Europa som geografi og Europa som idé

(In English)

Kjære rektor, gjester, lærere og studenter,  

Takk for invitasjonen. Det er alltid spennende å komme til Handelshøyskolen. Sist jeg var her og holdt en gjesteforelesning forlot jeg skolen inspirert etter spennende diskusjoner og møte med den vitenskaplige staben som delte innsikt og erfaringer om markedsøkonomi og samfunn.

Begge deler – både økonomi og samfunn. De er uløselig knyttet sammen – og jeg er glad for at vi møter dette brede perspektivet når vi lytter og lærer på NHH.

Jeg strammer meg selvsagt litt ekstra opp når jeg – basert på oppslagene i en herværende avis – kan lese at et betydelig antall aktører med makt og ansvar i det private kommer fra denne skolen. Følgelig sitter mye av morgendagens menneskelige markedsmakt i denne sal.

Noen av dere vil erfaringsmessig nå enda lenger, helt til Utenriksdepartementet. Vi har 80 siviløkonomer hos oss, de fleste fra NHH – og jeg kan melde om at alle gjør god nytte for seg. For min egen del kommer jeg hit uten annen fartstid fra skolen enn opptil flere festlige studentlag, der jeg – med blandet suksess – deltok som gjest, et godt stykke tilbake i forrige århundre.

Gratulerer med fylte 75 år! Dere har grunn til å feire dere selv – som institusjon – og som studenter, lærere og administrasjonsstab.

Jeg merker meg også at dere er rede til å stå på for andre – som gjennom NHH Aid sin innsamlingsaksjon denne uken for ”Schools for Africa” i Malawi. Det står respekt av denne aksjonen, som har pågått siden 1985 – til et viktig formål. Og like viktig – den viser at dere er rede til å ta et ansvar utover dere selv. Det er en drivkraft jeg håper vil holde seg når de ansvarsfulle jobbene lokker.

For igjen; husk dette: økonomi og samfunn er uløselig knyttet sammen, nasjonalt og internasjonalt. De menneskelige ressursene utvikler seg i noe mer enn et marked – de utvikler seg i et komplisert og sammensatt samfunn. Kvaliteten på samfunnet avgjør hva vi mennesker kan få til i markedene.

Takk for invitasjonen til å holde årets Lehmkuhl-forelesning. Det har vært stimulerende å jobbe med denne talen mens jeg har vært landet rundt på kryss og tvers i valgkamp. Kristofer Diedrich Lehmkuhl ville hatt forutsetninger til å forstå en politikers krysspress – sentral som han var i fødselen av det moderne, selvstendige Norge, som stortingsrepresentant (1904-1906) – og som arbeidsminister i Christian Michelsens første regjering i 1905.

Han var med i en tid da det sto om store saker, og de som bidro blir husket. En av dem er høyskolens far, Lehmkuhl, som har fått både seilskute og gjesteforelesning oppkalt etter seg. I 1906 mottok han også ”7. juni – medaljen” med følgende inskripsjon: ”Hafrsfjord 872. Eidsvold 1814. Kristiania 1905”, ”Norges uafhængighed gjennemført”. Intet mindre!

***

Min forelesning i dag skal handle noe av det viktigste for Norge, nemlig Europa – om utviklingen der – både i økonomien og i samfunnet. Jeg har kalt forelesningen ”Europa som geografi og Europa som idé” – og med en slags undertekst: Det er nå tid for prøving: Hvor bærekraftig er Europa som geografi – og Europa som idé? På et vis vil jeg ta opp tråden jeg slapp under gjesteforelesningen i fjor – om finanskrisens følger for utenrikspolitikken; om globale maktforskyvninger – om hvordan ”nye” makter – i Asia særlig – kommer frem på den internasjonale arenaen, der Europa og USA ikke lenger bare kan gjøre opp seg imellom for at alle skal bli enige.

Og jeg skal snakke om Europas forutsetninger for å møte finanskrisen som ruller videre. For det er slik jeg ser det: finanskrise og bankkrise, med opprinnelse i USA (– ja, det er nøyaktig tre år siden Lehman Brothers gikk konkurs) med kraftige ringvirkninger i og for Europa – denne krisen handlet om mer enn finansverden, den startet der i 2008, men ruller videre – den er som et hjul, en hel gang rundt og så en gang til, med sine faser; finanskrisen går over i økonomisk krise og i mange tilfeller en sosial krise – liketil, for noen land, en politisk krise – og når hjulet er rullet en gang – så ruller det gjerne igjen, og igjen.

Dette treffer enkeltland – den treffer Europa, den treffer EU, den treffer USA, men mitt hovedfokus er på Europa. Dagens krise treffer i kjernen av de politiske institusjonene, grunnmuren – det rører ved den politiske ryggraden, i både stat og union.

Ja, effekten er at den treffer både økonomi og samfunn – den rører ved mang en kapital; finanskapital, realkapital, human kapital og sosial kapital.

***

I 2008 sto statene rede til å redde bankene. De ble i første omgang berget, men er fortsatt ikke trygge. Verre er det med statene. Nå er det flere av dem det gjelder – og hvem kan redde dem? Og når statene står på spill, da må vi også se på institusjonene, på hvordan de er organisert og innrettet til å møte krisen.

I dag utfordres både bredden og dybden i europeisk samarbeid, med fokus på både evige og nye spørsmål – som hva er Europa? – Europa som idé, hva som binder europeere sammen – og hvor grensene for Europa går – Europa som geografi – ulike kulturer, 500 millioner innbyggere.

Europeere har stilt disse spørsmålene lenge. For meg er det en kvalitet ved Europa: evnen til å stille spørsmål, evnen til å respektere at et spørsmål kan ha mer enn ett svar. Dette er en demokratisk tilnærming til samtiden og verdier som åpenhet, likeverd og toleranse – verdier som vi ikke kan ta for gitt. Ikke minst i den tiden og situasjonen Europa nå er inne i.

