OECD går i bresjen

Av Jonas Gahr Støre, utenriksminister; Roar Flåthen, leder LO; John G. Bernander, administrerende direktør NHO

 

Nye krav. OECDs nye retningslinjer for flernasjonale selskaper krever sterkere samfunnsansvar fra næringslivet.

Konkrete råd.

I en stadig mer globalisert verden trenger næringslivet klare etiske retningslinjer som slår fast grunnleggende prinsipper for næringslivets samfunnsansvar. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) vedtok nylig slike oppdaterte retningslinjer som går under betegnelsen «OECDs retningslinjer for flernasjonale selskap». Retningslinjene gir også konkrete råd for hvordan bedrifter kan følge dem opp i praksis.

Styrker konkurranseevnen.

Bakteppet er et stadig sterkere fokus på næringslivets samfunnsansvar. Bedrifter erkjenner at de har et ansvar forskader og ulemper de kan påføre samfunn og individer. Brudd på menneskerettigheter, arbeidstagerrettigheter og miljøkrav blir ikke lenger akseptert. Det samme gjelder korrupsjon. Samtidig ser mange bedrifter at godt utøvd samfunnsansvar styrker deres konkurranseevne.

Internasjonal aksept.

Menneskerettigheter dekkes nå i et eget kapittel i retningslinjene. Det er et krevende område, fordi de forplikter stater og ikke bedrifter. Likevel har FNs spesialrådgiver for næringsliv og menneskerettigheter, John Ruggie, fått internasjonal aksept for et rammeverk som tydeliggjør bedriftenes ansvar for å forhindre at de krenker menneskerettigheter. Dette er nå innarbeidet i OECDs retningslinjer.

Arbeidstagerrettigheter er et annet viktig punkt som er oppdatert i forhold til Den internasjonale arbeidsorganisasjonens trepartserklæring om «Grunnleggende prinsipper for multinasjonale selskaper og sosiale hensyn». «Ansatt» er dessuten byttet ut med «arbeider» for å omfatte arbeidere uten formelle arbeidskontrakter, f.eks. sesongarbeidere. Dette bidrar til en stor utvidelse av retningslinjenes virkeområde.

Et tredje punkt gjelder bedriftenes samfunnsansvar i leveransekjeder. Vi ser at bedrifter i større grad enn før må forholde seg til hvor mye underleverandører forurenser, slurver med sikkerhetstiltak eller benytter seg av barnearbeid, for å nevne noen eksempler.

Aktsomhetsvurderinger.

Retningslinjene er klare på betydningen av å gjennomføre såkalte aktsomhetsvurderinger. Det vil si å satse systematisk på konsekvensanalyser. Målet er å avverge skader som påføres mennesker og miljø som følge av en bedrifts aktivitet. Aktsomhetsvurderinger gir bedrifter et bedre beslutningsgrunnlag når de står overfor vanskelige dilemma.

Retningslinjene er frivillige, men medlemslandene er forpliktet til å gjøre dem kjent og til å opprette nasjonale klageordninger: De såkalte «nasjonale kontaktpunkt». Hit kan man klage inn selskaper som ikke har fulgt retningslinjene. Kontaktpunktet er ingen rettslig instans, men kan megle mellom partene. På norsk side er det blitt styrket og gjort mer uavhengig, selv om det administrativt fortsatt ligger under Utenriksdepartementet. Kontaktpunktet består av fire høyt kompetente medlemmer som representerer nærings-, arbeids- og organisasjonsliv. Det har fått et eget sekretariat som tar imot henvendelser og klager.

Handling.

Det er en styrke ved retningslinjene at de støttes av så vel arbeidsgivernes som arbeidstagernes organisasjoner, samt frivillige organisasjoner. Dette avspeiler trepartsamarbeidet i den norske modellen, noe som anses som en ressurs også i denne sammenheng.

Vi mener at oppdateringen av retningslinjene er en god start. Nå vil myndighetene og partene i arbeidslivet gjøre sitt beste for at retningslinjene blir gjort bedre kjent og fulgt opp i praksis innen norsk næringsliv. Målet er å omsette overordnede mål, retningslinjer og normer til konkret handling.