Påminnelser

Norge er rammet. Bildene fra Utøya og Oslo sentrum henter frem bilder fra andre steder der terrorens ansikt viser seg i sårede og døde, i utblåste bygninger som gapende hull med tomme stirrende øyne.

En påminnelse om at Norge som lever i fred på noen ettermiddagstimer midt i ferien får merke krigens redsler. Jeg tenker på noen ord jeg leste fra et foredrag Forsvarssjefen holdt for en tid tilbake. General Sunde snakket om at ”vi skal ha et forsvar som skal operere nå mens landets befolkning opplever en tilstand av dyp fred og nødvergebegrepet ligger i det fjerne.”

Det var uttrykket ”dyp fred” som ga meg noen tanker og spørsmål. Kan vi gradere fred, kan fred være noe annet enn fredfylt? Kan dyp fred gi assosiasjoner til uttrykket dyp søvn? 22/7 ble vi i alle fall vekket. I tiden som kommer skal vi alle forsøke å forstå: vekket av hva og til hva? Terrorhendelser er unike. Hvorfor og hvordan ble akkurat denne planlagt og gjennomført? Hvilke konsekvenser får den for oss alle?

Vi blir nå utfordret i måten vi tenker og bruker språket vårt på. Følelsene er så sterke og fortvilelsen så stor at ord og sammenhenger står i kø – de presser på og vil ut som konklusjoner. Vi trenger forklaringene, og vi vil ha dem fort. Men vi må trå varsomt.

Fredag ettermiddag og kveld begynte mange å anta, slik vi gjør når reflekser utløses, når noe skjer og det tilsynelatende ”stemmer” med hvordan vi har lagt tankene i kjente mønstre og kategorier: Islamsk ekstremisme, hellig krig, de internasjonale terrornettverkene. Noen kommentatorer og forskere gikk ut og forklarte om hvem, hvordan og hvorfor.

Så var det ikke helt slik. Det var noe annet, ikke mindre uhyrlig, det var én blant oss. Vi ser et ansikt, en person, en ”etnisk norsk”, vi leser adresser i Oslo og på Østlandet, en fortelling om en 32-åring med skolegang, deltakelse i foreninger og lag, og med uhyggelige tekster etterlatt på nettet. Vi blir minnet om hvor viktig det er å være varsom med å gjette på gjerningsmenn og motiver. Vi gjør klokt i å la politi og rettsvesen gjøre jobben sin.

Vi som har det politiske ansvar skal vise at samfunnet vårt fungerer igjen. Når du leser dette, er de departementene som mistet kolleger og fikk kontorene ødelagt, i gang igjen på nye steder, i stand til å ivareta sine oppgaver.

I disse dagene må vi som samfunn og medmennesker fortsette å vende oss mot hverandre med åpne armer og gi omsorg og ly til hverandre. Katastrofen fra Oslo sentrum og Utøya flytter seg nå til hundrevis av steder over hele Norge når lokalsamfunn skal leve videre sammen med dem som vendte hjem, med sår på kropp og sinn, i sorgen over dem som ikke vender hjem, som etterlater seg tomme skolepulter og arbeidsbenker. Det er her pårørende og etterlatte skal finne veien videre. Dette er også en påminnelse: Som medmennesker kan vi alle gjøre en forskjell nå.

Fredag opplevde vi at Norge ble angrepet. Mot kjernen av vårt demokrati; Regjeringskvartalet – og mot kjernen av vår fremtid; håpefulle og engasjerte ungdommer og unge voksne på politisk sommerleir. Et tydelig budskap fra alle i Norge i dag, på tvers av alle tenkelige skillelinjer, er at vi ikke kommer til å gi denne angriperen status som trussel mot vårt demokrati og vårt frie og åpne samfunn.

Vil Norge bli det samme etter dette? Mange spør, her hjemme, og jeg merker det i strømmen av henvendelser fra utenlandske journalister. De antyder med spørsmålet at dette kan være slutten på det åpne og fredfylte Norge, slik vi nordmenn og verden utenfra kjenner oss. At nå må også vi stenge gater og lukke ungdomsforsamlingene inne og ta en rekke andre vide forholdsregler.

Dette er mitt svar: 22/7 skriver seg inn som et av de aller mest dramatiske og tragiske kapitlene i moderne norsk historie. Mange har fått liv ødelagt. Savn og smerte vil prege oss som nasjon. Ødelagte offentlige bygninger bærer en fortelling om et drama i vår samtid. En ungdomsgenerasjon som ser venner skytes ned for fote, får med seg uslettelige inntrykk videre i livet.

Men Norge skal fortsatt fylles av det jeg opplevde på Utøya sist torsdag, dagen før katastrofen. Der møtte jeg håpet, gleden og alvoret i unge menneskers samfunnsengasjement, en usvikelig tro på at mennesker kan forme samfunn og fremtid. Én manns grufulle herjinger har hverken kraft, budskap eller mening til å forandre Norge. Vår påminnelse til oss selv og til verden skal være at Norge denne mandagen skal være til å kjenne igjen.

22/7 preger oss, samler oss, skaper fortvilelse og sinne. Men ødelegger oss ikke.