Historisk arkiv

Regimet i Iran

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 11.04.11.

-Å ha diplomatisk kontakt og dialog er ikke bare et virkemiddel for å bidra til enighet på de områdene man kan være enige. Det er også det virkemiddelet man har i internasjonalt samkvem til å påføre sterke beslutninger som er fattet i det internasjonale samfunn og av FNs sikkerhetsråd, sa Støre bl.a. i et innlegg i Stortinget 11. april.

Sak 2: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Morten Høglund, Karin S. Woldseth, Mazyar Keshvari og Kari Storstrand om innstramming i sanksjonene overfor regimet i Iran (Innst. 237 S (2010-2011), jf. Dokument 8:75 S (2010-2011)).

Sjekkes mot framføringen


Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg vil begynne med å takke for en god debatt om dette spørsmålet, som alle partier på Stortinget følger, og som har stor interesse også i opinionen her hjemme og internasjonalt mellom land. Utenriksdepartementet har gjennom et brev til utenriks- og forsvarskomiteens leder gitt enkelte vurderinger av dette saksområdet som jeg ser er blitt referert også i innstillingen, så jeg skal ikke gjenta det.

Jeg vil her si meg enig i den brede flertallsinnstillingen som ligger, de punktene som ble fremført at representanten Slagsvold Vedum. Jeg er også enig i den analysen som representanten Gustavsen la fram her når det gjaldt spørsmålet om kontakter mot dette regimet. Det ble i og for seg også fulgt opp av representanten Høybråten.

Å ha diplomatisk kontakt og dialog er ikke bare et virkemiddel for å bidra til enighet på de områdene man kan være enige. Det er også det virkemiddelet man har i internasjonalt samkvem til å påføre sterke beslutninger som er fattet i det internasjonale samfunn og av FNs sikkerhetsråd.

I det øyeblikket man bryter de diplomatiske forbindelsene, har man langt mindre inngrep, langt mindre mulighet til å hente inn informasjon og til å opprettholde den grad av samkvem som er nødvendig for å ivareta et bredt sett av interesser. Derfor mener jeg for det første at det ikke er riktig av Norge å ha en ensidig politikk på dette området, det er viktig å være en del av en bred internasjonal opinion. For det andre mener jeg at det er viktig og riktig at Norge har ambassade i Iran, og at Iran har ambassade i Norge. Det er viktig for kontakter mellom landene.

Så er det korrekt som er sagt her: Det er listet opp en lang rekke områder hvor vi har gitt uttrykk for synet på menneskerettighetssituasjonen i Iran gjennom uttalelser fra norsk side, men også gjennom arbeid i FN. Vi har fra norsk side stemt for opprettelsen av en spesialrapportør for Iran i FNs menneskerettighetsråd bare for et par uker siden. Det vedtaket er et utrykk for en bred internasjonal bekymring for situasjonen i Iran. Denne spesialrapportøren vil forhåpentligvis fremskaffe bedre informasjon om realitetene på menneskerettssiden i landet, for på den måten å kunne bidra til å bedre forholdene.

Vi anser at menneskerettighetssituasjonen rammer nær sagt alle utsatte grupper i befolkningen. Vi har prioritert et særskilt fokus på henrettelser av mindreårige, særlig grusomme henrettelsesmetoder samt menneskerettighetsforsvareres situasjon. Men vi tar også opp andre forhold, som forhold for religiøse og etniske minoriteter, kvinner og andre grupper.

EU-sanksjonene mot Iran, som Norge har sluttet seg til, har til hensikt å ramme atomprogrammet. Den meget kritikkverdige menneskerettighetssituasjonen er altså ikke en del av begrunnelsen for disse. Men Norge vil fortsatt støtte arbeidet som gjøres i det internasjonale samfunn for å bringe atomspørsmålet videre fremover. La meg avslutte med å si at metoden i det er å vedta veldig strenge tiltak samtidig som døren for dialog er åpen, og samtidig som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og Tyskland, EU, kan føre samtaler med Teheran med sikte på å få til en løsning der.

Når det gjelder situasjonen som ble tatt opp av representanten Gitmark i Camp Ashraf, har Norge gitt uttrykk for sitt syn på det og bekymring for at sivile her rammes i det som er en veldig spesiell situasjon i en leir inne i Irak, hvor vi holder irakiske myndigheter ansvarlige for måten de opptrer på.

Morten Høglund (FrP):
Jeg vil først få si at jeg er glad for den klare reaksjonen fra utenriksministeren når det gjelder situasjonen i Camp Ashraf. Utenriksministeren nevnte ikke Irans rolle i – for så vidt – Irak, men også i resten av Midtøsten. Er utenriksministeren enig i at Iran her spiller en rolle som langt fra kan kalles konstruktiv?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg er enig i det. Det har vært nevnt av flere representanter, og jeg kan slutte meg til det. Iran er aktiv på flere måter, bl.a. ved å støtte grupper militært og politisk til å virke i forlengelse av deres politiske interesser.

En av grunnene til at det er viktig å få til en regional politisk løsning i denne regionen, er jo å begrense den typen virkemidler, som vi ser i Irans påvirkning på grupper som Hizbollah og Hamas, men også andre grupper i regionen nærmere Iran. Også i det som skjer i Golfområdet, har Iran aktive interesser. Ja, Iran har også interesser å ivareta i forhold til andre land, men måten dette gjøres på, måten Iran søker å blande seg inn på via slike mellomledd, er en medhørende årsak til det høye spenningsnivået og noe vi tar avstand fra.

*****

For alle de øvrige innlegg, se www.stortinget.no