Historisk arkiv

Under radaren

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Innlegg i Klassekampen, 18. mars 2011

Mens kampene pågår i Libya og folk dør i gatene for frihet, er det et sted i Afrika som kan bli enda farligere. Folk i Elfenbenskysten har begynt å skyte hverandre. Landet er så nær en borgerkrig, at det nå er et av de farligste stedene i Afrika, skriver Erik Solheim.

Mens kampene pågår i Libya og folk dør i gatene for frihet, er det et sted i Afrika som kan bli enda farligere. Folk i Elfenbenskysten har begynt å skyte hverandre. Landet er så nær en borgerkrig, at det nå er et av de farligste stedene i Afrika. 

Det pågår gatekamper i deler av hovedstaden, og seinest tirsdag ble fire unge menn skutt og drept. Jeg frykter et blodbad. Nesten 400 mennesker er drept siden valget. Ifølge FN har en halv million mennesker flyktet fra sine hjem. Volden har også ført til at FN har stanset byggingen av en ny flyktningleir. 

Norge har nylig gitt 20 millioner kroner i nødhjelp til Elfenbenskysten. Pengene går gjennom FN, Røde Kors og Flyktninghjelpen. Onsdag denne uken kom en av mine nærmeste medarbeidere hjem igjen etter et besøk i landet. Han har snakket med alle parter og dersom valgtaperen Laurent Gbagbo ikke vil gå av ender det med full krig. 

De fleste nordmenn vil neppe merke annet enn dyrere sjokolade om Elfenbenskysten igjen kastes ut i en blodig borgerkrig. Men en krig i Elfenbenskysten vil få store og dyre konsekvenser for hele Vest- Afrika. Mange flykter til fattige naboland. 90.000 menn, kvinner og barn har allerede flyktet til Liberia. Raser Elfenbenskysten sammen vil også nabolandene lett rammes av kaos. 

Det startet etter valget i november. President Laurent Gbagbo tapte, men nekter å gi fra seg makten. Vinneren, opposisjonsleder Alassane Ouattara, vil heller ikke gi seg. Nå har de to oppnevnt hver sin regjering, og Ouattara sier Gbagbo nå står foran sin «siste sjanse» til frivillig å gi fra seg makten. Gbagbo på sin side hevder Ouattara vant etter juks. Dette avvises av både afrikanske land, internasjonale organisasjoner og Norge. 

De to presidentene gjenspeiler de lange konfliktlinjene i landet mellom tre etniske hovedgrupper, mellom nord og sør, kristne og muslimer. Hvem som eier rikdommene fra kaffe og kakao langs kysten er også viktig. 

Retten til å velge sine egne ledere må også gjelde for afrikanere. Ledere kan ikke bare være for demokrati når de selv får flertall. Jeg har kjent begge presidentene i flere år, og har holdt tett kontakt med Ouattara siden valget. Vi vil fortsette dialogen, og jeg planlegger å besøke landet i april. Men heldigvis vil flere afrikanske ledere ta ansvar for utfordringer på eget kontinent. Den afrikanske union har også sendt sine representanter for å mekle. 

Norge har få interesser i Elfenbenskysten. Ambassaden vår skal legges ned, og Norge gir nesten ikke bistand. Likevel er det i vår interesse at en krig med store lidelser ikke må skje igjen. Ikke bare fordi det vil koste dyrt i nødhjelp og gjenoppbygging. Men også fordi hele regionen vil bli rammet, med flyktninger og uro. Samtidig vil internasjonal kriminalitet som menneskehandel, narkotika og våpensmugling påvirke vår del av verden. 

Vi vil gjøre det vi kan for å forhindre en ny krig i Vest-Afrika. Men vår innflytelse aleine er liten.

Derfor er vi glade for at Den afrikanske union forrige uke ga klar melding om at Gbagbo må gå av. Og vi fortsetter den nære kontakten med internasjonale organisasjoner og sentrale land. Vi gjør alt vi kan for å unngå at Elfenbenskysten blir enda farligere.