Forord til boken ”Seilas rundt Nordpolen”

”Seilas rundt Nordpolen” av Børge Ousland og Thorleif Thorleifsson, Gyldendal Norsk Forlag.

 

Forord

Å kunne seile gjennom Nordvest- og Nordøstpassasjene har vært en våt og iskald drøm for polarfarere, vitenskapsmenn, sjøfolk og eventyrere i et halvt tusen år. Ekspedisjonene var fylt av farer, ukjent terreng, ekstremsport i dagens termer og de fleste kom ikke tilbake. Reisen kunne ta tre år, slik det gjorde for Roald Amundsens Gjøa-ekspedisjon, som den første gjennom Nordvestpassasjen fra 1903 til 1906. Noen få polarfarere kom imidlertid tilbake og kunne fortelle, gjennom dagbøker, reportasjer, vitenskapelige artikler, foredrag og bilder – som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen – og som Børge Ousland har gjort så mange ganger. Det blir det bøker av.

Inspirert av en solid norsk polartradisjon seilte Børge Ousland og Thorleif Thorleifsson i 2010 gjennom begge passasjene – altså rundt Nordpolen – på én og samme sommer og det i en 31 fots glassfibertrimaran. I dette perspektiv var denne ekspedisjonen dermed en sterk kontrast til Nansen og Amundsens tid og deres kamp mot isødet. Ousland og Thorleifssons seilas bærer bud om at Arktis smelter; det går an å seile rundt Nordpolen. Og det stiller oss mennesker her i nord overfor noen nye utfordringer og muligheter. Seilas rundt Nordpolen er derfor en eventyrlig, imponerende, spennende – men også en skremmende bok.     

Skremmende fordi issmeltingen foregår for åpen scene – eller snarere åpent hav – og det skjer raskt. Og: Det som skjer i nord gir oss samtidig et varsel om de globale klimaendringer som finner sted.

Forskning viser at den årlige middeltemperaturen i Arktis stiger dobbelt så raskt som for resten av jorda og klimaendringene i Arktis skjer raskere enn vi tidligere antok. Den harde flerårsisen reduseres. Vinteren 2009 var mindre enn 15 % av isen i Polhavet mer enn to år gammel. Isens utbredelse er også i stor forandring. Alt dette fikk mannskapet på Northern Passage erfare sommeren 2010.    

Børge Ousland og Thorleif Thorleifssons ekspedisjon er tydelig inspirert av en lang og stolt norsk – og europeisk – polartradisjon der utforskertrang, nysgjerrighet og dristighet, kombinert med innovasjon, kunnskap og gode støttespillere hjemme har vært suksessformelen. Å forbinde Vest-Europa med Asia sjøveien via nordlige sjøruter, østover eller vestover, har vært et mål for et stort antall ekspedisjoner. Forsøkene har vært mange og strabasiøse, men ofte mislykkede og tragiske – i tap av menneskeliv – helt siden 1500-tallet. Ikke før med den vesle polarskuta Gjøa skulle Roald Amundsen lykkes i å krysse Nordvestpassasjen.

Overvintringen hos inuittene, på stedet som ble døpt Gjøahavn på King William Island, la grunnlaget for kunnskap som ble avgjørende for Amundsens vellykkede skitur senere mot Sydpolen i 1911.

Svensk-finske Adolf Nordenskiold ble i 1878-1880 den første til å seile gjennom Nordøstpassasjen, mens Amundsen senere, 1918-1920, ved sin ferd gjennom Nordøstpassasjen denne gang med skipet Maud ble den første til å ha seilt gjennom begge de to magiske passasjene.          

Polare ekspedisjoner har den gang som nå krevd det aller fremste av teknologi og kompetanse for å kunne lykkes. – For over hundre år siden med spesialbygde polarskuter som Fram, Gjøa og Maud, som skulle tåle og kunne tilpasse seg drivisens krefter og la seg fryse fast. I vår tid med Northern Passage, et skall av en glassfibertrimaran på 31 fot, for å holde høy nok fart til å seile gjennom de to passasjene i løpet av en kort sommersesong i Arktis. Innovativt begge deler og tilpasset sin (is)tid.