Fortsatt er Europa rikt. Fortsatt har vi vekstkraft og fremragende verdiskaping. Fortsatt er det slik i sammenhengen mellom økonomi og samfunn at demokratiet har forutsetningene for å skape de moderne omstillingene.

Men samtidig ser vi – anskueliggjort og fordypet av krisehjulets gang: en større sårbarhet, tegn til sosial marginalisering, økt fattigdom, protester og politisk maktesløshet. Og vi kan noen steder legge til: etniske konflikter, religiøse skillelinjer, sosiale spenninger og økt kriminalitet.

Hva gjør dette med Europa?

Jeg har de siste månedene erfart noe jeg ikke kan formulere annerledes enn en følelse av uro. Jeg skrev en artikkel i min faste spalte i Bergens Tidende i sommer om dette – og den kom på trykk 21. juli – av alle dager – og der skrev jeg bl.a.:

”Når jeg leser om store historiske hendelser, tenker jeg ofte på hva samtiden tenkte rett før historien tok en brå vending. På forsommeren 1914 sa ledende politikere at det ikke fantes skyer på den storpolitiske himmelen. Noen uker senere var første verdenskrig i gang. På sensommeren 2008 rapporterte islandske bankmyndigheter om full tillit til landets bankvesen. Noen uker etter gikk hele systemet over ende”.

Poenget med min uro er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer, at noe kan skje, at utviklingen kan få et brudd. Som det at vi ikke visste 21. juli hva neste dag ville bringe av forferdeligheter. Ja, hvordan kunne vi fatte det? Jeg var på Utøya mesteparten av den 21. juli, den dagen Utøya var det en politisk sommerleir for unge skal være; politikk, sang, idrett, glede – sommerøya. Så kom katastrofen.

En følelse av uro er ikke det samme som pessimisme. Jeg er ikke pessimist for Europa. For Europa har verdens beste forutsetninger. En av dem er viljen til åpen, kritisk debatt om hva vi står oppe i og hva vi kan møte.

Min uro bunner i en antakelse om at vi ser noe i Europa som er mer enn en finanskrise, at vi ser noe som rokker ved grunnmurer, etablerte maktforhold, og kan hende: med viktige vilkår for demokrati. At økonomien rykker fra politikken. Eller at retningen for den globale økonomien og den regionale økonomien skiller lag. 

***

La meg her reflektere videre rundt fire hovedspørsmål:

For det første: Har Europa det som trengs – ”the fundamentals”, økonomisk og institusjonelt – for å komme gjennom denne krisen?

For det andre og knyttet til det første: Har Europa – og da refererer jeg i hovedsak til Den europeiske union – det nødvendige demokratiske fundamentet? Utfordrer krisen selve balansen mellom behovene i økonomi og samfunn?

For det tredje: Hvordan påvirker denne krisen vårt syn på staten, fellesskapet og markedet?

Og for det fjerde: Hvordan påvirker krisen Europas fotavtrykk globalt sett?

***

Til det første: Har Europa det som trengs for å komme gjennom krisen? Er grunnmuren sterk nok?

At mange europeiske banker lever i en utsatt stilling, er ikke noe nytt. Det spesielle i dag er at statsfinansene er rammet i flere land. Det finnes ingen masterplan for veien ut av den revesaksa mange land opplever – fanget, med høy gjeld og store underskudd.

Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng skrev nylig at det beste rådet i forhold til dette uføret, er å ikke havne der. Mange i Europa har i dag ikke muligheten til å velge – de er der, i dette uføret. Det spesielle ved Norge er at vi ikke er der.

Noe av det viktigste vi må tilegne oss – vi i Norge, myndigheter som næringsliv – er evnen til å bære det at vi i dag er den europeiske kontrasten – med lav ledighet, høy sysselsetting, overskudd og ingen gjeld.

Ja, vi er for tiden en overskuddsnasjon, politisk og økonomisk. Da skal vi minne hverandre om at det krever god rygg til å bære gode dager. Vår situasjon legger blytunge føringer på betydningen av å holde orden i egen økonomi og trygge økonomiens langsiktige konkurransekraft. At vi beholder balansen – i det å skape og dele. Og at vi vet å te oss i møte med kolleger og andre europeere som opplever fundamentalt tyngre utfordringer enn det vi selv gjør.

Under forelesningen her i fjor snakket jeg om globale maktforskyvninger, som skjer fra vest mot øst og sør. Den økonomiske krisen i Vesten har dessuten bidratt til å forsterke forskyvningen. Noen er mer mollstemte – som Gordon Brown, som i The New York Times i august skrev om krisens europeiske bakteppe: Synkende global konkurranseevne, aldrende europeisk befolkning, kronisk ledighet og synkende andel av verdens produksjon.

I OECDs nyeste analyse fra 8. september justeres vekstprognosene ned for G7-landene – selv når Japan holdes utenfor – ned til mindre enn 1 % for siste halvdel av 2011. SSB peker på det samme i sin siste oversikt og skriver: ”Lyspunktene i internasjonal økonomi blir stadig færre. Veksten i OECD-området er meget svak (...) Vi venter at konjunkturnedgangen vil vare til inn i 2014”. SSB er for øvrig lysere til sinns når det gjelder Norges situasjon.

Tar vi et globalt perspektiv, blir vi minnet om at bildet er avhengig av hvor du sitter: The Economist skrev ved nyttår at aldri hadde flere hatt et mer optimistisk syn på fremtiden. Tidsskriftet har rett – dersom man teller hoder. Det nye er at optimismen gjennomgående befinner seg langt fra Vesten. Optimistene bor i øst – og i voksende grad også i sør.

