Redegjørelse på stasjonssjefsmøtet 22. august

 Sjekkes mot fremføringen (videoopptak laget for intern distribusjon).

 

Noen utvalgte emner (punkter) fra utenriksminister Jonas Gahr Støres redegjørelse:

 

Innledning og om 22.7

• Denne dagen i dag – 22.8 er den første etter fire uker med sorg og refleksjon etter terroren som rammet Norge 22.7 – begge deler må fortsette – men fra i dag begynner en vanligere hverdag, et blad er vendt – det er på mange måter ”godt”, men også krevende. Jeg vil anerkjenne alle i UD som har stått på. Jeg vil at alle er med meg i å dele sympati med våre kolleger i departementene som ble drept og såret og bombet ut av kontorene. Mange sitter igjen med sjokkerende opplevelser og minner. Vi ble ikke rammet hardest, men også vi må vite å ta vare på hverandre.
  
• Vi møtes mot et vanskelig og utfordrende bakteppe: fra 22.7 – til den finansielle og politiske krisen som rammer Vesten. Jeg har de siste månedene opplevd noe jeg ikke kan formulere bedre enn en følelse av uro. Jeg skrev også en artikkel om dette i min faste spalte i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad – om uroen knyttet til verden omkring oss – og kontrasten til det mange her hjemme oppfattet som at vi var unntatt. 21.7 kom den på trykk og der skrev jeg bl.a.: ”Når jeg leser om store historiske hendelser tenker jeg ofte på hva samtiden tenkte rett før historien tok en brå vending. På forsommeren 1914 sa ledende politikere at det ikke fantes skyer på den storpolitiske himmelen. Noen uker senere var første verdenskrig i gang. På sensommeren 2008 rapporterte islandske bankmyndigheter om full tillit til landets bankvesen. Noen uker etter gikk hele systemet over ende. Poenget er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer. For verden er kompleks. Men nå er det grunn til å føle uro fordi vi ser noe som er langt mer enn en finanskrise, noe som rokker ved politiske grunnmurer og etablerte maktforhold”.
  
• Igjen: poenget er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer – som vi ikke visste 21.7 hva morgendagen ville bringe – jeg visste det ikke, der jeg var rundt på Utøya denne soldagen torsdag 21.7. Så rammet terroren her – hele samfunnet er preget – og det internasjonale, slik dere har erfart der dere tjenestegjør – og som jeg har erfart i strømmen av hilsener utenfra. Dette er et stikkord for det jeg er opptatt av i dag; at vi lever i en verden der viktige størrelser er i endring, at vi må være forberedt på det, rapportere om det, forstå det og se etter vårt handlingsrom.
  
• Hva historien forteller oss. VG har spurt meg om hva terroren siden 11.9.2001 har hatt å si for internasjonal politikk de siste ti år. Det er et stort tema, men jeg har lagt vekt på at terroren viser at ekstremisme er beslektet – på en skremmende måte – og at det overveldende flertall av mennesker som vender ryggen til terror har mer til felles og må ta debatten og fremtiden tilbake. 22.7 viste også – med all tydelig klarhet – at en av bin Ladens få ”suksesser” – det at han har fått infisert Vesten til å assosiere terror med islam – det står for fall – når mannen som skjøt og bombet 22.7 gir seg ut som norsk, hvit, kristen og på ytterste høyrefløy. Det er ikke hold i å si at ”(nesten) alle terrorister er muslimer” – like lite før som etter 22.7.
  
• Det er en tung bør å bære for Norge å svare på hvordan – hvorfor – dette kunne skje. Vi ønsker ikke og skal ikke godta – at landet vårt skal assosieres med gjerningsmannen; snarere vil vi assosieres ved hvordan vi besvarte volden: søkte sammen, ikke krevde hevn, men samhold, omsorg, åpenhet og demokrati. Norge skal ikke bli et ”minnesmerke for terror”. I denne kommunikasjons- og omdømmeoppgaven, på noe lengre sikt, er dere viktige – dere er formidlere par excellence der ute. Takk for gode rapporter om all den internasjonale mediedekningen som dere har hjemsendt. Noen stasjoner har også gitt god bistand og støtte til pårørende til utenlandske ofre og overlevende fra Utøya.