Kontrasten mellom Nansen og Amundsens seige ishavsskuter og den elegante glassfiberraceren er slående for utviklingen i våre polare strøk. For 100 år siden kunne ikke en polarskute lure seg unna skruisen, men måtte i stedet ruste seg med opptil én meter tykke skipsvegger som på Fram og spesialkonstruksjon som skulle få skipet til å skrus opp av isen når naturkreftene satte inn. Men i fjor kunne Ousland og Thorleifsson navigere rundt isfjellene i det samme øde Polhavet ved hjelp av et skip med et glassfiberskrog på 2-3 cm. Denne fortellingen er fascinerende og nesten litt skremmende på samme tid.     

Som Sverdrup, Nansen og Amundsen har Ouslands mange ekspedisjoner vært forbundet med kunnskapsbasert planlegging og lang trening som grunnlag for vellykket gjennomføring. – Lokal kompetanse, erfaringer, teknologi og vitenskap. Selv om dagens polareventyrere som Ousland ikke oppdager nye øyer, fjell og fjorder – eller fargelegger kartets hvite flekker – slik hans helter gjorde i hundreår før ham, har Ousland og hans team oppdaget nye landskap i de samme polare områdene og tatt seg frem på nye måter med nye teknikker.        

*****

Fra første dag som utenriksminister har også jeg hatt blikket rettet mot nord. Av Norges nærområder er det i nord – nordområdene – at mest er i endring, og hvor vi ser både en del utfordringer – men vi ser ikke minst også noen nye store muligheter som følge av økende interesse om ressursene og klimaendringene – som kan skape nye kommersielle sjøruter – og i sentrum står Norges nære og gode forhold til våre naboland, inklusive vår store nabo i øst Russland.

Det er et stort ansvar og en viktig ambisjon for Regjeringen å sikre at Norge har en politisk strategi og et sett virkemidler for å ivareta Norges lederposisjon i nord – slik vi har hatt det siden slutten av 1800-tallet.

Siden 2005 er derfor nordområdene Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. De overordnede, utenrikspolitiske målene for nordområdepolitikken er å trygge fred og stabilitet i regionen, sikre en bærekraftig forvaltning og utnyttelse av ressursene og styrke det internasjonale samarbeidet om å løse de felles utfordringer i regionen. Om vi klarer å levere på disse overordnede målsettingene, skaper vi også de beste rammene for å levere innenfor de mer innenrikspolitiske målsettinger som styrket sysselsetting, økt verdiskapning og velferd i hele landet.

Kjennemerket for nordområdesatsningen er de tre nøkkelordene aktivitet, kunnskap og nærvær: For det første skal Norge ha som ambisjon å være ledende innenfor de viktigste områdene av økonomisk aktivitet i nord. For det andre skal Norge være ledende på kunnskap om de fleste områder i nord – som polar- og klimaforskning og kunnskap om næringsutvikling og geopolitikk. For det tredje skal Norge ha som ambisjon å sikre tilstedeværelse i nord gjennom en god politikk for bosetting, verdiskapning, arbeid og kultur i det nordlige Norge, men også gjennom tilstedeværelse på alle deler av norsk territorium og i norske havområder.

Med valget i mai 2011 av Tromsø som vertskap for det nye permanente sekretariatet i organisasjonen Arktisk råd, har Norge ytterligere styrket sin rolle i utviklingen av nordområdene og Arktis.

I grove trekk er det for Norge først og fremst ressurser, klima og forholdet til Russland ”driver” utviklingen i nord:

Klimaendringene utfordrer mennesker og miljø i Arktis. Akkurat som de polare områdene er et laboratorium og gir oss alle et forvarsel om de store, globale klimaendringer som finner sted, er også Arktis og Antarktis sårbare for blant annet miljøgifter og tungmetaller. Dette har innvirkning på folkehelsen blant mennesker som bor i regionen, ikke minst gjelder dette urfolksgrupper.

