”Nord-Trøndelag i et globalt perspektiv”

Støre baserte sin tale på disse stikkordene og punktene:

 

• Om identitet. Selv er jeg Oslo-gutt. Om trønderidentitet: Har lært av avdøde Tore Tønne, som en gang sa; hvis du tar Trøndelag ut av Norgeshistorien, så står bare permene igjen!
  
• Min farfar ble også Oslo-gutt, men: ”Hva ville du vært om du ikke var fra Levanger...” Skamfull!
  
• Godt å være tilbake, til denne konferansen. Husker 2001, husker valgkampen på ”Innerøya”. Og 2009, Ytterøy, valgkampen.
  
• En tanke som slår meg: Om Nord-Trøndelag: Det er lenge siden min farfars dager, men Levanger som sted: I 1000 år, og 175 år som by.
  
• Tankesprang til 1800-tallet, mine forfedre drev gården Støre i Skogn. Min tipp tipp oldefar (Jonas Nilsen) var født i 1790, gift (1816) med Sigrid Oline Moe i 1821, og kjøpte gården Støre i 1821 (tok Støre som slektsnavn), fikk 14 barn, 12 levde opp, 8 gutter og 4 jenter, 24 års aldersforskjell mellom eldste og yngste, 2 emigrerte til USA, nr. 12 i flokken var Paul Edvard, født i 1838, ble lærer på Levanger og ordfører, han fikk to sønner, blant dem min farfar Jonas Henry, født i 1888.
  
• Utviklingen. Fra fattig og karrig, til rik, kunnskapsbasert og fremtidsrettet, en eventyrlig reise i velferd og utvikling. Historien om Nord-Trøndelag, 1800-tallet, om sviktende avlinger, om nød og urett, om opprør. ”Raud Vinter”. Opprøret i Levanger i 1851, rett etter opprøret i Europa i 1848, omtalt i Le Figaro – Levangeropprøret. Opprør og unntakstilstand. Tranmæl. Michelsen.
  
• Men også et skifte. Min farfar, født i 1888, fikk to barn. Da var barnedødeligheten i Norge på et nivå med det vi ser i afrikanske land i dag. Der vil de kunne snu og endre denne utviklingen mye raskere enn vi gjorde.
  
• Og så hele denne reisen, denne fantastiske reisen som Norge og Nord-Trøndelag har foretatt (og når jeg reiser rundt ser jeg hvordan andre samfunn gjør den samme reisen):
  
• Den faglige og politiske arbeiderbevegelsen. Landbruket: Fra sult til Nord-Trøndelag som stor produsent av mat. Nord-Trøndelag med Aker Verdal og Norske Skog. Eksempler på hvordan Nord-Trøndelag er koblet sammen med verden med den sterke internasjonale konkurransen. Kyst og skog.
  
• Men mest av alt: Mennesker. Demokrati. Små forskjeller. Organisering. Det har ikke blitt flere naturressurser enn før, men det er mennesker, demokrati og organisering som har ført til utvikling og vekst. Samt fornuftig forvaltning (jfr. nordområdene, fiskeriforvaltningen, i dag mulig med økte fiskekvoter).
  
• Norsk historie, ikke minst Nord-Trøndelag: Som jeg nevnte, 100-150 år siden: Et fattig land som folk reiste fra (som flere av min oldefars søsken), folk holdt på å sulte i hjel. I 2000: Et rikt land folk reiser til. Et fylke som produserer langt mer mat en det som kan fø dem som bor der. Skogen, havet, jorda og mineralene – naturressurser i Nord-Trøndelag da som nå.   
• Globaliseringen: Blir verden mindre? Kommer vi nærmere hverandre? Samtidighet er ikke det samme som nærhet. Og: ”Langt borte” – som avstand – finnes ikke lenger, er ikke lenger gyldig i globaliseringens tidsalder.
  
• For eksempel: Verftene våre føler konkurransens puls, som Aker Verdal må hevde seg i konkurransen med offshoreverft fra hele verden. Landbruket følge WTO. Migrasjonens tidsalder: Skjer i alle land.
  
• Hva ser vi rundt oss: 1) Horisonten mot øst og sør, 2) Maktforskyvninger, strategiske endringer i vest, statsfinanser i krise, 3) Horisonten i nord, nordområdene. Hva nå, Norge og Nord-Trøndelag?
  
• Andre samfunn og land gjør vår reise, men bare raskere, på mye kortere tid.
  