Flere hundre millioner mennesker løftes ut av fattigdom som en følge av økonomisk vekst i Kina, India, Brasil og andre land. For første gang i menneskehetens historie kan man begynne å snakke om en global middelklasse. Nye markeder åpnes opp.

Dette viser at utviklingen også byr på muligheter. Vi må ikke miste tiltroen til vår evne til å gripe mulighetene eller tape av syne de fordelene som Europa har: Demokrati, rettsstat, sterke utdanningsinstitusjoner, innovasjonskultur, høyt utdannet befolkning, levende næringsliv og et mangesidig sivilt samfunn – ”Europa som idé”.

Vi skal heller ikke glemme at begrepet krise – ja, følelsen, opplevelsen av krise – er sentral i europeisk samarbeid og har vært drivkraften bak europeisk integrasjon og sentrale veivalg i hele Europas etterkrigshistorie. Institusjonene etter Den annen verdenskrig ble etablert i Europa med nettopp det for øye: å forebygge og håndtere krise. Noe disse institusjonene langt på vei har klart.

Dagens Europa ble jo bygget på en branntomt. Gjennom iherdig arbeid løftet også europeerne stadig større grupper ut av fattigdom. Utfordringen for EU er å utvikle sitt forpliktende samarbeid til igjen å bli et generasjonsprosjekt – akseptert og inspirert også av nye generasjoner.

***

Spørsmålet er om finanskrisen bare er en ny hump i veien eller om den er mer fundamental? Står det seg at europeisk integrasjon alltid styrkes gjennom kriser? Eller treffer denne noe mer grunnleggende som kan føre til brudd?

Vi ser noe av Europas styrke i den politiske responsen på krisen. Kanskje ikke tilstrekkelig og ikke tidlig nok, men vi ser statsledere som klarer å kompromisse seg frem til politiske løsninger, i sene nattetimer. Vi ser ulike nasjonale interesser brynes mot hverandre, og vi ser vilje til samarbeid gjennom de institusjonene og mekanismene som er til rådighet.

I vårt korte samtidsperspektiv mister vi av syne hvor fundamentalt skifte dette er fra den lange historien – da europeiske stater i krise vendte seg mot hverandre. Og i den kritiske analysen av EUs manglende evne til å vise tilstrekkelig handlekraft er det få eller ingen som ønsker at hvert europeisk land med hver sin valuta utkjempet dette mot hverandre.

Europa er regionen der den moderne nasjonalstaten ble utviklet, noe som har blitt normgivende for hele det internasjonale systemet. Det er kanskje ikke så rart at det er her – i Europa – at det er utviklet de mest robuste ordningene for mellomstatlig samarbeid. Hvor statene inngår kompromisser og avgir suverenitet, for å få noe igjen. At det er her de fleste statene har gitt seg i kast med å skape noe helt nytt – en politisk union.

Men om den er tappet for beslutningskraft – av globaliseringens krefter og politiske organer over statene som EU – så er nasjonalstaten fortsatt avgjørende som ramme rundt menneskenes liv. Jeg sier ikke dette som nostalgi, men som observasjon: De internasjonale organisasjonene er sårbare nettopp fordi det fortsatt er på den nasjonalstatlige arena vi hevder oss og uttrykker vår misnøye – ja, vi lever jo livene våre lokalt. Der er her kuttene må tas og sårene slikkes, for å si det slik, mens de internasjonale arenaene ofte blir skyteskiver og syndebukker for alt det som ikke fungerer.

Vi snakker gjerne om at de ”krangler” i EU. Jeg mener vi skal prise oss lykkelige for denne evnen til ”krangel”. For det grunnleggende ved Europas institusjoner er at selv om de kan ha flertallsmekanismer, så har de en dynamikk mot konsensus, for å finne løsninger. Det er noe dypt ideologisk i dette: en erkjennelse av at man strever arbeider seg mot enighet.

Jeg husker fra EU-medlemskapsforhandlingene i 1993-94, da jeg som embetsmann ved Statsministerens kontor jobbet tett med fiskeriminister Jan Henry T. Olsen fra Troms. Det var de første internasjonale forhandlingene han deltok i. Jeg husker han var rolig, dyktig og fattet – midt i krevende forhandlinger hvor fisk var noe av det vanskeligste. I en kaffepause spurte jeg ham: ”Jan Henry, hvordan opplever du dette, er det ikke veldig annerledes?” Han lente seg tilbake og sa at; ”nei, dette er vel omtrent som på et årsmøte i Fiskarlaget – stor uenighet og sene netter – men til slutt blir det vel en ordning!”

Det ble det, men folket stemte nei – i 1994 som i 1972.

***

I dagens Europa inngår og deltar de sentraleuropeiske landene i et bindingsverk av institusjoner: Det er i år 50 år siden Berlinmuren ble reist, over natten, det er snart 22 år siden den ble revet. Nå er landene bak Jernteppet våre NATO-allierte, de er medlemmer av EU og de er våre partnere i EØS.

Ta Estland – som i dag kan krone seg med å være det mest integrerte landet i Europa – den staten som deltar i flest samarbeidsordninger – og som er det syttende landet til å innføre euro. Imponerende!

På to tiår, ikke en hel generasjon en gang, har vi vært vitne til en fredelig omveltning uten sidestykke i europeisk historie: Fra ettpartistater til demokrati. Fra planøkonomi til markedsøkonomi. Fra ensretting til levende sivilsamfunn og gjensyn med de sterkeste sidene av Europas kulturarv.

Gjenoppdagelsen av denne kulturkretsen har fortalt oss mye om hvem vi er, vi som hørte hjemme i det vi kalte Vest-Europa. – Europa som idé.

Men veien dit – til Europa 2011 – har vært krevende. Det har vært omveier og avsporinger og fortsatt er den politiske stabiliteten skjør i mange land. Blant annet fordi demokrati tar tid. Det involverer ikke bare frie valg, men også en bestemt type politisk kultur, vitale organisasjoner, fremvekst av et sterkt sivilt samfunn, en fri presse og et fungerende rettssystem. Kunnskap og kompetanse.

