Regjeringen og Libya

Etter norsk konstitusjonell rett og praksis er det Regjeringen som fatter beslutning om å stille norske styrker til rådighet for denne type operasjoner. I samsvar med Grunnlovens krav ble en slik beslutning truffet ved Kongelig resolusjon 23. mars. Stortinget fører kontroll med Regjeringens politikk ved gjennomgang av statsrådsprotokollene og gjennom andre virkemidler. Her som ellers må Regjeringen dessuten ha støtte på Stortinget i samsvar med det parlamentariske prinsipp.

Da det i løpet av torsdag 17. mars gikk i retning av enighet om en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som ville autorisere maktbruk, kontaktet jeg lederen for Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité og tok til orde for et møte for å orientere om Regjeringens vurdering av situasjonen og lytte til Stortingets organer. Det er i denne komiteen Regjeringen normalt sonderer og innhenter vurderinger i denne type saker. På grunn av møtefri i Stortinget viste det seg vanskelig å samle komiteen, og det ble berammet et møte tirsdag 22. mars. Komiteens leder oppfordret ved behov om å ta kontakt med de parlamentariske lederne, noe det er tradisjon for i saker der det er vanskelig å samle komiteen på kort varsel.

Etter vedtaket av den omfattende resolusjon 1973 i Sikkerhetsrådet sent torsdag 17. mars, var det Regjeringens syn at Norge burde støtte gjennomføringen av alle deler av resolusjon. Statsministeren hadde i løpet av fredag 18. mars en rekke samtaler og møter med berørte statsråder og forsvarssjefen for å vurdere mulige norske bidrag. Jeg tok samme dag kontakt med samtlige parlamentariske ledere og orienterte om denne holdningen. Samtalene avdekket at det var bred støtte til vurderingene og til at Norge burde bidra, også på det militære området.

Det var maktpåliggende for det internasjonale samfunn å følge opp resolusjonen resolutt, slik at man kunne gripe inn mot de åpenbare og omfattende overgrepene mot sivilbefolkningen. Derfor var en rekke stats- og regjeringsledere, samt FNs generalsekretær og generalsekretæren for Den arabiske liga, samlet i Paris lørdag 19. mars for å diskutere gjennomføringen av resolusjonen. Her deltok også statsminister Jens Stoltenberg. Samme dag, og i forkant av møtet i Paris, orienterte jeg på nytt de parlamentariske lederne og lederen for den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen om at statsministeren ville orientere Paris-møtet om at Norge tok sikte på å bidra med inntil seks F-16-fly med nødvendige mannskaper. Igjen var det bred støtte til denne holdningen.

Flyene ble sendt til en NATO-base på Kreta mandag 21. mars for forberedelse og klargjøring med sikte på operativt virke. Tirsdag 22. mars hadde forsvarsministeren og jeg et formelt møte i den utvidede utenriks- og forsvarskomité, der vi orienterte om Regjeringens holdning og lyttet til komiteens vurderinger.

I ekstraordinært statsråd onsdag 23. mars vedtok Regjeringen det norske bidraget i nevnte Kongelige resolusjon. Statsministeren redegjorde for et åpent storting om situasjonen i Libya og karakteren av de norske bidragene tirsdag 29. mars. Den etterfølgende debatten viste at et samlet storting sluttet opp om den norske deltagelsen.

Dramaet i Libya krevde raske beslutninger. Norge var sammen med amerikanske, europeiske og arabiske partnere i stand til å mobilisere et kraftfullt svar. Det finnes knapt mer alvorlige beslutninger for en regjering enn å sende militære styrker til internasjonale operasjoner. I lys av den eksepsjonelle utviklingen av situasjonen i Libya og det internasjonale samfunnets mobilisering, var Regjeringen i stand til å stille norske bidrag meget raskt.

Beslutningen bygget på en forsvarlig saksbehandling samtidig som vi forsikret oss om at den hadde bred politisk støtte i Stortinget. Det skjedde før norske fly gikk på vingene over Libya.