 

Om finanskrisen, den økonomiske krisen, makt og utenrikspolitikk

• Jeg ønsker å ta opp noen tanker rundt enda et bakteppe. Jeg vil reflektere over det jeg har snakket ganske jevnlig om siden 2008, til dere og i Stortinget: Sammenhengene mellom finanskrise, makt og utenrikspolitikk. Det vil være et dominerende tema.
  
• Igjen; det er vanskelig å spå. Som sagt: poenget er at vi ofte ikke vet, selv rett før noe skjer. Men situasjonen for offentlig økonomi i Europa og USA spiller nå direkte inn i den globale dagsorden – og for staters fokus. Dette tror jeg blir fortsatt helt sentralt fremover – det er vår jobb – å forstå det som kan komme av brudd og uventet utvikling og konsekvenser for Norge. For vi er tradisjonelt avhengig av stabile rammer. Selv om ikke ustabiliteten rammer her, så når den hit. Før eller senere. En del av vårt marked.
  
• Det avhenger selvsagt av hvor du sitter. The Economist skrev ved nyttår at aldri hadde flere mennesker hatt et mer optimistisk syn på fremtiden – men det nye var at optimismen gjennomgående befinner seg langt fra Vesten – ja, optimistene bor i øst og i voksende grad i deler av sør. Sist ukes forside på Time Magazine var talende – om enn litt tabloid: ”The Decline and Fall of Europe (and maybe the West)”. Det er tøffe realiteter. I forrige uke skrev avgåtte Gordon Brown at tiden var i ferd med å løpe ut for euroen.
  
• Vi opplever spranget fra 2008 – da det var snakk om bankenes gjeld og økonomi – og der statene reddet dem, og til nå – når det er snakk om statenes gjeld og økonomi – og det ikke er noen andre der klare til å redde noen andre – og der de som kan redde strever nok med å redde seg selv. Gjelden flyttes rundt. Vi opplever stor grad av villrede – av hva som kreves og trengs for å komme ut av det uføret verdensøkonomien nå opplever. En kontekst uten klare svar, analysene spriker, råd om tiltak likeså.
  
• Mange har ikke i dag muligheten til å velge (høy gjeld, budsjettunderskudd) – de er der – mens vi – det spesielle med Norge er at vi ikke er der. Dette må vi som er Norges ansikt utad ha med oss – vi representerer kontrasten – som vi bør se og forstå analytisk – og som mange der ute aner, selv om de ikke kjenner detaljene om oss. Avgjørende fra dere å få god rapportering på hvordan grunnleggende realiteter endrer seg i land som nå strever i skvisen mellom høy gjeld og store underskudd. Jeg sier det på denne måten; fordi det vil komme brudd, brudd i tilvante mønstre – og vi må spørre og tenke gjennom vanlige og uvanlige spørsmål: Hva skjer med den europeiske velferdsstaten – kan den finansieres – og hvis nei, hvordan kuttes det? Hva er den internasjonale retningen, trenden, i dette? Hva blir følgene på samfunnets kjernefelt – men også på områder vi er i berøring med? Hva skjer med unge menneskers utsyn? Hva skjer med de ”materielle mulighetene” til å føre utenrikspolitikk? Hvordan endrer landenes interesser seg som følge av krisen? Hva skjer med tilliten til det politiske systemet, de politiske institusjonene? Hvordan påvirkes samarbeidet mellom statene – mellom naboer, regioner? Og samarbeidet i internasjonale organisasjoner – fra FN til EU.
  
• Beregningene varierer nær sagt fra uke til uke, men usikkerheten om den økonomiske utviklingen internasjonalt øker, og bare det er i seg selv en situasjon som er krevende. I mange land ser vi at krisehjulet ruller – fra finanskrise til økonomikrise til gjeldskrise og så sosial og politisk krise – større sårbarhet, sosial marginalisering for grupper, fattigdom, politisk maktesløshet – og vi kan noen steder legge til ”nye” fenomener – etniske konflikter, religiøse skillelinjer, kriminalitet. Det dramatiske er om dette oversettes til tapt tillit – der stadig flere opplever at det økonomiske systemet ikke leverer vekst og velferd – der folk flest tvinges til å ta regningen fra finanskrisene og gjeldskrisene. Opplevelsen av avmakt. Jakt på syndebukker? Enda mer utsatte minoriteter? Det synes å være større spenninger i mange europeiske land i dag enn i 1968, hva kan bli utslaget? Hvis vi har en ”22. juli – generasjon” – hva vil de kalle den unge generasjonen i Storbritannia, Spania, Portugal eller Hellas?
  
