Norge i Nato

Aftenposten arbeider videre med tilfanget av Wikileaks-dokumenter. I omtalen av tilstanden internt i Nato konkluderer avisen på lederplass mandag at Nato-dokumentene «understreker et velkjent faktum», nemlig at alliansen ikke er den samme som i 1991.

Jeg synes dette er en rød tråd i dokumentfloraen, nemlig at de fleste dokumentene stort sett gjengir kjente fakta, og det er kanskje ikke så overraskende når vi har med demokratier å gjøre.

Aftenposten omtaler Norges posisjon i Nato, noen av slutningene synes jeg er dekkende, andre ikke fullt så treffende. Ja, Norge skal utforme sin politikk på grunnlag av at vi er Russlands nabo, USAs allierte og med i Nato fra første dag. Dette krever en balansegang som Norge har mestret godt gjennom årene. Stort sett erfarer jeg at vi befinner oss midt i en bred konsensus for alliansens politikk overfor Russland.

Jeg mener at Aftenposten, igjen, ikke makter å formidle konteksten for de nyhetssakene de henter fra Wikileaks, som å se betydningen av når meldingene er skrevet, av hvem og påskyndet av hvilke hendelser. Avisen kjøper begrepet «femmerbanden», land som etter USAs Nato-delegasjon skal være mer positivt innstilt til Russland enn andre. Dette er basert på amerikanske dokumenter fra tiden rundt diskusjonene om Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia og krigen mellom Russland og Georgia, og fortsatt formet av Bush-administrasjonens verdensbilde.

Svært mye har endret seg. USA under Obama har valgt å engasjere Russland i et tettere samarbeid. Lisboa-toppmøtet i desember i fjor bekreftet at det er alliert enighet om samarbeidet med Russland, en kontrast til toppmøtet i Bucuresti våren 2008. Samtidig er alliansens fokus på nærområdene styrket - også dette helt i tråd med norske innspill underveis i prosessen.

Gjennom å søke etter ordene High North og Arctic i Wikileaks dokumentene fra USAs Nato-delegasjon, har Aftenposten funnet at «vi ikke klarer å skape interesse for nordområdene». Det er en spinkel metode. Norges har aldri ropt ulv i Nato om nordområdene. Vi orienterer våre allierte om brede utviklingstrekk i nord og møter interesse. Kontakten skjer i hovedsak mellom hovedsteder og ikke med utgangspunkt i Nato-hovedkvarteret i Brussel. Det er faktisk villet politikk.