Om Norges forhold til Saudi-Arabia og om saudiske kvinners rettigheter

Interpellasjon fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren:
Den arabiske våren har ført til fornyet oppmerksomhet om kvinners rettigheter i regionen, men dessverre har denne bølgen ennå ikke nådd alle arabiske land. Om morgenen den 22. mai ble Manal al-Sharif arrestert i sitt hjem fordi hun hadde kjørt bil. Saudi-Arabia er det eneste landet i verden som nekter kvinner å kjøre bil. Regler om at alle kvinner skal underlegges en mannlig verge - far, mann, bror eller sønn - fratar kvinner bevegelsesfrihet og selvstendighet. Human Rights Watch sier det slik: "for saudiske kvinner innebærer det å bli voksen ingen rettigheter, bare plikter". I november 2010 ble Saudi-Arabia valgt inn i styret til FN-organisasjonen UN Women sammen med Norge. Hva kan Norge foreta seg for å støtte saudiske kvinners rettigheter, og vil utenriksministeren reagere mot arrestasjoner og trakassering av saudiske kvinner som utfordrer kjøreforbudet, f.eks. i forbindelse med den planlagte aksjonen 17. juni?»

Sjekkes mot fremføring

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Interpellanten spør om Norges holdning til kvinners rettigheter i Saudi-Arabia. Menneskerettighetenes kår, og ikke minst kvinners rettigheter både i dette landet og deler av Midtøsten for øvrig, er et viktig tema å ta opp til debatt.

La meg i starten peke på at vi må akseptere ulike tradisjoner og et kulturelt og religiøst mangfold i verden, men det kan aldri brukes som unnskyldning for å bryte internasjonale menneskerettigheter. Menneskerettighetene er universelle, nettopp fordi de skal gjelde for alle, uavhengig av religion, rase, kjønn, alder eller hvor du bor. Ikke-diskriminering er et av de mest grunnleggende prinsipper i de internasjonale menneskerettighetene.

Saudi-Arabia praktiserer utstrakt diskriminering av kvinner. Kvinner må, som vi nettopp har hørt, ha samtykke fra sin mannlige verge, som vanligvis er far eller ektemann, for å ta arbeid, søke om ID-kort, ta utdannelse og reise utenlands. Voldtektsofre straffes. Kvinner kan ikke kjøre bil, og er pålagt svært strenge krav om å dekke seg til.

Selv om dette skulle være uttrykk for en annen kultur og tradisjon, fremmed for oss, vil jeg understreke at denne politikken som fører til diskriminering av kvinner, er beklagelig og for oss uforståelig. Norske myndigheter tar opp dette hver gang vi har kontakt med myndighetene og det politiske lederskapet i Saudi-Arabia.

Saudiaraberne kjenner norske posisjoner godt. Vi vil fortsette å være tydelige overfor dem når det gjelder diskriminering av kvinner og brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Som interpellanten viser til, har Saudi-Arabia verken ratifisert Konvensjon om sivile og politiske rettigheter eller Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Landet har imidlertid sluttet seg til fire andre FN-konvensjoner på menneskerettighetsområdet: Rasediskrimineringskonvensjonen, Torturkonvensjonen, Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen. Men saudiske myndigheter har tatt et generelt forbehold ved alle disse konvensjonene mot bestemmelser som de mener er i strid med islam – uten videre spesifisering.

Jeg sier dette fordi andre land som legger vekt på islam, ikke følger den saudiarabiske praksis.

Disse vage og generelle reservasjonene, som også er blitt kritisert internasjonalt og lokalt, bl.a. av FNs høykommissær for menneskerettigheter og av den lokale organisasjonen National Society for Human Rights, gjør det vanskelig å vurdere i hvilken grad kongedømmet føler seg bundet av konvensjonene. Derfor er det viktig å fortsette å ta opp Saudi-Arabias forpliktelser i henhold til konvensjonene og vise til at de ikke er i strid med islam.

