Noe annet enn EU-medlemskap

«Støres formuleringskunst kan ikke skjule at EØS-tilknytning er noe annet enn EU-medlemskap», skriver Aftenposten på lederplass 6. mars 2011.

Jeg har aldri benyttet verken formuleringer eller kunst for å hevde noe slikt, så la meg gjenta: EØS er noe annet enn EU-medlemskap! Aftenpostens omtale av EØS-avtalen de siste ukene utdyper forskjellene. Mye spalteplass er viet vår mulighet til å påvirke EU-lovgivning. Min kortversjon, som jeg også sa til Aftenpostens journalist, er at den muligheten er begrenset.  

Det er de 27 EU-landene som bestemmer. I de aller fleste tilfeller vil den enigheten de oppnår ivareta også norske interesser. Men ikke alltid. Derfor jobber vi så målrettet vi kan for å påvirke underveis i behandlingen av saker av særlig betydning for oss. Vi argumenterer mot EU-land og -institusjoner, slik vi nå arbeider for å få forståelse for den norske garantiordningen for bankinnskudd.  

Jeg deltok i EØS-forhandlingene i 1989-1992 og synes det er verdt å minne om dette: Et hovedmål med avtalen var å få til et enhetlig og harmonisert regelverk for det indre markedet som nå omfatter 30 land – 27 fra EU og tre fra Efta, deriblant Norge – som kanskje mer enn noe annet europeisk land nyter godt av felles regelverk og likebehandling. Dette er bra for bedrifter, studenter, forskere, pasienter, turister og andre hver eneste dag året rundt. EØS-avtalen sikrer dette, og brede stortingsflertall har slått ring om denne avtalen gjennom mer enn 15 år. Nå venter vi på en omfattende evaluering av erfaringer med EØS-avtalen (Sejersted-utvalget). Regjeringen vil trekke sin konklusjon i en egen melding til Stortinget. 

Den politiske prisen – og paradokset – ved EØS-avtalen, er at vi ikke deltar i den politiske beslutningsprosessen som videreutvikler og driver dette samarbeidet fremover. Det avgjorde flertallet da Norge sa nei til EU-medlemskap i 1994. Så langt synes det som om et enda større flertall mener denne politiske prisen er til å leve med. Inntil videre.