Igjen; balansen mellom økonomi og samfunn. Dette forblir viktige utfordringer fremover, og Norge bidrar blant annet gjennom EØS-midlene – en stor pott – til å fremme samfunnsmessig og sosial stabilitet og deltakelse i denne regionen i øst.

Overgangen kunne endt annerledes. Russland har ”klaget” høylytt over de gamle ”vasallstatenes” ferd inn i de europeiske og atlantiske organisasjonene. Moskva har opplevd dette som et tap. Men Russland kunne ha opplevd noe langt verre: et belte av ustabile og uforutsigbare stater mot vest. Vi har minner om en beslektet situasjon etter Den første verdenskrig. Det endte ikke bra. Vår tids kontrast er langt bedre.

Og jeg gjentar det jeg har sagt om før om dette: at Nobelkomiteen burde gi Fredsprisen til EU, nettopp for utvidelsen – som vår tids store fredsprosjekt.

***

Så la meg understreke dette: Integrasjonen innen rammen av EU har vært stabiliserende for økonomien. Den konsekvente gjennomføringen av det indre marked har skjerpet konkurransesituasjonen for medlemslandene betraktelig. Integrasjonen har satt standarder for demokratiet i hele Europa.

Vi har aldri stått overfor et friere og mer forent Europa – økonomisk, politisk, kulturelt – enn det vi gjør i dag. Det mener jeg er et viktig bakteppe – et godt vevd, fargerikt bakteppe – når man stiller spørsmålet om Europa har det som trengs – ”the fundamentals” – for å komme gjennom denne krisen.

Likevel står mye på spill. Da debattene tiltok på 1990-tallet om EU skulle velge mellom utvidelse eller fordypning, så var de som ønsket fordypning skeptiske til utvidelse. De kunne ”til nød” ta med EFTA-landene – fordi de allerede var så integrerte – men en større utvidelse ville blokkere visjonen om stadig dypere integrasjon der Europa skulle få sin indre politiske kjerne av land som lignet hverandre. Rundt denne kjernen skulle andre land kunne knytte seg til et felles marked.

Så kom historien sigende, den er lunefull og har sine overraskelser. Muren falt. EU gjorde det riktige, og inviterte de nye demokratiene inn. De hadde knapt noe annet valg enn utvidelse. Men det skjedde etter at bordet var ryddet for fordypning.

På mange måter innhentet historien det europeiske prosjekt. Det var få som hadde forutsett murens fall. Det var få som hadde forutsett Sovjetunionens kollaps på det tidspunktet da det hele brøt sammen. Det var få europeiske ledere som hadde forberedt seg på de politiske ringvirkningene disse begivenhetene ville få i Europa.

Igjen: det kan være vanskelig å vite, vanskelig å spå, selv om vi befinner oss rett før noe skjer. Vanskelig da – og vanskelig nå, og det ber jeg dere tenke på – dere som bruker mye av dagen til å tenke.

***

Mye av spenningene i dagens Europa kommer som en forlengelse av det jeg vil kalle krysspresset mellom fordypelse og utvidelse:

De nye medlemslandene er nå innenfor unionen, med samme spilleregler og samme institusjonelle overbygning. De samme regler gjelder for det sørøstlige Romania som for det nordvestlige Skottland, langt fra hverandre både geografisk og når det gjelder politisk kultur og økonomisk utvikling.

Dette er uansett et stort historisk fremskritt for Europa.

Samtidig ser vi nå – under krisen – hvordan dette institusjonelle bindingsverket utfordres. Og hvordan det knaker i sammenføyningene.

Midt i en økonomisk nedgangstid skal EU hanskes med det jeg vil kalle tre omfattende ”fordøyelsesprosesser”. Den første er utvidelsen. Den andre er Lisboa-traktaten og de nye institusjonene, inkludert den nye utenrikstjenesten. Det tredje er euroen.

Summen av dette er et EU som bruker mye tid og krefter på egen konsolidering. Det er naturlig og forklarlig. Men det merkes, også for oss som står utenfor – som Norge, tett på som vi er, men også videre i verden der EU som aktør blir mer fjern.

Først til eurosamarbeidet som får de største overskriftene – ja, også nekrologene nå om dagen:

I Europa laget EU en felles valuta som skulle favne hele spennet fra Hamburg til Thessaloniki. Problemet var og er – i all sin tydelighet – at EU ikke ga seg selv alle redskapene til å styre et slikt felles valutaområde. Det økonomiske prosjektet kom foran det politiske – man innførte en valuta uten den nødvendige politiske overbygningen. Mange peker på ansvaret for uansvarlighet hos landene i sør. Men faktum er at selv de største landene ikke respekterte kravene de selv hadde stilt til egen disiplin.

Og det vet jo dere bedre enn noen andre: En valuta er en grunnleggende størrelse i et hvert samfunn. En valuta må understøttes og tåle oppganger og nedganger. Nå følger vi utviklingen i Europa fra krisepakke til krisepakke, fra krisemøte til krisemøte. Det er bra at krisen blir diskutert i møter. Men fokus rettes nå mot de politiske ”fundamentals”, om landene og institusjonene er i stand til å løse og mestre den krisen de vitterlig er i.

Rådene som kommer fra ulike miljøer er heller ikke entydige. Samtidig er det et paradoks at mens markedene legger størst press på eurolandene, er det andre land – utenfor euroen – som sitter på større statsgjeld. Markedene straffer eurolandene spesielt hardt fordi tilliten til at det finnes evne og vilje til å komme frem til felles erkjennelse og felles beslutninger, er satt i spill. 