• Endringene i verden, maktforskyvningene. Vi er inne i en av verdens største maktforskyvninger. I 2019 kan Kina ha gått forbi USA som verdens største økonomi (før ekspertene at det ville skje i 2030 eller i 2040). Det finnes ikke ett problem i verden i dag som ikke blir løst uten at Kina er en del av løsningen. 2011: Frykt og pessimisme i Vest. Men aldri har det vært flere optimister? I øst og sør: Økonomisk vekst. Fremgang. Naturressurser. Kinas vekst. Og Brasil, India, Sør-Afrika, delvis Indonesia, og land som Etiopia, i sterk økonomisk vekst (som forsterkes av finanskrisen, som rammer vesten mye sterkere enn land i sør og øst). Økonomisk makt ”veksles inn” i politisk makt og innflytelse, det har historien alltid vist. Det skjer en stor overføring av makt fra vesten og til østlige og sørlige stormakter.
  
• Og selv om Kina slipper ut mest CO2 i verden, er de også verdens største produsent av fornybar energi.
  
• Finanskrisen rammer Europa og USA mye hardere enn land i øst og sør. (Men ett soleklart unntak: Norge). En del vestlige land: Statsfinansene. Voldsom statsgjeld/underskudd, akselerer. Psykologien i det hele. Alle store kutt som må foretas. Politiske valg – UK, Hellas. Gjeldsproblemene setter eurosamarbeidet på prøve. Utviklingen i EU har stor betydning for Norge (for bl.a. den eksportrettede økonomien, for oppdrettsnæringen, verftsindustrien, m.v., og fordi Norge eier mye av statsgjelden i de europeiske landene). Kina øker sin makt ved bl.a. å kjøpe opp europeisk statsgjeld. Om vestlige land hadde vært bedrifter, ville mange av dem i dag vært konkurs. Alle – og USA – må kutte dramatisk for å rette opp statsfinansene. Hvilken politikk vil bli ført? Noen vil kunne bruke krisen som påskudd for kutt i velferd. Men vi kan også få kutt som får en vekstfremmende effekt. Hellas: Har nå muligheten til å bruke budsjettkutt for å få bukt med korrupsjon og et stivnet byråkrati.
  
• Og Norge? Reform og fornyelse. Trengs, men ikke ”må” Vi må gripe sjansen. Vi er i en unik, en enestående posisjon, uten statsgjeld, med overskudd på budsjettene. Husk hva som løftet oss opp: Ressurser – hav – skog. Men: Først og fremst: mennesker. Mennesker, organisering, demokrati og kunnskap. Viktige stikkord. Vi må holde fokus på fornyelse og forbedring.
  
• Den nordiske modell (står høyt i kurs nå, i motsetning til på 1990-tallet): Pensjonssystem. Velferdsordninger. Konkurransekraft. Verdens mest moderne offentlige sektor. Men vi kan ikke stå stille. Vi er i en privilegert posisjon, ja sammenlignet med situasjonen i andre vestlige land ”flyter det av melk og honning”. Politisk stabilitet. Enorme overskudd. ”Oljesmurt” så det holder. Men likevel: Til tross for at krisen er mye mer akutt i Frankrike og andre land, er det Norge som har vedtatt en omfattende pensjonsreform som skal holde statens utgifter i sjakk.
  
• Og til tross for Norges rikdom, er endringene gjennomført uten massedemonstrasjoner og generalstreiker. Dette skyldes den nordiske modellen, med bredt samarbeid mellom fagbevegelse og myndigheter, og små forskjeller. Ti-femten år gamle ”dommedagsprofetier” om den skandinaviske velferdsmodellen har forstummet. Nå skal den skandinaviske modellen være hovedtema på møtet (WEF) i Davos om et par uker. Skandinavia har klart å opprettholde god økonomisk vekst, en stor velferdsstat og en stor offentlig sektor.
  
• Horisonten i nord. Foran Norges stuedør. Vårt lands fremste muligheter. Landsdelen lykkes ikke mot hverandre – men bare med hverandre. Klima. Fornybar energi, f.eks. vindkraft. Maritim teknologi. Internasjonalt fokus på nord. Olje- og gassressursene og mulighetene som ligger i åpning av Nordøstpassasjen. Nordområdene strategisk hovedsatsning for regjeringen. Vi skal være førende i nord. Og Nord-Trøndelag er broen til nord. Det ligger enorme muligheter, med de teknologimiljøene og verftsindustrien som finnes her, men aktørene må selv gripe sjansen.
  
• Politikk og følelser. Frykt, håp og ydmykelse. Før var det vesten som var preget av håp for det som skal komme. Nå preges vesten i større grad av frykt for framtiden. USAs middelklasse har for eksempel ikke hatt bedring i kjøpekraften på 30 år. Globalt er bildet annerledes. Aldri har det vært flere mennesker som har tro på framtiden, i land som India, Brasil og Indonesia. Det er færre konflikter globalt, og antallet flyktninger mellom landene går ned.
  
• Fellesskap som ramme, ja et trumfkort. Mye i utvikling.
  
• Mangfoldige Norge. Nye landsmenn. Rettigheter/plikter. Det nye vi. Den store testen for oss blir hvordan vi selv greier å håndtere dette framover, om folk i Norge fortsetter å snakke om ”vi”, og greier å samarbeide.