Reform som mulighet eller tvang?

Velferd: Tiåret vi går inn i kan bli sannhetens time for den moderne velferdsstaten. Norges stilling er unik. Er det en fordel eller hemsko for oss?

*****

Den franske økonomen Jacques Attali skriver om statsgjeldens historie i Newsweeks nyttårsutgave: «Aldri, bortsett fra i tider med total krig, har gjelden til verdens mektigste stater vokst så kraftig. Aldri har den i så stor grad truet deres politiske systemer og levestandard. Offentlig gjeld kan ikke fortsette å vokse uten å utløse fryktelige katastrofer.» Intet mindre. 

Banker i konkurs var bare som prolog å regne i forhold til det som nå kommer: nasjonalstatens håndtering av den politiske revesaksa: håndtering av høy statsgjeld og store offentlige underskudd. Den gjengse oppfatningen i dag er at underskuddet må ned og gjelden reduseres, og det raskt. Hellas var først ute, så fulgte Irland og Portugal og nye krisekandidater står i kø, inkludert euroen og hele EU-prosjektet. 

Mange av kuttene og innstrammingene vil på kort sikt ramme samfunnets vekstevne. Det verste er den økende ledigheten, særlig blant unge, og det sløseri som ledighet alltid er. Men klok opprydding kan også føre til reformer som styrker vekstevnen. Hellas tar nå et storstilt oppgjør med korrupsjon og gjennomfører omfattende reformer innen utdanning og opplæring. Om dette lykkes, kan Hellas komme styrket ut av krisen. Andre land, blant dem våre nærmeste handelspartnere og konkurrenter, kan oppleve det samme. 

Hva så med Norge? Vår situasjon er unik. Vi strever verken med statsgjeld eller underskudd, kjøpekraften er bedret år for år og ledigheten er lav. Vår statsfinansielle utfordring er snarere å håndtere store overskudd på en ansvarlig måte. Det er i seg selv ingen enkel oppgave. Historien har mange eksempler på at slike fortrinn er sløst bort. Evnen til å utvise disiplin og klokskap forblir selve testen på god økonomisk politikk i Norge. 

Men hva med reformene? Klarer vi å reformere økonomiens vekstevne når vi ikke er tvunget av statsfinansiell krise? Selv uten krise bør vi gjøre reformer til honnørord i politikken. Vi trenger et hvileløst fokus på hele samfunnets evne til verdiskaping, nyskaping og idéutvikling. Men også hos oss vil politiske valg avgjøre retningen. 

Siv Jensen sier hun vil ha markedstenkning på alle nivåer og kraftig reduksjon av offentlig sektor og fagbevegelsens rolle. For sosialdemokratiet ligger vekstkraften i samfunnets samlede evne til å skape og dele. Vi må skape for å kunne dele, og hvordan vi deler avgjør også fellesskapets evne til å skape. I vår fornyelse vil vi hegne om en samfunnsmodell der det er små forskjeller mellom folk og vi vil motvirke en utvikling med voksende privat rikdom koblet med tiltakende ressursknapphet i offentlig sektor. En slik ubalanse vil rokke ved hele vår samfunnsmodell. 

Noen områder peker seg ut for et reformfokus: Gjennom vår gode tradisjon med dialog mellom arbeidslivets parter og myndighetene må vi sikre bred enighet om konkurransedyktige rammebetingelser for bedriftene våre. Vi kan ikke konkurrere på kostnader alene. Våre bedrifter lykkes gjennom en høyt utdannet befolkning og gode velferdsordninger som får mange i arbeid og tar vare på vårt fortrinn med svært høy produktivitet sammenlignet med mange andre land. Dette er ikke en «velferdsfelle» slik NHO valgte å fokusere sin årskonferanse på i forrige uke. Tvert imot kan vi gjøre velferd for alle til et konkurransefortrinn for Norge. 

Vi må sikre at pensjons- og trygdesystemet er bærekraftig og finansiert i all hovedsak gjennom resultatet av alles arbeid. Pensjonsreformen som nå trer i kraft er historisk. Den stimulerer til å stå lenger i arbeid, gir trygghet til kommende generasjoner av eldre og bør over tid dekke alle, i privat som offentlig sektor. 

Vi må sikre at offentlige velferdsgoder som skole, helse og omsorg er tilgjengelige for alle, i hele landet, har høy kvalitet og ikke skiller mellom størrelsen på den enkeltes lommebok. Skal vi sikre kvaliteten, må vi tenke nytt rundt både organisering og lokalisering. Også velferden må ha en bærekraftig finansiering, betalt av alles arbeid og innrettet mot å kvalifisere oss for jobb og deltakelse. 

Vi må videreutvikle Norge som energi- og ressursnasjon, med en kunnskapsbasert havpolitikk og en ledende rolle i utviklingen av nordområdenes muligheter. Norsk vannkraft og norsk gass kan bli avgjørende for at Europa lykkes med å nå sine mål om fornybar energi. 

Andre land kan misunne vårt utgangspunkt. Men reformer må ikke bare komme som følge av krisetider. Vår egen pensjonsreform er bevis på det. Vi har mye å tape om vi tror at vi kan lene oss tilbake. Det ville være umoderne. Og jeg håper – veldig unorsk.