Mange peker på at den logiske slutningen er at det trengs enda dypere integrasjon og dertil hørende institusjonelle forbedringer – at politikken rundt euroen må gå den samme integrasjonsveien som politikken rundt dollaren. At finanspolitikken må bli felles, at sentralbanken må ha vesentlig utvidede fullmakter, at sterkere sentralmakt må til for å overvåke nasjonale budsjetter.

Om dette er veien – så vet vi at vedtak som skal legge til rette for noe slikt tar tid, mye tid, mer tid enn forventningene i markedet har tålmodighet til – traktatendringer skal godkjennes i 27 land, krisepakker skal gjennom i kritiske parlamenter. Og gjennom EU- landene er det ikke rop på mer integrasjon – kanskje tvert i mot.

Eller sagt slik: Fellesinteressene er ikke tydelige nok. Eller: de er ikke tydeliggjort nok, det er ikke satt på spissen hvilken løsning som er svart på hvilket klart definerte problem. Og den folkelige oppslutningen om EU er gradvis synkende (jfr. Eurobarometer: ned fra 59 % i 2007 til 50 % i 2010).

Oppsummert: På området demokrati – der Europa burde være førende – strever man med å tegne veien videre, i kombinasjonen mellom nasjonal kompetanse og felleskompetanse. På området teknokrati, og da tenker jeg på fellesvalutaens institusjonelle oppsett – der Europa også burde være ledende, strever man med åpenbare mangler i oppsettet.

Summen av manglene er alvorlig. Det vil ta tid å rette dem opp. Spørsmålet er hvor mye tid det er igjen. Og hva følgene er om det kommer et brudd. Om det ene utsatte landet en dag ikke får nye lån. Eller det andre utsatte landet ikke makter å bære stadig høyere renter. Om det ene kreditorlandet ikke får de private med på en del av spleiselaget. Om bankene i kreditorlandet som har lånt ut penger, får stryk av ratingbyråene.

I lys av dette føler jeg uro.

Vi er i spenningsfeltet mellom økonomi og samfunn, vi ser koblingen mellom moderne økonomi og moderne politiske institusjoner. De må fungere sammen. I en ustabil verden med stormkast og ubalanser må de fungere godt sammen. Så er ikke tilfelle i Europa i dag.

Så er heller ikke tilfelle i USA. Vi så i sommer hvordan det politiske USA utkjempet en dragkamp som de fleste var enige om at virket ødeleggende for både amerikansk økonomi – og for amerikansk politikk. Det politiske systemet i USA forutsetter at partiene og presidenten, når behovet krever det, finner sammen om hovedlinjene. Slik fungerer ikke amerikansk politikk anno 2011.

Den amerikanske professoren Francis Fukuyama skriver i sin siste bok om historien til politiske institusjoner: Når et samfunn mislykkes i å møte et alvorlig budsjettproblem med seriøs institusjonell reform, da er man fristet til å ty til et bredt spekter av kortsiktige løsninger som undergraver og over tid korrumperer institusjonene.

Fukuyama har USA i tankene. Kan hans analyse også ha relevans for Europa?

***

Det bringer meg over til mitt neste spørsmål – knyttet blant annet til tillit: Har det europeiske samarbeidsprosjektet tilstrekkelig demokratisk legitimitet – eller den forankring det trenger for å tåle byrdene – for å ta de nye skrittene?

Europa er demokratiets vugge. Nasjonalstatene bygger på markedsøkonomi og parlamentarisk demokrati. EU er skapt av demokratier, ingen av dem hadde ønske om å bli mindre demokratiske. Snarere er visjonen at EU til skal tilføre sterkere demokrati mellom land – i tillegg til det som er i land.

Likefullt: I dag opplever vi voksende spenninger mellom diskusjonen i medlemslandene og diskusjonen i Brussel. Kommunikasjonen mellom demokratiske systemer kommer ut av takt. Om toppmøtene skjer i Brussel, så kommer konsekvensene av finanskrise, kutt i velferdsordninger og innstramninger på hjemmebane, der folk bor – i nasjonalstaten. Regningene skal betales hjemme.

Vi blir minnet om den gamle amerikanske sannheten om at ”all politics is local”. Det ligger store spenninger i dette bildet, som også utnyttes av krefter som vil ha mindre europeisk samarbeid, mindre europeisk solidaritet.

La meg her understreke dette: EU er et historisk freds- og velferdsprosjekt som Europa fortsatt trenger. Å reversere europeisk integrasjon ville være negativt for alle. Om EU strever for visjonen for veien videre, har ingen en troverdig visjon for veien tilbake.

Men poenget er: Det er på landet, i landsbyen og i byen at folk lever sine liv og det er der de kan holde sine ledere ansvarlig. Det handler om en grunnleggende demokratisk forankring. Et folkevalgt Europaparlament kan ikke alene ivareta den forankringen.

Europa har gode år bak seg. Som velferdsprosjekt har EU levert – ikke minst i land som Hellas, Portugal og Spania. Her har EU også vært et demokrati folk har merket og et moderniseringsprosjekt. Men nå butter det. EU leverer ikke lenger bare gode nyheter. Velferden trues og demokratiet tas kanskje for gitt av nye generasjoner som ikke har opplevd verken diktatur eller kald krig. Eierskapsfølelsen til det europeiske felleskapsprosjektet settes på prøve.   

EU-skeptiske holdninger ikke lenger bare er britiske. Spør i Paris, Berlin, Haag, Helsingfors og i andre hovedsteder. Holdninger som blir forsterket – både av at europeiske ledere sliter med å bli enige på europeisk nivå – og av at nasjonale politikere i vanskelige tider lett fristes til å legge skylden på EU og snakke ned det europeiske prosjektet.

