Oppdraget utføres

Av utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo.

I 2014 skal afghanerne ha overtatt ansvaret for sikkerheten i eget land. Prosessen med å overføre ansvaret har startet. Dagens norske militære nærvær skal bygges ned og skal være avsluttet innen den tid. Men vi må stå ved Afghanistan også etter 2014.

I dag arrangerer Utenriksdepartementets sikkerhetspolitiske utvalg og Utenriksdepartementet konferansen ”10 år i Afghanistan – hva nå?”. Vi inviterer til åpen refleksjon rundt hva vi har oppnådd i Afghanistan så langt og hva vi har lært av innsatsen gjennom disse 10 årene, vi ønsker takhøyde i både diskusjoner og konklusjoner.

Et øyeblikksbilde av Afghanistan viser at situasjonen er vanskelig. Flere dramatiske begivenheter med voldsbruk og militære anslag minner oss om det, nå sist drapet på tidligere president Rabbani. Han var en omstridt person, men ledet det viktige forsoningsarbeidet.  Forsoning må lykkes om det skal bli utvikling og skape stabilitet i Afghanistan. Vi tror at stadig flere ser at forsoning er avgjørende, at det ikke finnes noen militær løsning på Afghanistans politiske problemer. Men prosessen er sårbar og fortsatt har freden mange fiender. 

Den afghanske hæren styrkes
Samtidig ser vi at de afghanske sikkerhetsstyrkene sakte men sikkert styrker sin evne til å håndtere komplekse operasjoner og skape sikkerhet i nye områder. Dette kommer som resultat av langvarig opplæring av den afghanske hæren og politiet. I område etter område overføres sikkerhetsansvaret til Afghanistans eget militære, slik ISAF-landene og Afghanistan ble enige om under NATO-toppmøtet i november i fjor. Slik ser vi konturene av en gradvis utfasing også av de norske styrkene.

Overføringen av ansvar har to hovedformål: For det første må afghanerne få anledning til å styre selv i større grad enn før. For det andre må vi være enda tydeligere på at vi forventer at afghanske myndigheter faktisk er seg dette ansvaret bevisst. Det har vært vanskeligere å bygge troverdige og effektive politiske institusjoner enn å bygge militære sikkerhetsstyrker. Mer effektive grep må tas for å bekjempe korrupsjon. Innsatsen må styrkes for å oppnå reell myndighetsutøvelse i hele landet. Ulike etniske grupperinger og politiske motstandere inkluderes. Varig stabilitet kan kun oppnås gjennom en inkluderende politisk prosess, afghanere må finne sin afghanske vei mot forsoning. Drapet på Rabbani illustrerer hvor krevende dette er.

Ikke lenger fristed for terrororganisasjoner
Selv om de dramatiske oppslagene dominerer må vi ikke glemme det som har gått i riktig retning. Verdenssamfunnet gikk inn i Afghanistan etter en resolusjon i FNs sikkerhetsråd for å hindre at landet fortsatte å være et fristed for Al Qaida og andre terroristorganisasjoner. Det målet er i stor grad nådd.

Afghanistan har også en valgt president, en regjering og et parlament. Det er på ingen måte perfekt, men det er likevel et framskritt. I dag går millioner av jenter og gutter på skolen. Nylig ble over 1000 studenter uteksaminert fra en fagskole for moderne administrasjon som Norge har støttet. Med sin kunnskap om regnskap, administrasjon og IT går de rett inn i jobber i privat og offentlig sektor. De er helt nødvendige ressurser i et land som skal utvikle institusjoner, godt styresett og skape rammebetingelser for næringsliv.

Politisk løsning kom i bakgrunnen
Ti år etter har vi lært mye. Først og fremst at det å stabilisere et land som Afghanistan med dets mosaikk av maktstrukturer og etniske bånd ikke kan gjøres med raske løsninger. Og afghanerne må selv få sitte i førersetet, i for stor grad er den politiske prosessen styrt utenfra. 

Videre har det vært for ensidig fokus på den militære innsatsen. De politiske rammene for stabilisering kom i bakgrunnen. Fra norsk side har vi år etter år, på møte etter møte, understreket at konflikten må finne en politisk løsning. Nå synker dette inn. I tiden fremover må det politiske sporet dominere for å finne varige løsninger. Vi har lært og erfart at Afghanistan er et land med mange konfliktlinjer.

Vi har lært å skille mellom hva stridighetene handler om. Vår militære oppgave er å sikre stabilitet og handlingsrom for myndighetene. Men vi må være på vakt mot at våre militære trekkes inn i lokale stridigheter som var der før vi kom og som neppe forsvinner når vi trapper ned. Vi bistår med å styrke demokratiske institusjoner og politikeres mulighet til å styre. Vi bidrar til sosial og økonomisk utvikling slik at grunnlaget for de interne konfliktene svekkes. Men når det kommer til stykket, må afghanerne selv å løse egne konflikter.

Vil fortsatt støtte afghanerne
Vi ser nå tydeligere avslutningen av det militære oppdraget. Gradvis overtar afghanerne sikkerhetsansvaret. Fokuset dreies mot politiske prosesser og langsiktig utvikling. Norge har forpliktet seg til å gi 750 millioner kroner årlig ut 2012. Vi evaluerer nå bistanden og erfaringene vi har høstet. Selv om det militære nærværet trappes ned er vi beredt til å støtte Afghanistan videre i samråd med afghanerne selv, våre partnere og FN. Forutsetningen er at midlene vi bidrar med når avtalt mål.

Afghanistan er et knutepunkt i en urolig region og har markante naboland. Mange av de regionale konfliktene spiller rett inn i den afghanske virkeligheten, særlig fra det urolige og spente Pakistan. Landene i regionen må ta et større ansvar i arbeidet med å stabilisere Afghanistan.

Tunge tap
Det har vært ti krevende år i Afghanistan. Vi har tatt tunge tap. Dyktige nordmenn har mistet livet i tjeneste for Forsvaret og for FN. Andre har blitt merket for livet. Vi er stolte og takknemlige over den innsatsen norske soldater, offiserer og sivilt personell har gjort og fortsatt gjør i Afghanistan. Nå skal vi lære av de siste ti årene. For å få bedre grunnlag for Afghanistan-politikken fremover.