De siste årene har de politiske kontaktene mellom Norge og Saudi-Arabia blitt styrket. På tross av store politiske og kulturelle forskjeller er Saudi-Arabia en viktig samarbeidspartner for Norge. Saudi-Arabia er medlem av G20, er verdens viktigste oljeland og har bl.a. også ambisiøse planer for utvikling av solenergi. Både Norge og Saudi-Arabia har felles interesse av stabile oljepriser og utvikling av teknologi som kan redusere klimautslipp fra olje og gass. Dessuten er Saudi-Arabia en viktig aktør i Midtøsten. Kong Abdullah står bak Det arabiske fredsinitiativet, og landet er største arabiske giver til de palestinske selvstyremyndighetene.

Økt kontakt med saudiske myndigheter har gitt en bredere arena for å ta opp spørsmål også om menneskerettigheter. Under mitt besøk i Riyadh i 2008 ble menneskerettighetsspørsmål tatt opp, inklusiv med den statlige menneskerettighetskommisjonen. I mai 2010 sto menneskerettigheter på dagsordenen under Riyadh-guvernør prins Salmans besøk i Oslo. Besøkende stortingsrepresentanter har også tatt opp menneskerettighetsspørsmål med saudiske myndigheter.

Disse spørsmålene vil fortsatt bli satt høyt på agendaen for alle besøkende delegasjoner på politisk nivå mellom våre to land. Det er de åpne politiske forbindelsene som gjør en slik dialog praktisk mulig.

Kvinners situasjon må også tas opp gjennom internasjonalt samarbeid, i multilaterale prosesser. Norge er derfor opptatt av dette i de fora der vi deltar, og ikke minst i FNs menneskerettighetsråd, hvor både Saudi-Arabia og Norge er medlemmer. Norge oppfordrer FN til å opprettholde et høyt engasjement overfor Saudi-Arabia gjennom besøk av FNs høykommissær for menneskerettigheter og spesialrapportører.

Under den såkalte landhøringen, UPR, av Saudi-Arabia i FNs menneskerettighetsråd, tok Norge opp situasjonen for kvinnene i landet. Norge støttet anbefalingen om at Saudi-Arabia må oppheve systemet med mannlige verger. Jeg oppfordrer Saudi-Arabia til å følge opp dette så raskt som mulig.

Arbeidet for bedring av kvinners stilling og tiltak mot menneskehandel er også et av innsatsområdene i Utenriksdepartementets og Riyadh-ambassadens interne plan, datert oktober 2010, for arbeidet med menneskerettigheter i Saudi-Arabia.

Som interpellanten påpeker, er både Norge og Saudi-Arabia medlem av styret i UN Women. Dette er en helt nyopprettet organisasjon, og jeg kan ikke si at vi har rukket å etablere et aktivt samarbeid med Saudi-Arabia ennå. Potensialet er imidlertid der.

For kort tid siden – 19. mai – overrakte Saudi-Arabias første ambassadør til Norge sine akkreditiver til H.M. Kong Harald. Med det er Saudi-Arabia det første gulf-arabiske landet som oppretter ambassade i Norge. Dette er et klart signal om at Saudi-Arabia ønsker økt samarbeid med vårt land.

Allerede i mitt første møte med ambassadøren la jeg vekt på at menneskerettigheter vil være et av de temaer som vi bør ha en direkte og åpen kommunikasjon om. Dette ønsker også ambassadøren.

Når det gjelder vår egen ambassade i Riyadh, har den tett kontakt med likesinnede land om informasjon og menneskerettighetssituasjonen og mulige reaksjoner på menneskerettighetsbrudd. En uformell gruppe bestående av EU-land og andre vestlige land, hvor Norge er med, møtes regelmessig. For å støtte saudiske kvinners rettigheter opprettholder vi derfor et kontinuerlig og klart fokus på menneskerettigheter under våre politiske kontakter med Saudi-Arabia.