Nasjonale politikere fristes – fordi de selv er presset. Det er ikke bare EU som sliter med tilliten; det gjør også den nasjonale politikken i de europeiske landene som sliter mest. Regjeringer i land som Hellas, Spania, Irland og Italia skal gjennomføre smertefulle kutt og reformere – uten at kuttene på kort sikt vi gi økt tillit i finansmarkedene – for dette avhenger mer av om Hellas klarer seg, om eurosonen samler seg og av de globale vekstprognosene.

Ingen demonstrerer av den grunn for ”mer EU”. De som demonstrerer – og det vil bli flere av dem i takt med krisens sosiale konsekvenser i mange land – de føler seg ikke representert verken av EU eller sine egne nasjonale regjeringer og parlamenter. Resultatet er dermed større politisk uforutsigbarhet.

Dette er urovekkende i en tid og i en verden der folk reiser seg – som under den arabiske våren – for det som er europeiske fellesnevnere: menneskerettigheter, rettsstat, utvikling og velferd – og der verden kunne trenge tydelig europeisk lederskap – ikke minst på områder som handel, internasjonale klimaløsninger og engasjement for fred og konfliktløsning utenfor Europa.

Nå er debatten i gang om hvor grensene for felles ansvar og europeisk solidaritet går. Vi ser en sterkere markering av nasjonale interesser og synspunkter. Ledere spiller det nasjonale kortet.

Hva vil denne sterkere nasjonalstatsmarkeringen bety? Vil nasjonalstaten søke å gjenvinne makt på bekostning av EU-institusjonene?

Jeg tror heller det kan bety tapt tillit både til nasjonalstatens og EUs evne til å levere velferd og en trygg økonomisk fremtid. Det er urovekkende. Men jeg tror også at denne krisen kan være starten på en ny og nødvendig debatt om hva offentlig og felles myndighetsansvar krever av oss – for verdiskaping, solidaritet og velferd.

***

Det bringer meg mitt tredje spørsmål: Hvordan påvirker krisen vårt syn på fellesskap, stat og marked i Europa?

Jeg tror vi kommer til å få en ideologisk og verdimessig oppvåkning rundt andre typer spørsmål enn de rene markedsspørsmål som en konsekvens av denne krisen. Jeg tror vi er på vei mot grunnleggende debatter om sammenhengen mellom global økonomi og moderne samfunn.

Jeg tror også vi får en debatt om statens rolle i hvert land; en stat som må ha kraft og evne til å sikre stabilitet og – om nødvendig – redningsaksjoner når det trengs. Siden Thatcherismen på 1980-tallet har mye av den politiske samtalen handlet om å snakke staten ned. En stat skal avgrense sin makt for ikke å svekke borgernes frihet. Knapt noen ledende politisk retning – heller ikke min egen – har de siste tiårene snakket staten og det offentlige opp. Forsvaret av det offentlige fellesskapsansvaret har vært på defensiven.

Det tror jeg vil snu. For en nedbygd stat kan gjøre samfunnet sårbart i møte med moderne kriser. Vi kan erfare at kutt i velferdsordninger, økonomiske innstramninger og økt ledighet først og fremst vil gå utover sårbare grupper – som unge og minoriteter og de som har minst fra før. At kutt i offentlig velferd skaper større forskjeller og sosial marginalisering. Det er dårlig i seg selv.

Men det er et tilleggsargument, som ny forskning entydig viser – nemlig at dette er også dårlig for økonomien! Større forskjeller, mer ulikhet – gjør i sin tur økonomien mindre robust, mindre omstillingsdyktig.

Konsolidering av budsjetter er nødvendig. Ingen politisk retning kan forsvare høy gjeld og vedvarende høye underskudd. Det går like dårlig for en stat som for en person eller bedrift. Men politisk retning kan avgjøre hvordan det kuttes og konsolideres, hva som skal være fellesskapsambisjonen og hva som skal overlates til hver og én.

Vi vil få en mer grunnleggende debatt om hva som skal til for at moderne økonomier virker optimalt, hvilken rolle spiller velferd, utdanning, barnehager og inkluderingspolitikk for moderne økonomier sin omstillingsevne? For selve nøkkelen – den menneskelige kapitalen?

Noen på høyresiden ønsker de offentlige kuttene og det reduserte velferdstilbudet i ulike europeiske land velkommen fordi de tror det vil bety mindre stat – og at det er bra for økonomien. Men de kan komme til å erfare at sammenhengen er omvendt; nemlig at en sterk økonomi trenger en sterk stat med sunne statsfinanser.

Det handler også om demokratiets vilkår, om å gi folk reell mulighet og overskudd til å engasjere seg politisk. Den norske erfaringen er denne – at vekst og fordeling har gått side om side og sammen skapt en annen viktig forutsetning for reelt demokrati: At like viktig som balansen mellom borgernes plikter og rettigheter – den sosiale kontrakten i et moderne samfunn, er dette samfunnets evne til å mestre balansen mellom å skape og dele.

Alle ser at vi må skape for å dele. Det spennende er at vi erfarer hvor viktig det er hvordan vi deler for evnen til å skape.

***

Amerikanske Robert Putnam og andre kjente samfunnsforskere har pekt på graden av tillit som en nøkkelfaktor i et samfunns funksjonsevne – økonomisk, sosialt og politisk. de viser at i de nordiske land finnes høyest tillit i verden – vi er rike på sosial kapital. Nyere forskning viser også at tillit – ”trust”, ”confidence” – er helt avgjørende for omstillingsevnen i et samfunn. Og evne til omstilling er som kjent grunnleggende for å lykkes i en moderne økonomi.

Hva skjer med tilliten – og omstillingsevnen og med unge menneskers utsyn – når ungdomsledigheten kryper over 40 prosent som i Spania – eller over 20 prosent som i land enda tettere på oss?

Hva skjer da med tilliten til institusjonene og politikerne?

