Globale maktforskyvninger, utfordringer for Norge, norsk næringsliv og utenrikstjenesten

Støre baserte sin innledning på disse momentene:

 

• Takk for invitasjonen. Forrige gang var tema Nordområdene, Norge-Russland og delelinjen. Denne gang et enda mer globalt utsyn. 
• Utgangspunkt for denne innledningen: Endringer. Maktforskyvninger.
• Min reise i påskeuken på Balkan. Inntrykk.
• Tyrkias rolle. Tyrkia/EU/reformer. Økende, selvbevisst stat, klart seg bra under finanskrisen, stort innlandsmarked.
• Situasjonen i Hellas, Portugal. EUs rolle, hvordan krisen løses.
• Et stort bakteppe er altså fortsatt i stor grad finanskrisen. Konsekvenser globalt. Også for Norge.
• Krisens gang: Finanskrise – økonomisk krise – i mange land: sosial og politiske kriser. Nærmest et ”hjul”. IMFs rolle.
• Historisk sett: Finanskriser ofte hatt svært alvorlige følger, de har vært illevarslende, skapt dype kriser og endringer i samfunn, krefter har forsterket hverandre.
• En ”revesaks”: høy gjeld, store underskudd, omfattende kutt. Samtidig: nye muligheter fremtrer.
• Snakker om et mulig ”tipping point” i klimasaken og kanskje ser vi – for noen land – et ”tipping point” i finanskrisesammenheng også?
• De store forandringene i verden angår Norge, UD, NHO og norsk næringsliv og industri. For eksempel: Veksten i Asia og ”emerging markets”. Finanskrisens konsekvenser i den sammenheng. USAs rolle i fremtiden. ”Uprising” og omveltninger i Midtøsten og Nord-Afrika – også direkte konsekvenser for Norge.

 

Hvordan berører dette Norge?

• Mye vi slipper som andre land i Europa må igjennom nå, men Norge må være i et ”fornyende modus”. Som dere vet bedre enn de fleste: Norge et meget internasjonalisert land. Blant de 14 mest internasjonaliserte økonomiene i verden. 
• Verden inne i en dramatisk økonomisk utvikling. Finanskrisens langsiktige konsekvenser fortsetter. Ikke minst rundt Atlanterhavet, USA og Europa.
• Faren er at vi ikke fortsetter å ta forandringene innover oss. For forandringene er store.

 

Midtøsten/Nord-Afrika

• ”De unges revolusjon”. Unge aktivister. ”Arabiske våren”. ”Berlinmurens fall 2.0?”
• Jfr. demografien i denne regionen. Reisen til Cairo, møte med unge på Tahrir-plassen.
• En ny demokratibølge i Midtøsten? Bildet er svært sammensatt, jfr. det som skjer i Libya. Syria, Bahrain, Jemen, Algerie. Egypt tilsvarer om lag 1/3 av araberverdenen alene.
• Egypt: Protester spesielt mot tortur, fangebehandling, nepotisme, korrupsjon.
• Revolusjonen kommer innenfra, og slik må det også være, demokratisk utvikling må være forankret lokalt. Samtidig: Dilemma: når ”ønsket revolusjon” møter motbør, som i Libya, hva gjør det internasjonale samfunn da?
• Hendelsene i Egypt viser at selv om radikale islamske grupperinger er en realitet, så finnes det også betydelige moderate, pragmatiske og innflytelsesrike islamske grupper og fløyer – stikk i strid med de stereotypiene av muslimer/grupperinger vi kan få servert.
• Midtøsten/Nord-Afrika: Vil være en usikker sone, en sone i endring, i lang tid fremover.

 

USA i nedgang?

• Budsjettet. Enorm gjeld. Underskudd i alle sektorer. Det skjer en tydelig selvrefleksjon i USA rundt egen rolle. En stat i forandring. Noe med den gamle ”eksepsjonalisme”-tankegangen (USA stor, unik) som er i endring nå.  
• Alle steder det altoverskyggende spørsmålet: USA to-tre år etter finanskrisen, befinner seg i en dramatisk økonomisk situasjon. Bekymringen er stor. Finanskrisen setter dype spor. Den store amerikanske middelklassen har fått det vanskeligere, ikke noe løft i egen privatøkonomi på et par tre tiår.  I underkant av 10 prosent arbeidsledighet. Et budsjettunderskudd på 1,3 trillioner dollar i 2010. 
• Skattepolitikken. Obama inngikk kompromiss, skattelettelsespakken forlenget. Kutt i forsvarsbudsjettet. Et av hovedproblemene nå er alle de hjemløse. Det er en stor økonomisk krise for folk flest i USA. 
• Samtidig: Voksende BRICS.

