Palestinernes sak til FN

I seks år har jeg regelmessig besøkt Israel og de palestinske områdene. Jeg er blitt kjent med lederne gjennom mange og ærlige samtaler som har skapt personlige bånd mellom oss. Vi kan ha uenigheter i begge leirer, men jeg tror mine samtalepartnere vet at Norge ikke velger side i dette: Vi er venn av både Israel og palestinerne.

Jeg kan ikke huske at ledernes utsyn og fortelling om hva som kreves for fred har vært mer motsetningsfylt. Hver leder sier at han er rede til umiddelbare forhandlinger, i motsetning til den andre. Begge kan selvsagt ikke ha rett.

Det er nedslående. For fortsatt sier det store flertallet av israelere og palestinere at de ønsker fred. Fortsatt sier det store flertallet at de er rede til å inngå de kompromissene de aller fleste mener vil kreves.

Og jeg tror fraværet av en løsning er dårlig for begge parter, begge folk og en hel region der folk nå vender seg mot autoritære ledere med krav om menneskerettigheter, anstendige levekår og demokrati.

En viktig sak i høst er palestinernes hensikt om å ta spørsmålet om rett til egen stat inn for FNs organer. Om lag 120 stater har i dag anerkjent den palestinske staten. Den palestinske presidenten sier han vurderer å be om medlemskap i FN gjennom en søknad til Sikkerhetsrådet. Han har også sagt at han vurderer å be FNs generalforsamling om en oppgradering av den palestinske status til å bli anerkjent som en ikke-medlemsstat av FN.

Palestinerne argumenterer for at det internasjonale samfunn lenge har støttet deres rett til en stat og vist til at løsningen på konflikten må komme gjennom en tostatsløsning. Nå høster de anerkjennelse for sitt styresett, og hevder at okkupasjonen er det avgjørende hinder for at de kan styre sin egen stat.

Mens forhandlingene er helt fastlåst, ser de at den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden, og særlig rundt Øst-Jerusalem er blitt intensivert, til tross for at Sikkerhetsrådet helt siden 1980 har slått fast at denne politikken er i strid med folkeretten. De hevder at om utvidelse av bosettingene fortsetter, så vil det fysiske grunnlaget for en stat på Vestbredden snart være murt igjen.

Israel på sin side, argumenterer sterkt imot de palestinske hensiktene om å gå til FN. Israel hevder dette er å se på som et ensidig skritt, i strid med forutsetningen om at den palestinske staten skal etableres på grunnlag av forhandlinger.

De viser til at palestinerne er delt mellom president Abbas’ styre på Vestbredden og Hamas’ kontroll i Gaza. USA støtter denne skepsisen og har varslet et veto mot en FN-søknad i Sikkerhetsrådet.

I skrivende stund vet vi ikke hvilken vei palestinerne vil velge, og vi kjenner ikke ordlyden i de forslag som vil bli fremmet. Derfor har ikke Norge avgjort hvordan vi vil stemme. Vi må se teksten og vurdere innholdet.

Noe av det vi studerer nøye er hva som hendte den gangen Israel ble medlem av FN. Det er klare forskjeller på tiden rundt 1949 og vår egen tid. Men noen forhold er interessante.

I 1949 var Norge både en del av FNs generalforsamling, og vi var medlem av Sikkerhetsrådet. Israel kom til FN etter at den jødiske staten etablerte seg gjennom en uavhengighetserklæring i 1948. Deretter fulgte krig med nabolandene inntil en våpenstillstand etablerte de grenser som senere har ligget til grunn, selv om det fortsatt står strid om hvor endelige grenser bør gå.

I møte med FN forklarte Israel at anerkjennelse av stater og opptak i FN ikke var avhengig av at utestående grensespørsmål var avklart. Da, som nå, var heller ikke spørsmålet om Jerusalems status og datidens flyktningspørsmål avklart. Israel mente at disse spørsmålene måtte finne sin løsning gjennom forhandlinger, men at det helst burde skje med Israel som medlem av FN.

Norge uttrykte tvil om tidspunktet for anerkjennelsen, men valgte å bygge på forsikringene israelske talsmenn ga. Norge og Island stemte for, Danmark og Sverige avsto.

Når palestinerne nå fremmer sin sak, er det også en rekke uavklarte spørsmål i forhold til Israel. De kan ikke løses gjennom vedtak av en resolusjon, men gjennom forhandlinger med Israel.

Det vet palestinerne, og det vil de trolig åpent erkjenne når de etter all sannsynlighet går til FN.