Vi kan få deler av en europeisk ungdomsgenerasjon som ikke får jobb – uavhengig av om eksamenspapirer og innsatsvilje er på topp – og som ikke har den samme erfaringen og tiltroen til EU som demokratisk og økonomisk kraft – som foreldrene har.

Vi kan få en generasjon som faktisk frykter fremtiden. Hva blir konsekvensene av det?

Det er også en urovekkende effekt av krisen at en populistisk ytre høyrefløy har fått vind i seilene i Europa. I slike tider letes det ofte etter syndebukker – en rolle som minoriteter altfor ofte tildeles.

Vi må møte denne utfordringen med politisk diskusjon og offentlig debatt, med åpenhet og respekt for andres syn, diskusjoner og debatter på høyskoler og skoler. Men vi må også våge å konfrontere gruppetenkningen og skremselsbilder basert på uriktige virkelighetsfremstillinger og fremmedfrykt.

Dette handler om å slå ring om europeiske grunnverdier: åpenhet, toleranse og likeverd. Når vi legger likeverd til grunn, kan vi også erkjenne at alle moderne europeiske fellesskap er mangfoldige. Og at nettopp det er vår styrke.

***

I mitt foredrag ved høyskolen i fjor sa jeg at den økonomiske krisen i Europa bidro til å forsterke de globale maktforskyvninger. ”Krisen har fremskyndet fremtiden”, skrev Martin Wolf i The Financial Times.

Politikkområder som tradisjonelt fremmes av Europa i internasjonale fora – og av oss i Norge – som rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, brytes nå i økende grad mot andre makters interesser. Det har aldri hendt at stater i vekst ikke har vekslet inn sin økonomiske og teknologiske kapital i politisk innflytelse. Det gjør Kina, India, Brasil og Tyrkia i dag – på ulikt vis.

Derfor, til mitt fjerde spørsmål: Hvordan vil Europa klare å posisjonere seg i internasjonale fora fremover?

Vil Europa beholde sin stilling som global inspirator og normgiver – som dokumenterer at velferd og sikkerhet kan forenes med demokrati og åpenhet?

Europas stemme og engasjement er helt avgjørende for å finne gode løsninger på globale utfordringer som klima, energi, utvikling og fattigdomsbekjempelse. Dette er områder hvor Norge og EU gjerne har sammenfallende interesser og synspunkter. Vi er tjent med at EU lykkes, at Europas stemme høres.

Jeg er urolig for at krisen i Europa trekker så mye beslutningskraft og energi mot interne forhold at Europas fotavtrykk blir svakere på den globale arena. Det er vi ikke tjent med.

EU har gjennom Lisboa-traktaten ambisjoner om å bli en sterkere global aktør. En egen utenrikstjeneste er på plass (EEAS) – redskapet som skal gjøre det lettere å snakke med én stemme utad. Det er bra fra et norsk ståsted. Vi har god kontakt med det tilblivende EEAS. Vi blir godt mottatt når vi har noe å melde, som i disse dager når vi jobber tett med EU om Midtøsten spørsmål.

Men veien videre er krevende – å finne rom for en felles utenrikspolitikk av 27 medlemsstater – med ulike interesser og markeringsbehov. Byggverket står der. Utfordringen er å fylle bygget med felles politikk og unngå at kompromisser blant de 27 ender opp som kraftløse minste felles multiplum.

Hva så med EUs rolle i sine nærområder? Vil Europa ekskludere eller inkludere sine nærmeste?

Hvor trekkes Europas grenser? Hvor slutter Europas geografi?

Om det går debatten, den er spennende og viktig – igjen: debatt og meningsbrytning er et adelsmerke ved Europa. Noen vil sette grenser, som ved Russland og Tyrkia. Vi skal – som ikke medlem – slett ikke være skråsikre. Vår egen avstand til europadebattene i EU er stor.

Men jeg ser det utvidede EU mer som en politisk størrelse enn en geografisk enhet – for å komme tilbake til forelesningens tittel. Det var den politiske kraften som gjorde at man kunne ta med landene i Sentral- og Øst-Europa. En region der EU virkelig kan gjøre enn liknende forskjell er på Balkan.

I sør er den arabiske våren – nå sommer og snart høst – en historisk mulighet og en utfordring for Europa og det europeiske samarbeidet. Demokratisk endring må komme innenfra og være godt bardunert – valg, rettsstat, sivile samfunn, menneskerettigheter, likestilling, frie fagbevegelser, sosial dialog – alt må utvikles på egne premisser – men gjerne med Europas støtte og bidrag.

Hvorfor ikke tenke seg at Tunisia og Egypt gradvis kunne inviteres inn? Kanskje ikke til kjernen – men tettere inn og bli en del av det europeiske rammeverket – slik Norge ble det gjennom EØS-avtalen som sikret oss likeverdig deltakelse i markedet? Eller gjøre det europeiske bindingsnettverket på menneskerettighetsområdet – altså Europarådets konvensjoner – tilgjengelig for dem?

Tyrkia er et nøkkelland. Det har formelt kandidatstatus til EU. Men det utvetydige signalet til Tyrkia er at det ikke finnes noen enkel vei inn. Dette bidrar til endringer i tyrkisk mentalitet og identitet. Vi ser en identitet og en styrket bevissthet om Tyrkias regionale rolle – ikke europeisk, men midt i mellom kontinentene et sted – balanserende mellom Europa, Kaukasus, Midtøsten og Sentral-Asia.

Tyrkia har både størst selvtillit og flest frustrasjoner, for å sette det på spissen. Tyrkia opplever vekst og fremgang, og tyrkiske ledere sier lakonisk: ”Om ikke lenge vil EU trenge oss – mer enn vi trenger dem”. Eller som en ledende talsmann sa: “Snittalderen i Tyrkia er 28 år, i Tyskland 45 år; så hvem har best utsikter til fremtiden?”