 

Europa:

• Fortsatt dramatisk også i Europa: Det opplever jeg tydelig i møte med mine kolleger. EU er vår viktigste handelspartner.
• Ekstra vanskelig for Europa fordi dette skjer midt i en tid da EU i utgangspunktet har nok med sine egne store ”fordøyelsesprosesser”: 
• Utvidelsen, Euro og Lisboatraktaten.
• Utvidelsene er som et stort fredsprosjekt i europeisk historie, store, nye medlemsland tatt inn, kanskje hindret statssammenbrudd og revolter.
• Og euro: det komplekse valutasamarbeidet, mangler konsistens og bærekraft, men må ikke (og vil ikke) mislykkes.
• Og Lisboatraktaten: Bygger opp stor, ny utenrikstjeneste, store institusjoner (noe som EU er gode på, institusjonsbygging), men hvor er politikken?
• Vil vi kunne se et mer ”innadvendt”, ”innoverskuende” EU? Vil vi se mindre til EU?  

 

Asia:

• Verden flytter seg østover (Kina, India, Indonesia, Vietnam) og sørover (Brasil, Sør-Afrika). Dette skjer økonomisk. Profitt og produksjon østover. Kina er tilbake. Jfr. 1600-1700-tallet. De lange, historiske perspektivene nødvendig. (Kanskje vi bare har sett en lang ”pause”?)
• Vi har hatt en periode med kinesisk fravær internasjonalt. Kina øker sitt nærvær i Afrika, i Europa (Portugal, kjøper havner), osv.
• Ikke noe stort, globalt spørsmål vil kunne løses uten Kinas medvirkning: klima, utvikling, økonomisk vekst, osv. 
• Men den aller viktigste forandringen er kanskje den sosiale: En ny stor middelklasse er i ferd med å vokse opp i Asia. Håp, optimisme. Den psykologiske faktoren.
• Atlanterhavet ikke lenger sentrum av verden.

 

Hva betyr disse endringene – og hvor entydige er de? Noen flere kommentarer:

• Internasjonal politikk og det globale samfunnet er inne i en historisk overgangsfase: Vi er på vei mot en multipolar verden (jfr. tidligere ”bipolar”, USA-Sovjetunionen/Russland, så ”unipolar”), i dag ser vi en mer kompleks verden.
• Finanskrisen fra 2008 har økt tempoet i disse forandringene, forsterket dem.
• G20, men et ekskluderende forum, mangler legitimitet og forankring. Krevende for Norge.
• Hva forteller Libya-konflikten oss om den nye multipolare verden? Vedtaket i FN (resolusjonene 1970 og 1973), både overraskende og positivt: Det internasjonale samfunnet greide å samle seg om et vedtak og gi Sikkerhetsrådet fornyet styrke og politisk potens. Kanskje er også dette et tegn på at en multipolar verden, der USAs ønske/evne til å spille en dominerende internasjonal rolle, vil flytte politiske kraft tilbake til FN og Sikkerhetsrådet? Det er i alle fall en optimistisk analyse, som Norge har interesse av å jobbe for.
• Men: Vi ser også fragmenter av en annen fremtidshistorie: Selv om vedtaket ble fattet, så bærer selve gjennomføringen preg av ”kaos på det globale politiske kjøkkenet”. En multipolar verden betyr at ansvar og initiativ spres utover. Det er positive effekter av dette, men også økende ”kaos” (”kakofonien” av ulike prosesser omkring Libya). Det blir vanskeligere for verden ”å bli enige om ting”. Vanskeligere for noen ”å skjære igjennom”. Mangler den kraften.
• Apropos, 2: Artikkel i siste utgave av Foreign Affairs: Vi lever ikke i en G-1, G-2, G-3, G-8 eller G-20 – verden. Men ”en G-Zero verden”, der vi må lære oss å leve uten en maktdominans i USA. Vi har beveget oss fra USAs ”unipolare øyeblikk” til ”G-Zero”.
• Hva betyr dette? Jo, at det ikke er klart hvem som er i føresetet. Derfor viktigere med globale, multilaterale løsninger. Her har vi ennå ikke noen gode svar, men en lang rekke uløste spørsmål (f.eks. WTO/Doha, etc.). 
• Og vi har ingen klare og gode multilaterale løsninger. G-20 er ikke det. FN har sine mangler og problemer. Utfordringen framover er derfor å bygge et legitimt, robust multilateralt rammeverk. For dette er i Norges interesse, og her har vi også kompetanse. Vi har altså en ny, global verdenssituasjon: ”Overskudd av globalisering”, men et ”underskudd av global organisering”. Det er tvilsomt om dagens ordninger innenfor havrett, miljø, klima ville kunne bli forhandlet frem i dag.    
• Det geopolitiske og strategiske landskapet i forandring. Økonomisk – men også geopolitisk maktforskyvning fra vest mot øst. Historisk sett, et land som har fått stor økonomisk makt har ikke også ”vekslet” dette inn med økt politisk makt. Dette vil vi gradvis se nå i forholdet til Kina, globalt.