Enkeltland kan ikke møte disse utfordringene alene. De må møtes i fellesskap med andre nasjoner om vi skal lykkes med både å utnytte de muligheter som isens tilbaketrekning åpner opp for, og forvalte den unike naturen og tradisjonsrike kulturen som vi finner i Arktis på en bærekraftig måte.

Gjennom tett, godt og pragmatisk samarbeid med vår nabo og største arktiske nasjon, Russland, har vi oppnådd gode resultater innen forvaltning av miljø og levende marine ressurser – som torsken. Det grensenære samarbeidet med Russland er i stadig utvikling, og vi har også – i løpet av 40 år – forhandlet frem en avtale med Russland som nå gir oss en grense til havs.

Isens tilbaketrekning gir ny tilgang til ressurser som fisk, olje og gass i de nordlige havområder og økt menneskelig aktivitet. Utsiktene til mer utstrakt bruk av Nordøstpassasjen må settes i sammenheng med en stadig tettere samhandling mellom verdens økonomiske hovedsentra i Asia og Europa.

De globale klimaendringene vil gradvis gjøre farvannene i Polhavet og omkringliggende havområder mer tilgjengelige for internasjonal skipstrafikk. Interessen for transittrafikk gjennom Nordøstpassasjen er også økende. Årsaken er opplagt. Strekningen Yokohama-Hamburg er om lag 40 % kortere via denne seilingsruten enn via Suez-kanalen. Og bunkersforbruket er beregnet å være om lag 20 % lavere ved bruk av denne ruten.

Fra sommeren 2010 har det vært en viss begrenset skipstrafikk gjennom Nordøstpassasjen mellom Europa og Asia. Nordøstpassasjen vil på lengre sikt kunne overta en del av den internasjonale handelsflåtens seilingsaktivitet.

Det er mange utfordringer knyttet til skipsfart i arktiske farvann, blant annet når det gjelder sjøsikkerhet, beredskap, overvåking og kontroll. Kostnadene knyttet til isklassifisering er store. Mørketiden om vinteren, fare for nedising av fartøyer og betydelige forsikringspremier er andre kostnadsdrivere. Og ikke minst må regulariteten forventes å bli lavere enn for andre handelsruter.  I dokumentet Nye byggesteiner i nord trekker Regjeringen opp en rekke satsinger som skal bidra til å styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder. Videre pågår det et arbeid i Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen (IMO) med å utvikle bindende regler for seilas i polare farvann.

Økt skipsfart i arktiske strøk er noe Norge og andre arktiske land tar på det største alvor. Under møtet i Arktisk råd i mai 2011 var jeg med å signere en ny og bindende avtale om søk og redning i Arktis som forteller oss hvilket ansvar hvert enkelt land har, skulle ulykken være ute.

*****

I år markerer vi at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født og 100 år siden Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen. De to nasjonalheltene så tilbake for å lære og de så Fram for å handle. Det må også være vår inspirasjon – som det har inspirert ekspedisjoner siden. En stortingsproposisjon fra 1907 (nr. 78) om Gjøa-ekspedisjonen gir et levende inntrykk av hvor viktige slike bragder var for Norge: ”Alle er enige i, at den hele ekspedition fra først til sidst har været vort folk til hæder og ære, – at den udgjør en betydningsfuld indsats i den fra Norge ledede og udgaaede polare forskning, som kanske mere end noget andet har bidraget til at henlde verdens opmerksomhed paa det videnskabelige arbeide, som drives hos os”.

Børge Ousland og Thorleif Thorleifssons historiske ekspedisjon i 2010 som første båt gjennom Nordvest- og Nordøstpassasjene på én og samme sesong, føyer seg inn i en god tradisjon hos oss i nord med å være fremst i polare farvann. Men ekspedisjonen er også et bevis på endringene som nå finner sted i våre nærområder. Boken er derfor en inspirasjon til vårt arbeid for fredelig og bærekraftig utvikling i nordområdene der vern om sårbar natur, innovasjon, dristighet og spisskompetanse må stå sentralt.       

 

Jonas Gahr Støre
Oslo, juni 2011