Mange av de unge, uredde journalistene som har bidratt til mer kritiske medier i Saudi-Arabia de siste årene, er kvinner. Norge har ønsket å styrke disse kvinnenes stilling i mediesektoren i landet. Jeg møtte også noen av dem under mitt besøk i Riyadh.

Våren 2010 var en saudisk kvinnelig journalist på studiebesøk i Norge, med stipend fra UD. Hun var tilknyttet Aftenposten, samtidig som hun fulgte journalistkurs på Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo. Vi vil være positive til at eventuelt flere saudiske kvinner ønsker å ta slik utdanning i vårt land, og vi vil søke å koble dem til relevante undervisningsinstitusjoner, eventuelt kombinert med opphold i norske mediebedrifter.

Norge støtter også et UNODC-prosjekt mot menneskehandel innenfor Den arabiske liga, som bl.a. fokuserer på Saudi-Arabia som ett av de mest problematiske i regionen på dette området. Kvinner er særlig utsatte ofre for menneskehandel, til tigging og prostitusjon. Prosjektet, som vil gå over tre år, vil bistå med å utarbeide en regional strategi eller konvensjon mot menneskehandel.

Det vil bli holdt en regional konferanse i Saudi-Arabia for å styrke lovgivningen i landene innenfor Den arabiske liga. Det vil også bli holdt et seminar i Saudi-Arabia for førstelinjeaktører i politi, domstoler og påtalemyndigheter.

Et problem i Saudi-Arabia er det såkalte sponsorsystemet, som innebærer at alle utenlandske arbeidstakere må ha en saudisk sponsor, som bl.a. må gi grønt lys for at arbeidstakeren får utreisevisum. Dessverre er det mange tilfeller her hvor sponsorer bruker dette til å tvinge fremmedarbeidere til helt uakseptable arbeidsforhold. Media har spesielt rapportert om grove overgrep fra sponsorer mot kvinnelige hushjelper.

Manal al-Sharif, teknologieksperten i Aramco som sto bak den Facebook-kampanjen som oppfordret kvinner til å kjøre bil 17. juni, ble først fengslet etter å ha blitt stoppet i en trafikkontroll 21. mai, og ble løslatt samme kveld. Noen timer senere ble hun igjen fengslet av politioffiserer og representanter fra det religiøse politiet i sitt hjem. Arrestasjonen kom etter at hun hadde lagt ut en film av seg selv på YouTube hvor hun kjører bil. Både Facebook-siden hun etablerte, «Teach Me How to Drive», som hadde 11.500 tilhengere, og YouTube-filmen har blitt fjernet etter arrestasjonen. Dette har fått Twitter-taggene – Free Manal og Women2Drive – til å gå varme.

En rekke nye Facebook-sider med støtte til al-Sharif har dukket opp. 2.000 saudiere skrev under på et åpent opprop til kong Abdullah med krav om at hun øyeblikkelig skulle løslates fra fengslet. Den 30. mai kom heldigvis meldingen om at al-Sharif er løslatt, men siktelsen mot henne for ordensforstyrrelse og for «å ha oppildnet folkeopinionen», som det heter, er ikke frafalt. Etter løslatelsen har hun trukket seg fra kampanjen, mens flere andre kvinner har lovet at de likevel vil gjennomføre aksjonen 17. juni. Flere andre kvinner har også lagt ut videoer av seg selv hvor de kjører bil.

Flere saudiske medier har omtalt kravet om å oppheve forbudet mot kvinnelig bilkjøring med stor sympati. Avisen Saudi Gazette har gitt støtte til å oppheve forbudet på lederplass. Den rådgivende forsamlingen, Majlis A’Shora, har uttalt at de er klare til å diskutere spørsmålet «hvis de blir spurt», som det heter.

Fremstående religiøse ledere, deriblant sønn av den respekterte tidligere Stormuftien av Saudi-Arabia, bin Baz, har også slått fast at det ikke strider mot islam at kvinner kjører bil. Dette er én av flere interessante stemmer som vi kan legge vekt på.

