2011 – internasjonale perspektiver

Sjekkes mot fremføringen.

Støre baserte sitt foredrag på følgende punkter: 

 

• Utenrikspolitikken handler om fornuft, om holdninger – og om følelser. Viktig også å analysere dette. Ref.: Dominique Moïsi’s bok ”Politikk og følelser”, om håp, ydmykelse, frykt. Dette preger oss, også som nasjoner. Jfr. Midtøsten, ydmykelser.

 

• Mange ser med bekymring og uro overfor framtiden, pessimisme, USA, boligmarkedet, gjeld, Europa, høy arbeidsledighet, tap av inntekt. Uro, utrygghet, frykt.

 

• En artikkel i The Economist rett før jul: Langt større grad av optimisme, håp og framtidstro i Asia enn i Europa og USA. Kollektive holdninger, kraften i en felles optimisme.

 

• Om en uke, samles i Davos, WEF, fokus på de nordiske land, den nordiske samfunnsmodell. Kritikken før – for 10-20 år siden, at de nordiske land ikke kom til å klare seg (høy skatt, få eliter, etc.), hvordan kunne de tilpasse seg. Har forstummet, kritikken mot de nordiske lands modell har stilnet. Spør nå: Hva er det med de nordiske land? Bl.a.: Høy produktivitet, stor grad av deltakelse, lav arbeidsledighet, høyt utdanningsnivå. Fokus på denne modellen i Davos neste uke.

 

• Finanskrisen påvirker oss. I Europa: Høy statsgjeld, store underskudd, hvor går grensen, hva skjer med euroen? Startet i 2008 som en finanskrise, så realøkonomisk krise, sosial krise og i flere land nå politisk krise. Noen land går hele dette ”hjulet” rundt. I Europa/EU: Alle de harde tiltakene som må gjennomføres nasjonalt, i landene. Store kutt, sanering av gjeld, og alle kutt som må skje på samme tid. En statsfinansiell krise i mange land, stor gjeld, svært store utfordringer. Spania, nesten halvparten av unge under 25 år uten arbeid. Hvordan skal man håndtere dette? Hvordan klare å omstille seg? Norden skiller seg ut i dette bildet. – Og ta Estland, det ”mest europeiske” land av alle? Som er med i EU, NATO, OECD, eurosamarbeidet, og viser stor reformevne.

 

• Ekstra vanskelig for Europa, fordi dette skjer midt i en tid da EU i utgangspunktet har nok med sine egne store (det jeg vil kalle) ”fordøyelsesprosesser”: I tillegg til euroen: utfordringer med utvidelsen og Lisboatraktaten. Utvidelsene var et stort fredsprosjekt i europeisk historie: store nye medlemsland tatt inn, kanskje hindret statssammenbrudd og andre ”utbrudd”. Og Lisboatraktaten: Bygger opp stor, ny utenrikstjeneste, store institusjoner. Men hvor er politikken? Vil vi se et mer innoverskuende EU? Vil vi se mindre til EU? Mindre synlig på den internasjonale agendaen?

 

• USA: Enorm økonomisk ubalanse. Noen spekulerer i om dollaren snart er over... Globale konsekvenser, Kina vokser, USA svekkes. Kina har kommet seg godt gjennom den globale finanskrisen.

 

• De to horisonter: Den ene i sør/øst, Asia, stor vekst, og i visse afrikanske land.

 

• Mange ulike samfunnsmodeller kan levere gode, imponerende resultater, samfunn med BNP-vekst på 5-10 %. Den økonomiske krisen gir omplasseringer eller forskyvninger av makt. Optimismen i Asia. Og: Økonomisk makt ”veksles” gjerne inn med politisk innflytelse. Ulike statsbyggingsmodeller. Ulik grad av demokrati. Vi må heller ikke se oss blinde på f.eks. ”Vesten går nord og ned” eller ”all vekst skjer i øst og sør”. Det globale bildet er skjørt, ting kan svinge raskt. Svake statsfundamenter.

 

• Den andre komponenten, den andre horisonten: Nord. Mot nord. Og dette er ”oss”, Norge. Klimaendringene og de andre ”driverne” i nordområdepolitikken (ressurser og forholdet til Russland). Nye transportruter, fra Kirkenes til Kina. Syd-Varanger gruver var nedlagt, nå åpnet igjen, og med skip med malm til Kina pga. etterspørsel der. Åpen skipsled deler av året, en historisk reise skjedde for noen få måneder siden, Nordøstpassasjen. Blir nok aldri noen helårsrute, men allikevel. Og dette skjer akkurat nå. Og allerede: 300 russiske skipslaster årlig utenfor vår kyst. Økt trafikk, søk- redning blir viktig.

 

• Vi har i 2010 fått en havgrense med Russland. Fiskeriene sunne og bærekraftige. I spørsmål som gjelder nordområdene sitter vi, Norge, ”på første rad”. Grensesamarbeidet: På 20 år har grensepasseringer økt fra 3.000 til 140.000, en normalitet som vender tilbake. Arkhangelsk konsulat ble gjenåpnet sist høst, var i drift fra 1700-tallet, handel med fisk, tømmer, skinn, stengt av Stalin på 1930-tallet. Norges forankring med det nordvestlige Russland solid. Vi velger ikke vår geografi, vi velger hvordan vi skal leve med våre naboer.

 

• 2011: Store utfordringer, mange er bekymret, mye av det som ligger fast viser seg å være i bevegelse. USA, Europa, Asia. Samtidig en åpnere verden, migrasjon, folk på vandring, folk på flukt. Stor debatt om dette. Verdensbildet i 1945 (Trygve Lie, fra Grorud, første sjef i FN, den gang med 50 land) og i dag (i Alna bydel i Oslo er 150 nasjoner i dag representert). Hvordan skal nasjonalstatene håndtere disse utfordringene? Mange mennesker på vandring, presset på asylinstituttet, hvem krever beskyttelse, hvem er forfulgt, antallet interne kriger øker, antallet på flukt øker, før Balkan-krigene, på vårt eget kontinent, i dag andre kriger og konflikter, og klimaflyktninger (Tsjad-sjøen, Sudan, Darfur), vannet som ble borte.

 

• Streng og rettferdig asylpolitikk, asyls til dem som har behov for asyl, de som trenger det mest. En test på humanitet, på rettssamfunn, på likebehandling.

 

• I en (økonomist) krise ligger det også muligheter, aldri har det vært flere optimister, i følge The Economist. – Takk for meg!