Politikk og tro

Vi må skille mellom religion og politikk. Likevel er de religiøse dimensjonene blitt viktigere for å forstå spenninger internasjonalt og nasjonalt. Derfor må politikere bli flinkere til å forstå tro.

For få år siden spådde mange at religion ville miste sin betydning for politikk og samfunnsliv, ja også for folk flest. Selv husker jeg godt de første årene etter Den kalde krigen. Mange snakket om hvordan tro og åndelighet var i ferd med å forsvinne fra Vesten og hvordan utviklingen ville spre seg til resten av verden. ”Den sekulære tidsalder” ville komme.

Jeg mener det er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet at vi skiller religion og politikk. Samfunn der religiøse tekster brukes bokstavelig for å utforme eller bestemme politikk, havner lettere i dypere konflikter og svekker sin mulighet til å rendyrke politikken som demokratiets redskap for å utvikle samfunnet. Tidlig i påskeuken møtte jeg tyrkiske samfunnsdebattanter i Ankara, flere av dem tilhørte det moderat religiøse regjeringspartiet AKP. Alle var enige om at politikkens grunnlag ble bedre og sterkere om det fikk handle om politikk og ikke religion.

Likevel viser undersøkelser fra hele verden viser at religion og tro er i vekst. Midt i en global utvikling preget av ustoppelig forandring, grenser som løses opp og høyt tempo, søker mennesker forankring i tro. Undringen over de store spørsmålene – om liv og død, rett og galt og rettferdighet, en dypere mening – er noe av det som forener mennesker på tvers av gater, grenser og generasjoner. Og faktisk også på tvers av religioner.

Troens økende rolle ser vi også i utenrikspolitikken. I USA er religionens betydning voksende. I Midtøsten og Nord-Afrika er islam en avgjørende faktor for den politiske utviklingen. Også her i vårt eget samfunn har mye av samfunnsdebatten de senere årene handlet om religion, trosfrihet, verdier og religiøse skikker.

Ser vi religionenes politiske tilbakekomst? Ja, fra visse hold er det til og med hevdet at religion og tro er blitt verdens konfliktstoff på nytt: At islam er uforenlig med demokratiske verdier. At kristne og muslimer ikke kan leve side om side. At konflikter i land som Sudan, Irak og Russland primært skyldes religiøse motsetninger.

Dette er noen av samtidens mest populære påstander. Men et slikt bilde er både grovt tegnet og forenklet. Flere enn havparten av verdens muslimer lever i dag i demokratier. Historisk sett har kristendommen og islam eksistert fredelig side om side, og som trossystemer har de flere likheter enn forskjeller. Det samme gjelder påstandene om religiøst motiverte konflikter. Både i afrikanske land og i Midtøsten er dette en beleilig tilsløring av konfliktenes egentlige drivkrefter: makt, interesser og kamp om ressurser.

Jeg tror ikke vi står overfor hverken en kollisjon mellom sivilisasjoner eller mellom ulike religioner. De fleste kristne, muslimer og jøder søker det samme i sine liv – forståelse og fred med seg selv og sin Gud. Konfliktene skyldes ofte at agitatorer og ekstremister får dominere. Det var akkurat dette som skjedde for få uker siden da en pastor i Florida brant Koranen og en folkemengde oppildnet av en lokal imam i Afghanistan gikk løs på FNs hovedkvarter i Mazar-e Sharif hvor flere mistet livet. Jeg er derfor skuffet over at president Karzai valgte å bruke koranbrenningen innenrikspolitisk ved å uttale seg slik at andre så seg ansporet til å ty til vold.

Globalisering betyr også at ulike religioner – og mennesker som utover sin tro – kommer i tettere kontakt med hverandre. Også i Norge har bildet forandret seg. Økt innvandring til Norge av mennesker med en kanskje noe ”tydeligere” religiøs tro enn det vi er vant til, har gitt religionens plass i samfunnet større betydning. Folks verdisyn er kommet tydeligere fram.

Dette er viktig og vi må ta det på alvor. Særlig vi politikere. Jeg tror at et klart skille mellom religion og politikk gjør det enklere for politikken å forholde seg til religion og livssyn som en viktig størrelse i mange menneskers liv. Trossamfunn sitter på mange av nøklene til integrering. Vi må forstå det religiøse livs naturlige plass i samfunnet uten å skape rom til de ytterliggående krefters ønske om å få misbruke religionenes politiske kraftfelt. Det er derfor jeg har prioritert å møte tros- og livssynssamfunn her i Norge, enten det er moskeer i Oslo, synagogen, den norske kirken eller humanetisk forbund. Dette er også en utenrikspolitisk ressurs. Her fins solid kunnskap og nettverk til miljøer i andre land.

Vi er opptatt av religionsfrihet i Norge og globalt. Vi ønsker at forskjellige religioner anerkjennes og at mennesker selv kan velge sin trosretning. Derfor er det vi kaller for resiprositet, eller gjensidighet, viktig. Når det gjelder trosfrihet hos oss, er det rimelig å forvente det samme fra andre land som engasjerer seg i trosspørsmål hos oss. Dette var en grunn til at UD avslo å gi et "godkjenningsstempel" til at penger fra Saudi-Arabia kunne finansiere trossamfunn i Norge i fjor høst.

Også i utformingen av en moderne utenrikspolitikk merker vi et økende behov for å forstå hvilken rolle religion spiller. Det gjelder ikke minst i Midtøsten og Nord-Afrika. Her fungerer de religiøse bevegelsene som sosiale og reformatoriske bevegelser – ja, som politiske krefter. Det er her mange finner helsetilbud, skoler og trygghet. Noen av disse bevegelsene er mer politisk orienterte enn andre og deres betydning øker. Vi kan på ingen måte overse religiøse organisasjoners betydning, like lite som vi kan overse hvor viktig det er å jobbe for trosfrihet og forsamlingsfrihet i menneskerettighetssammenheng.

Igjen; i vårt samfunn skiller vi mellom religion og politikk. Vi skal ikke styre samfunnet etter en religiøs bok. Men samtidig må vi bedre vår allmenne forståelse og øke vår anerkjennelse av troens plass i mange menneskers liv. Slik kan vi skape et bedre samfunn her hjemme og et mer tolerant og tryggere internasjonalt samfunn.

*****

”Gud i politikken” er tema på et åpent møte på Kick i Kristiansand 26.04.11 hvor Jonas Gahr Støre deltar.