Men det har også kommet negative reaksjoner fra religiøse lærde og konservative krefter. En religiøs sjeik oppfordret kong Abdullah til å idømme al-Sharif offentlig pisking, noe han senere trakk tilbake.

Det er også etablert to Facebook-sider mot kvinnelige bilkjøring, hvorav flere tusen tilhengere sier at de vil angripe kvinner og menn som støtter kravet.

Organisasjonen Human Rights Watch er blant dem som har kommet med tydeligst opprop til kong Abdullah om at al-Sharif måtte løslates. De viste til at forbudet mot kvinnelig bilkjøring er i strid med Kvinnekonvensjonen, bl.a. § 15, som slår fast at myndighetene har en forpliktelse til å sikre at kvinner og menn har samme lovmessige rettigheter knyttet til bevegelse av personer.

Saudi-Arabia har, som nevnt, tatt et generelt forbehold mot bestemmelser i konvensjonen som er i strid med sharia. Saudiske myndigheter har samtidig slått fast, ved en rekke anledninger, at sharia ikke forbyr bilkjøring. Likevel bruker de nå en religiøs fatwa fra 1990 for å begrunne forbundet; det fremgår nemlig ikke av loven at kvinner ikke kan kjøre bil. Denne fatwaen kom for øvrig etter at en gruppe kvinner kjørte bil gjennom den saudiske hovedstaden med krav om å få kjøre.

For å oppsummere, med utgangspunkt i denne hendelsen: Norske myndigheter vil fortsette å følge utviklingen av kvinners rettigheter i Saudi-Arabia – i stort og prinsipielt – inklusiv deres rett til å kjøre bil. Retten til å kjøre bil er én av mange rettigheter som jeg mener er selvsagt for alle kvinner overalt i verden. Derfor er dette en del av det store bildet av menneskerettighetssituasjonen i landet som vi tar opp i vår dialog med Saudi-Arabia, og gjennom støtte til menneskerettighetsorganisasjoner og multilateralt arbeid.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svarinnlegg:
I dag har vi markert i Oslo at det er 20 år siden de baltiske stater fikk selvstendighet og uavhengighet. Vi brukte tiden også til å se på kontrasten til det som nå skjer i den arabiske verden.

Interpellanten nevnte flere land. Det er vanskelig å gi et enhetlig svar på det, for situasjonene er så forskjellige. For Egypt håper vi på at valg vil være demokratiske, representative og fredelige, og at den økonomiske utviklingen kan komme i gang – tilsvarende for Tunis. Når det gjelder Libya, ser vi med forferdelse på hva som skjer med Gaddafi-regimet, som fortsetter å bruke vold mot sitt eget folk. Vi ser med stor uro på utviklingen i Syria, der regimet ikke synes å ha klart å treffe reformbehovet og reformbølgen og nå er kommet inn i et spor hvor de i tiltakende grad bruker vold. Situasjonen er uoversiktlig, fordi vi har få uavhengige kilder fra innsiden. Jemen er nå på vei mot en situasjon hvor de ikke har lederskap. Det er ikke noe heldig og lystig scenario at vi på hver side av bukta i Det indiske hav kan oppleve å få to såkalt failed states – Somalia på den ene siden og Jemen på den andre.

Midt oppe i dette spiller Saudi-Arabia en viktig rolle, fordi landet etter forholdene er rimelig stabilt – det er vanskelig å bruke de samme måleenhetene på dette, fordi landene tross alt er veldig forskjellige – og fordi det er et land som er aktivt i forhold til mange andre land, og som til en viss grad blir sett på som en motsats til Irans voksende innflytelse.

