Norge og Kina

Den norske Nobelkomité har tatt sitt valg og annonsert vinnerne av Nobels fredspris for 2011. Regjeringen gratulerer vinnerne. I Norge og internasjonalt har prisen som seg hør og bør ført til debatt og fokus på prisvinnerne og deres viktige sak.

Slik var det også i fjor. Mitt anliggende i denne artikkelen er ikke prisen og prisvinneren, men utviklingen i forholdet mellom Norge og Kina. Tildelingen av Nobels fredspris for 2010 ledet til sterke kinesiske reaksjoner. Kina har tilnærmet frosset de politiske forbindelsene til Norge, og deler av norsk næringsliv rapporterer om økende problemer på det kinesiske markedet.

Dagens tilstand er ikke normal og den bør endres. I et åpent verdenssamfunn står oppgavene vi må løse sammen i kø. Det er et ansvar for politiske ledere å se etter veier ut av denne situasjonen.

Dagens krympede relasjon mellom Norge og Kina står i sterk kontrast til den rivende utviklingen vi hadde opplevd i dette bilaterale forholdet de siste tiårene, i takt med Kinas økonomisk vekst og samfunnsutvikling, som savner sidestykke i historien.

Dagens Kina er en global aktør både økonomisk og politisk. Brede nettverk mellom mennesker, næringsliv og myndigheter i Kina og resten av verden er blitt normalt, og helt nødvendig. Det er sagt før og kan gjentas; hvordan Kina velger på områder som økonomi, fordeling, utvikling av rettsstat, migrasjon og miljø - får betydning for en hel verden.

Kina kopierer ingen, men henter erfaringer fra mange, også fra Norge. Gjennom stadig bredere kontakter kunne vi hente lærdom av kinesiske erfaringer. Og kineserne viste økende interesse for norske erfaringer fra utviklingen av en åpen og sosialt innrettet markedsøkonomi. Med årene utviklet vi en politisk dialog som hadde bredde og omfang til å omfatte også vanskelige spørsmål.

Vi var enige om mye og uenige om noe. Ett område der vi har hatt ulike syn, er de universelle menneskerettighetene. Vi respekterer Kinas rett til å velge Kinas egen utviklingsvei basert på kinesiske tradisjoner og kultur. Samtidig mener vi de universelle menneskerettighetene er nettopp det, universelle og for alle. Derfor mener vi det må være sammenheng mellom nasjonal lovgivning og alle lands internasjonale forpliktelser. Dette sier vi fra om. Norges linje har vært, og vil fortsatt være, å understreke våre prinsipielle syn og å ta opp saker til enkeltmennesker.

Frem til fredsprisen 2010 levde vi med enigheter og uenigheter. I snart et år har forbindelsene vært på et lavmål. Sterke oppfatninger rundt fredsprisen går igjen i den kinesiske misnøyen. På kinesisk hold hevdes det at tildelingen var en innblanding i indre anliggender. Det fremholdes at prisen og diverse utspill omkring tildelingen er politiske forsøk utenfra på å bidra til regimeskifte. Samtidig påpeker kinesiske myndigheter at de oppfatter forbindelsene mellom norske myndigheter og Nobelkomiteen som tette.

Vi tar reaksjonene og de spørsmålene som stilles, på alvor. Jeg vil gjenta det grunnleggende: Den norske Nobelkomiteen er uavhengig og har alene ansvaret for tildelingen av Nobels fredspris. Regjeringen er opptatt av å hegne om Nobelkomiteens uavhengighet og komiteens eksklusive ansvar til å tolke Alfred Nobels testamente. Noe annet er uforenlig med vår tradisjon. Alle norske regjeringer har stilt seg bak de grunnverdier fredsprisen bygger på og de bredere budskap tildelingene formidler.

Likevel, og nettopp fordi det handler om komiteens uavhengighet, må vi understreke at fredsprisen ikke er den norske regjeringens avgjørelse. Erfaringene fra de kinesiske reaksjonene det siste året gjør det nødvendig å minne om at Nobelkomiteens tildeling ikke er norsk utenrikspolitikk. Og at uttalelser fra komiteens medlemmer og tilsatte ikke er på vegne av norske myndigheter.

Stortinget velger medlemmene av Nobelkomiteen. Det er avgjørende å hegne om komiteens uavhengighet og internasjonale legitimitet. Det er Stortingets ansvar å ta slike hensyn i betraktning når det utpekes medlemmer til komiteen i fremtiden.

Det er norsk syn at en utvikling i retning av demokrati, rettsstat og universelle menneskerettigheter gir best grunnlag for stabile samfunn. Norske myndigheter mener at Kinas folk må få velge Kinas vei. Vi har aldri trukket i tvil kineseres ansvar for å bestemme egen samfunnsutvikling. Om noen i den norske samfunnsdebatten har uttalt seg om regimeskifte i Kina, så registrerer jeg at kinesiske myndigheter reagerer på det. Men vi har ytringsfrihet i Norge. Igjen; ulike meninger i samfunnsdebatten kan i vår tradisjon ikke forveksles med norske myndigheters offisielle holdninger.

Den norske regjeringen anerkjenner den historiske forbedringen av levekår som Kinas befolkning har opplevd de siste tiårene. Kinas folk og myndigheter fortjener anerkjennelse for fremskritt uten sidestykke. Utviklingen har gitt hundrevis av millioner bedret levekår og økte friheter. Utfordringene er fortsatt mange, forskjellene internt i landet øker og behovet for politiske, økonomiske og sosiale reformer er stort, noe kinesiske myndigheter også understreker.

Igjen, hvordan Kina velger, får betydning langt utover Kina. Kina og Norge er nå kjent med hverandres syn. Vi har lyttet til kinesiske reaksjoner og tatt dem til etterretning. Vi har et felles ansvar for å komme videre i gjensidig respekt og til felles nytte.