Lenger nord på Balkan ligger Europas uforløste forsoning. Det er som om vi hører etterdønningene av Berlinmurens fall, eller de siste tak av oppryddingen etter Jugoslavias sammenbrudd og krigene på 1990-tallet. Slovenia er inne i EU. Kroatia er på vei. Stadig flere i denne delen av Europa spør seg om de er ønsket inn i fellesskapet? En av EU-prosjektets virkelig store tester, vil handle om hvorvidt utvidelsen kan lykkes også her.

***

Så – til sist, noen sluttrefleksjoner om Norge og Europa:

Jeg er utenriksminister i en regjering i et land som ikke er medlem av EU – der vedvarende målinger viser at det ikke er opinion for medlemskap. Men – samtidig: et land som er tett integrert i europeisk samarbeid, fordi våre nærmeste allierte er i Europa, fordi våre handelspartnere er i Europa, fordi over 80 % av all vår eksport går til EU-land.

Er det noe land som er mer avhengig av EU, gjennom sin eksport, gjennom felles regelverk og ved gjennomføring og respekt for regelverk, enn oss?

Vi kommer i alle fall på en klar medaljeplass. Og dette kombinert med forestillingen om at vi klarer oss så godt utenfor. Vi gjør det i dag – om vi legger tallrekker til grunn. Men tilværelsen – selv for stater – er mer enn tall. Min jobb er å sikre at Norge ikke er ute av syne og ute av sinn i Europa.

Har Norge nå noen nye eller andre muligheter til politisk inngrep i den tiden Europa er inne i? Det er noe vi ser nærmere på. Norges kompetanse og erfaringer etterspørres på en lang rekke områder – enten det er maritim politikk, Arktis, nordområdene, naturgass, fiskeri, utviklingen i Sudan, Afghanistan eller Midtøsten.

Når vi har noe å fare med blir vi lyttet til. Dette er vi oss bevisst – i alle våre møter og samtaler med europeiske kolleger, både i og utenfor EØS. Vi har en permanent utfordring å være relevante.

Så til EØS-avtalen. Det er få i det politiske Norge som har erklært sin ”kjærlighet” til EØS-avtalen. Som Jacques Delors sa det på 1980-tallet: Ingen blir forelsket i et marked!

Men jeg vil fastholde dette: EØS-avtalen er bærebjelken i hele vårt forhold til EU. Den sikrer oss tilgangen til det som er plattformen for stabilitet i dagens Europa: Felles regler og håndhevelse av reglene. Slik at studenter, forskere, bedrifter og alle andre kan reise, arbeide, bo og samarbeide i Europas geografi uten at noen hindrer dem.

Avtalen har vist seg slitesterk. Det skyldes et godt rammeverk. Men først og fremst politisk vilje under ulike regjeringer til å finne praktiske løsninger. Det har vært mulig fordi et stort politisk flertall i Norge har sett at EØS-avtalen samlet sett tjener norske interesser.

Vil så EØS-avtalen også fungere godt i årene som kommer?

Gir avtalen norske borgere, næringsliv og institusjoner fremdeles de muligheter, rammebetingelser og forutsigbarhet som vi ønsker oss – i et Europa som vi ser er i rask endring?

Dette må vi debattere. I det hele tatt må vi bli bedre på å debattere Europa og EU og Norge – uten å redusere alt til et spørsmål om ja eller nei til norsk medlemskap – selv om også det gjerne må debatteres. Igjen; det ligger i demokrati og åpenhet å stille spørsmål.

Vi må også være en del av det store europeiske ordskiftet, de europeiske ideene. For 20 år siden, da Berlinmuren falt og USA ble den dominerende verdensmakten, så var det vi kalte ”Washington-konsensus” ganske enerådende: privatisering, redusert offentlig sektor, eksportdrevet vekst, osv.

I dag er feltet bredere. Utviklingslandene ser at Kina leverer vekst på rundt 8 %, år etter år, India vokser, Brasil, Tyrkia og flere. De stiller spørsmål om modeller – hva virker? – hva gir vekst og veier ut av fattigdom?

Og midt i det hele ser flere mot Norden, som også kjennetegnes av en slags modell – som noen mente var dømt til å tape i globaliseringens tidsalder tidlig på 1990-tallet, fordi man antok at offentlig sektor var for stor, skattene for høye og fagforeningene for sterke. Men der de som leser tallrekkene etter hvert så at nettopp disse landene klarer seg relativt sett best – med flere i arbeid, sunnere statsfinanser, større innovasjon og omstillingsevne. I år var et av hovedtemaene under World Economic Forum i Davos nettopp den nordiske modellen. Ikke som skrekkeksempel. Men som inspirasjon.

Vent mer av dette fremover: søken etter nye ideer, konvensjonell visdom som står for fall. Se etter brudd i tankerekkene. Om alternative regimer for frie valutabevegelser, om reglene for verdenshandelen. Om tilnærmingen til å hindre klimaendringer. Om samfunnsorganisering i det hele.

Husk at vi bare dagen før en hendelse kan leve nærmest intetanende om den. Tidlig på våren 1968 var det ingen som kunne forutse mai ’68 i Paris. De sosiale spenningene i mange europeiske byer er større nå enn da.

Og så videre, samtiden er spennende – vi må åpne for å skue vidt og bredt etter ideene og inspirasjonen – for også nye ideer er viktig for å sikre det politiske systemet oksygen og livskraft – og, som jeg har vektlagt i dag: samfunn og økonomi henger uløselig sammen.

Dere er heldige som får følge alt dette fra Norges Handelshøyskole – et anerkjent sted for innsikt, utsyn og analyser. For selv om – eller kanskje på grunn av – at Norge er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon, i en verden der underskuddene vokser, må vi være åpne for å tenke den nye tanken, fremme den nye ideen, se etter den nye muligheten.

Takk for oppmerksomheten.