På flukt fra klimaendringene

Klimarelaterte naturkatastrofer fører til at millioner av mennesker tvinges til å forlate sine hjem. Men de har ikke rettigheter som flyktninger, ifølge FNs Flyktningkonvensjon. Er beskyttelsesapparatet for folk på flukt i pakt med tiden? 

***** 

Klimaendringene fører til mer tørke, hetebølger, ekstrem nedbør og flom. I dag er dette viktige grunner til at folk blir drevet bort fra sine hjem i mange deler av verden. Samtidig: Vi forventer også at mer gradvise endringer – som stigende havnivå og tørrere klima – vil svekke grunnlaget for matproduksjon og bosetting i allerede utsatte områder. Slik kan klimaendringene bli en stadig viktigere årsak til at folk blir drevet bort fra sine hjem eller flytter til områder med bedre fremtidsutsikter.  

Klimaendringene vil påvirke frivillig og tvungen migrasjon, på samme måte som befolkningsvekst, økonomiske og politiske forhold og konflikter gjør det. Selv om det er vanskelig å forutsi alle konsekvensene, må vi erkjenne at dersom vi ikke lykkes med å redusere de globale utslippene av klimagasser, kan dette få omfattende effekter for utviklingsarbeid, humanitært arbeid og behovet for beskyttelse for mennesker som fordrives. 

Regjeringens utenriks-, miljø- og utviklingspolitikk er helhetlig på dette området. Først og fremst jobber Norge for internasjonalt forpliktende utslippsreduksjoner for å stanse den globale oppvarmingen. Norge prioriterer miljø og klima høyest i utviklingspolitikken, investerer i katastrofeforebygging og -beredskap, og Norge har beskyttelse av sivile, flyktninger og internt fordrevne som humanitærpolitisk satsingsområde.

Norge har også tradisjoner og erfaringer å ivareta på dette området. Midt i de enorme lidelsene som Første verdenskrig skapte, sto en nordmann og hans team bak et banebrytende humanitært arbeid. I år markerer vi at det er 150 år siden han ble født. Skiløperen, polarhelten, vitenskapsmannen, diplomaten og humanitærarbeideren Fridtjof Nansen ledet en innsats på 1920-tallet som repatrierte 450.000 krigsfanger. Som det nyopprettede Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, gikk han så løs på oppgaven med å hjelpe hundretusener av soldater og sivile til et bedre liv. Nansen-passet ga papirløse en juridisk status som siden dannet grunnlaget for Flyktningkonvensjonen.

Flukt- og migrasjonsmønstrene er i endring på samme måte som verden forandrer seg. I det store bildet ser vi at befolkningsvekst, miljøødeleggelser og globalisering stiller stater og folk overfor nye, store utfordringer. Den globale oppvarmingen kan komme til å forsterke disse problemene betydelig.  Regjeringen vil markere Flyktningkonvensjonens 60 år og Nansens 150 år ved å spørre om det internasjonale regelverket i dag i tilstrekkelig grad ivaretar rettighetene til de som er fordrevet. Målet er å tilpasse oss før det nye verste sjokket.

Norge har siden 1990-tallet jobbet aktivt for at alle land skal gi internt fordrevne hjelp og beskyttelse i tråd med internasjonale menneskerettigheter, sedvanerett og humanitærretten. Dette er gjeldende rettigheter og plikter som etter en innsats fra Norge og andre land ble samlet i 1998 i FNs egne retningslinjer for internt fordrevne. Disse gjelder også for dem som blir fordrevet på grunn av klimarelaterte eller andre naturkatastrofer og de skal i prinsippet gi rettsvern til det store flertallet av miljøfordrevne som aldri krysser en grense.

Når vi likevel mener at det er behov for bedre ivaretakelse av rettighetene til de som blir fordrevet som følge av blant annet klimarelaterte naturkatastrofer, skyldes det to ting: For det første en manglende etterlevelse av retningslinjene for intern fordrevne. Det henger igjen sammen med at statene ikke vil eller er i stand til å beskytte egne borgere. For det andre at rettighetene til den gruppen som krysser en internasjonal grense eller allerede befinner seg i et annet land, ikke er særskilt regulert i dag. Disse vil være det vi kaller eksternt fordrevne.

Hvor mange som vil være eksternt fordrevne i fremtiden vet vi ikke. Derimot foreligger det beregninger på hvor mange som allerede er internt fordrevne som følge av klimarelaterte naturkatastrofer. Ifølge Internal Displacement Monitoring Centre i Genève førte slike katastrofer til flukt for 20 millioner mennesker i 2008, 15,2 millioner i 2009 og 38,3 millioner i 2010. Dette representerer 90 % av det samlede antallet mennesker som ble fordrevet som følge av naturkatastrofer. Det høye tallet i 2010, som jo var et ekstremt år for klimarelaterte katastrofer, kan gi en pekepinn på fremtidige økninger i antallet fordrevne hvis hyppigheten og omfanget av ekstremvær, tørke og flom fortsetter å øke i tråd med beregningene i klimamodellene.

Manglende rettsvern eller etterlevelse av forpliktelsene representerer allerede en stor humanitær utfordring. Den blir ikke mindre når befolkingsvekst, miljøødeleggelser og klimaendringer ødelegger livsgrunnlaget og tvinger nye millioner på vandring.

Denne store utfordringen kan bare møtes ved at alle virkemidler tas i bruk, og nøkkelen er forebygging. Det internasjonale samfunnet må bidra til å bedre sårbare gruppers og staters evne til tilpasning, forebygging, tidlig varsling og tiltak som reduserer risikoen når naturkatastrofer rammer. Dette er et viktig mål for norsk utviklingssamarbeid, og det bidrar også til å sikre livsgrunnlaget på hjemstedet til ellers sårbare befolkningsgrupper. Det er også et prioritert felt i Norges deltakelse i multilaterale fora, som FN, de regionale samarbeids­­organene og utviklingsbankene.

Det internasjonale samfunnet må styrke beskyttelsen og etterlevelsen av rettighetene til fremtidens miljøfordrevne. Stater må kjenne sitt ansvar for egne borgere. Norge kan ikke stille seg nøytral til at de internt fordrevne blir ofre for staters ansvarsfraskrivelse eller manglende kapasitet til å gi beskyttelse. FNs retningslinjer for internt fordrevne må etterleves, enten det gjelder de som flykter fra konflikt eller fordrives som følge av naturkatastrofer.

Samtidig må vi gjøre mer for å gi beskyttelse til de som er eksternt fordrevne. Utvikling av et bedre internasjonalt forankret rettsvern, kanskje etter modell fra retningslinjene for internt fordrevne, er én mulighet. Vi må også diskutere om det i ekstraordinære situasjoner er behov for et folkerettslig vern mot retur. Det er i dag ingen internasjonal enighet om behovet for et slikt beskyttelses­rammeverk. Men det må ikke hindre oss i å ta diskusjonen. 

Hvis vi ikke starter nå, risikerer vi å ikke lære av historien og enda en gang la en katastrofe utspille seg før tilstrekkelig handling skjer. Det ville ikke være i Nansens ånd. Derfor var Norge 6.-7. juni 2011 vertskap for en større konferanse i Oslo om klimaendringer og flukt som bar Nansens navn. Den samlet sivilsamfunn og myndigheter fra rammede og engasjerte land, internasjonale organisasjoner og forskere. Konferansen ga oss en enda bedre forståelse av sammenhengene mellom klimaendringer og flukt og behovet for å hjelpe mennesker på flukt.