlige forhold som har kommet til etter at denne meldingen ble skrevet, nemlig operasjonen i Libya. Jeg mener at forsvarsminister Gates innlegg i forrige uke var en befriende refleksjon – igjen – over at det er demokratier vi snakker om. At en utgående forsvarsminister bruker tiden til å snakke rett ut og gi klare meldinger, det skal vi ta med oss. Vi kan jo også ta med oss at han her anerkjente den innsatsen som Norge har gjort i Libya-operasjonen, uten at vi skal vie for stor oppmerksomhet til det her. Men for å sette hans innlegg noe i perspektiv, så er det viktig at også amerikanerne får høre tilbake at de Nato-allierte altså deltar for fullt og tar en betydelig kostnad og bekostning ved operasjonen i Afghanistan, som er en utfordring for alle Nato-land, men som er en operasjon hvor USA har ført an, og som de allierte har sluttet opp om. Så byrdefordelingsprinsippet må ses i et litt større perspektiv enn akkurat prosentandeler, slik Gates fremførte det.

Når det gjelder Norges rolle, så opplever jeg at nordområdene i dag er bedre forstått i Nato. Det er ikke et område med økt spenning og behov for en «uroplanlegging» i forsvarsalliansen, men det er en region som er i endring politisk, og hvor nærheten til Russland og samarbeidet med Russland i Arktis og i Barentsregionen er en viktig dimensjon – historisk – for dette motsetningsforholdet som var mellom Nato og Russland. Det er jo fortsatt slik at den grensen som vi nå får komplett med Russland, tidligere var øst–vest-grensen, Nato–Warszawapakt-grensen. Dette er nå en grense der vi kan vise mye nytt samarbeid, og det tror jeg er et viktig norsk bidrag til den helhetsforståelsen som er i Nato.

I forrige uke kunne vi markere 20-årsjubileum for de baltiske staters uavhengighet, og de bringer til torgs en helt annen erfaring i det naboforholdet enn det vi gjør. Det som er det spesielle ved Nato er jo at vi slår erfaringene våre sammen til det som blir en fellesnevner. Det tror jeg også blir en viktig del fremover.

Til sist vil jeg si at det er gjennom våre Nato-allierte vi er deltaker i en veldig krevende militæroperasjon i Afghanistan, som nå er inne i sin transisjon mot afghansk sikkerhetsansvar. Og vi er gjennom en Nato-kommando engasjert i Libya. Det understreker alvoret vi forbinder med Nato. Nato er ikke en historisk etterlevning, men en organisasjon som i høyeste grad er i stand til å være relevant, og til å svare på behov og utfordringer her og nå.

****

For alle øvrige innlegg, se Stortingets nettsider.

(*) Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om samarbeidet i Nato i 2010 (Innst. 413 S (2010-2011), jf. Meld. St. 24 (2010-2011)) og Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om årsrapport fra Stortingets delegasjon til Natos parlamentariske forsamling for 2010 (Innst. 339 S (2010-2011), jf. Dokument 14 (2010-2011)).