 

For Norge:

• Norge har særlig to avgjørende strategiske ressurser/kjennetegn (”Hva er fortellingen om Norge?”), som det kommer til å bli ekstra viktig (og utfordrende) å forvalte i årene som kommer:
• a) Natur/olje- og gassressurser (havet, vannkraften, fornybar), samt finanser (SPU), b) vår beliggenhet som et av fem arktiske land: Geografi: Utviklingen i Nordområdene særlig viktig for oss.
• Nordområdepolitikken av stor betydning. Horisonten i nord, som vi er en del av. Å føre en oppdatert, aktiv og offensiv nordområdepolitikk.
• Mer og mer av Norges politiske og økonomiske interesser forankres i Asia, med 60 % av verdens befolkning, flere av våre største handelspartnere. Dette merker sikkert NHO i veldig stor grad.
• Vi må gjøre oss relevante i disse nye mulighetsrommene. Analysere og forstå utviklingen.
• Tenke strategisk i forhold til hvordan Norge kan balansere, fremme og også eksportere våre interesser og kompetanse, i forhold til land i øst og andre allierte. Diversifisert økonomi. Teknologi.
• Ett verktøy her i utenrikspolitikken: ”Firefeltstabellen”: Hva er våre interesser? Kan vi gjøre en forskjell? (Eksempler: Afghanistan. Sjørøverproblematikken. Sudan. Brasil.).

• Det norske samfunn og norsk næringsliv og industri: Vi må legge forholdene til rette for kreativitet, og være utadvendte. Beina plantet på norsk jord, men blikket utover.

 

• I dag er antallet ansatte i utenrikstjenesten 2.466: 815 i Oslo, 652 utsendte og 999 lokalt ansatte. Utenriksapparatet består av 84 ambassader, 11 generalkonsulater, 7 faste delegasjoner, 3 ambassadeseksjoner og 1 representasjonskontor.
• Ser vi på de siste fem årene, er det opprettet 6 nye stasjoner – Alger, Astana, Alicante, Juba, Guangzhou og Accra. I samme periode er 9 stasjoner nedlagt eller er under avvikling. Det vitner om en aktiv tilpasning av tjenesten til nye og endrede behov.
• Arbeidet med å bistå og fremme norsk næringsliv har alltid vært – og vil fortsatt være – en av utenrikstjenestens kjerneoppgaver. Utenriksstasjonene spiller her en nøkkelrolle.
• Globaliseringen: øker betydningen av en fleksibel og omstillingsdyktig utenrikstjeneste. Mange norske bedrifter vokser i hovedsak utenfor Norges grenser.

• UD er lydhør overfor næringslivets aktører og deres behov for myndighetsstøtte i sine internasjonale satsninger. Næringslivets interesser står derfor helt sentralt når tilpasninger i utenriksapparatet vurderes. For å illustrere: norske næringsinteresser veide tungt i beslutningene om å opprette ambassader i Alger og Astana, gjenåpne general­konsulatet i Hamburg og opprette et nytt generalkonsulat i Sør-Kina (Guangzhou).
• Dette perspektivet følges nå opp ved at i løpet av året avvikles fem utenriksstasjoner for å skape handlings­rom. For styrket innsats i markeder av økende politisk og økonomisk betydning for Norge: Dette gjelder i land som Brasil, India, Indonesia, Kina og Russland. I løpet av 2. halvår 2011 åpner vi også en ny ambassade i Accra, Ghana, hvor et 20-talls norske bedrifter er tungt inne. For å møte næringslivets behov for myndighetsstøtte, foretar vi derfor en ressursmessig styrking av vårt apparat i Brasil, både ved ambassaden i Brasilia og ved generalkonsulatet i Rio de Janeiro, i nært samspill med det øvrige virkemiddelapparatet (Innovasjon Norge, Eksportutvalget for fisk, Intsok, m.fl.).