Så til spørsmålet fra interpellanten – i et treminutterssvar er det ikke lett å gå veldig mye i detalj: Har man håp for denne utviklingen? Jeg mener at vi må ha håp. Vi er nødt til å knytte an til det som er folks aspirasjoner – respekt for menneskerettigheter, deltakelse, demokratisk utvikling, velferdsutvikling, jobb. Jeg tror at noen av landene som velger den veien, har muligheter til å lykkes med det. Vi ser at i vår tid er det å stå imot den type folkelige bevegelser over noen tid oppskriften på at alt går i negativ retning.

Jeg tror nok at vi som land vil ha begrenset direkte innflytelse på hver enkelt situasjon, men vi skal i alle fall være tydelige i våre uttalelser. Som interpellanten vet, har Stortinget tatt til etterretning at regjeringen har sluttet seg til sanksjoner som EU har innført overfor Syria. Det er viktig at vi har en tydelig og klar stemme.

Men så er det fortsatt slik at mens vi ikke støtter at Norge skal innføre ensidige sanksjoner, er det heller ikke noe poeng at Norge ikke har dialog med disse landene. Vi har ambassader der – vi kan hente inn informasjon, og vi kan formidle vårt budskap. Veldig sjelden er det til hjelp at vi ikke har kontakt, og at vi ikke kan formidle det vi mener.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:
Det er ikke godt å gi en bedømmelse av om dette er det sterkeste kvinneopprøret på lenge, men at det er en interessant utvikling i Saudi-Arabia med bruk av ny teknologi er helt sikkert.

Samtidig har det gjort inntrykk på meg i diskusjoner med saudiarabiske representanter i litt ulike miljøer at de også påpeker – om jeg blir tillatt å si det – at kvinner i Saudi-Arabia på mange måter også representerer den mest konservative kraften på noen av disse områdene, slik at det er støttespillere til tradisjoner, tolkninger, også blant kvinner, for regler som rammer kvinner – slik vi ser det, og slik universelle menneskerettigheter indikerer det. Det bare understreker kompleksiteten i disse spørsmålene i samfunn som ikke er inne på en reformvei i forhold til hva vi definerer som reformer.

Men for oss er det egentlig enkelt å svare på komitélederens oppfordring om å være «konsistent» og «konsekvent», for det som gir utgangspunktet for å kunne være begge deler, er jo de universelle menneskerettighetene og de konvensjonene landene har sluttet seg til. Nå er dilemmaet med Saudi-Arabia at de ikke har sluttet seg til alle, og at de har tatt forbehold om noen. Men det er heller ikke slik at det gjør det umulig for oss å markere våre synspunkter på det.

Jeg er glad for at det er støtte i denne sal til at vi har dialog. Jeg skjønner at representanten Woldseth synes selv det er krevende, og jeg forstår det. Men jeg vil veldig sterkt tale for at vi gjør det, fordi det er veien å gå for å kunne få kommunikasjon på tvers av skillelinjer som er ganske dype. Vi har, som sagt, veldig mye som trengs å løses med medvirkning fra land som Saudi-Arabia, og som ikke kan løses med isolasjon av land som Saudi-Arabia. Derfor ønsker vi ambassaden i Oslo velkommen. Vi ønsker gode arbeidsforhold for vår ambassade i Saudi-Arabia, og vi ønsker generelt sett utbedret kontakt.

Et slående trekk fra møtet med de baltiske utenriksministre i går og i dag, var jo hvordan den menneskelige kontakten ble fremhevet som så viktig for det som ledet opp til forandringene der for 20 år siden, og i utviklingen etter. Jeg tror det var null norske bedrifter i disse landene i 1990, nå er det 1.000 – som et eksempel på en slik kontakt.

For øvrig ser jeg fram til å være en av de 1.000 som vil slutte meg til den Facebook-siden som det her er snakk om, og her kommer vi til å ta i bruk de sosiale mediene som gjør det mulig, i alle fall på et symbolsk sett, å si fra både som enkeltperson og som representant for regjering og norske myndigheter.

*****

For alle øvrige innlegg, se Stortingets nettsider