Politikk i en global tid

Under en fane av store ord og sveipende generaliseringer skriver Asle Toje i DN (28. oktober) at det har skjedd en «grunnleggende omlegging» av norsk utenrikspolitikk under nåværende regjering.

Norge har gått «fra idealisme til realpolitikk» og beveget seg bort fra fred og menneskerettigheter til et «målrettet forsvar for norske interesser», hevder han.

Mitt korte svar er: Ja, og selvsagt – det har det skjedd en dreining av norsk utenrikspolitikk. Det kreves tilpasning til en verden i endring, og det vil fortsette. Verdigrunnlaget er trygt nedfelt i Soria Moria-erklæringen og bredt forankret i Stortinget. Hovedgrepet siden 2005 er et tydeligere fokus på fremme og forsvar av norske interesser, og en målrettet engasjementspolitikk for fred og mot fattigdom.

Toje mener det er blitt mer av det første og mindre av det siste. Det vil jeg bestride. Her skal jeg la vårt systematiske fremme av norske interesser, som i nordområdene, ligge. Mitt anliggende er å argumentere mot at engasjementspolitikken er nedprioritert. Det er ikke underlig at politisk ståsted er viktig for hvordan vi analyserer verden og politikkens virkemidler.

Jeg vil anerkjenne Toje for å ha engasjert seg som en systematisk kritiker av regjeringens utenrikspolitikk, fra han var leder av Fremskrittspartiets internasjonale utvalg, til han i dag skriver som forsker. Det har alltid vært slik at det politisk høyre har vært skeptisk til engasjementspolitikken, som Toje mener handler om bortkastet bistandspenger og mislykkede fredsengasjementer. Hans meningsfeller i det konservative magasinet Minerva mener for sin del at det er for mye engasjementspolitikk og for lite interessepolitikk. Uansett: Realiteten er at parallelt med en høyst nødvendig tydeliggjøring av norske interesser, har regjeringen fordypet og videreført engasjementspolitikken.

Norge har de siste årene ikke brukt mindre, men tvert om mer ressurser og politisk energi på freds- og forsoningspolitikk. Arbeid for menneskerettigheter, nye satsinger på energi og klimapolitikk, bredt engasjement for dialog med kommende politiske makter har også fått et oppsving.

Det er ikke slik at sterkere fokus på interesser automatisk fører til nedprioritering av engasjementspolitikken. Vår tids realpolitikk handler for meg om et samspill mellom de to.

Toje harselerer med at Norge gratulerer seg selv med å være den syvende største bidragsyter til FN. Poenget er ikke rangeringen. Det er komplett uinteressant at vi er den syvende største giver til FN. Poenget er politikken og politikkens konsekvenser.

• Det er interessant at norsk bistand har trukket i gang en bred og historisk satsing på barn og mødrehelse som redder liv og bidrar til utvikling.
• Det er interessant at vi som ledende giver til det internasjonale Røde Kors bidrar til verdens mest effektive nødhjelp, og samtidig styrker Røde Kors' mulighet til å bidra kraftfullt til forbud mot klasevåpen.
• Det er interessant at norsk bistand bidrar til de mest effektive tiltakene for å redde regnskogen i Indonesia og Brasil.
• Det er interessant at Norge kan drive frem et internasjonalt giversamarbeid som bidrar til at palestinerne i dag har statsbærende institusjoner.

For meg er dette eksempler på engasjementspolitikk som både er positiv for saken det gjelder, men som også er bra for norske interesser og sikkerhet fordi det styrker en internasjonal rettsorden og det globale samfunnet Norge er avhengig av. Dette er samtidig satsinger som også gir oss utenrikspolitisk kapital og styrkede bånd og relevans til nære allierte og til nye partnere.

Til sist: Toje var mot vårt engasjement i Libya og viser en rørende omtanke for engasjementspolitikken når han hevder at vårt militære engasjement innebærer at vår posisjon og ry som fredsnasjon, er svekket. Jeg heller mot å mene at det er omvendt. Vårt militære engasjement var basert på vilje til handling for å følge opp vedtak i FNs sikkerhetsråd og stå opp for prinsippet om å beskytte enkeltmennesker. Da kan maktbruk i siste instans være nødvendig. Det er både engasjementspolitikk og forsvar av våre interesser. Og parallelt med det militære sporet har vi jobbet intenst for å finne veier til fred og politiske løsninger.

Når verden endrer seg, må politikken justeres og tilpasses. Dette gjelder nå for vår egen utenrikspolitikk. Det fjerne er blitt nært. Verdensøkonomien henger sammen, det samme gjør verdensøkologien. Konflikter henger sammen. Piratvirksomhet, lovløshet og fattigdom henger sammen. Landene i Asia setter nye dagsordener. Vi må forholde oss til alt dette.

Det er dette vi må ta innover oss - hvis vi skal føre en realistisk utenrikspolitikk for en global tidsalder.