• Norge er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon, i en verden der underskuddene – på begge dimensjoner – vokser.

 

Europa

• Og hva med EU? Som sliter med ”de tre fordøyelsesprosessene”, som jeg har kalt det: Utvidelse, euro og en felles utenrikspolitikk. Hvor summen er: Et EU opptatt av egen konsolidering; flere landmarkeringer, interne debatter og tautrekking for åpen scene? Gir et svakere EU utad, svekket omdømme og svekket gjennomslag? Mark Leonard – lederen for the European Council on Foreign Relations – har en annen tredeling; han snakker om sviktende politisk vilje til å gjennomføre de tre ledende integrasjonsprosjektene de siste 20 årene: euro, Schengen/migrasjonspolitikk og utenrikspolitikken.
  
• Og hva gjør det med EU – ikke minst psykologisk – at vi ukentlig eller oftere hører fare for ”eurokollaps”? Står det seg at det er slik at EU alltid vokser gjennom kriser, som det sies, eller kommer det et brudd?
  
• Avtalen mellom eurolandene 21.7 er positiv, men føyer seg inn i rekken av det markedene lett oppfatter som ”for lite og for sent”. Politikk på stadig etterskudd etter markeder i ubalanse.
  
• Det vil gjøre det spesielt viktig å forstå det som skjer og ikke skjer i EU. Oppdatere vår forståelse og beskrivelse. Konsekvenser for Norge. EU-kompetanse, forståelse og innsikt vil fortsatt være svært viktig for UD. Og i økende grad vil det være viktig å forstå det som skjer og definerer verden sett fra Brasil, India, Kina, Sør Afrika, Russland – og alle de steder – stater eller samlinger av stater, regioner – som vil kunne fylle tomrom – på den ene eller andre måten. Politisk, økonomisk, verdimessig.
  
• Hvordan vil Vesten kunne beholde sin stilling som global modell og normgiver – som dokumenterer at velferd og sikkerhet kan forenes med demokrati og åpenhet? Hvordan sikre en økonomi som gir ungdom perspektiver og fremtidstro?
  
• Hva gjør summen av alt dette med vårt eget forhold til EU? For Norge handler vårt forhold til Europa bl.a. om et verdifellesskap, om eksportinteressene – ikke minst om energi/ressurser – om EØS og EØS-midlene (med 15 av EUs medlemsland), om Oljefondet (SPU) og ikke minst om EU som medspiller på den internasjonale arena. Innen utgangen av 2011 får vi rapporten om Norge og EØS (Sejersted-utvalget) – og så skal vi lage stortingsmelding i løpet av 2012. Meldingen skal skissere veien videre for norsk europapolitikk, og hvordan vi skal sikre norske interesser i lys av de store endringene som EU har gjennomgått de siste årene.

 

USA

• En opplevelse av usikkerhet og tvil i Washington. Den økonomiske situasjonen, gjeldstaket, alvorlig – og velkjent. Men like sentralt: De politiske institusjonene. Opplevelsen av at det økonomiske uføret hjemme i USA slår over på selvfølelse og gjennomslagskraft i utenrikspolitikken. Og som alltid: Innenrikspolitiske beslutninger i USA – enten det er budsjett, økonomi eller internasjonale spørsmål – har store internasjonale virkninger.
  
• Og virkninger for oss? I alle fall tre ting: For det første: Vi må forholde oss til et USA med økende innenrikspolitisk fokus, valgkampen har begynt, samtidig som behovet for et internasjonalt engasjert USA er minst like stort som før. Og konsekvensen er at amerikansk innenrikspolitikk i enda sterkere grad preger utenrikspolitikken. For det andre: Utfordringene i USA (og selvsagt også i Europa) kan forsterke tendensen til relative forskyvninger i verden. Og for det tredje: Kan det bidra til rivalisering i et stadig bredere multipolart system? Eller øke opplevelsen av et ”zero-polart system” med aktører med ulike verdisett som mer ”nuller hverandre ut” enn å ta ansvarlig, handlekraftig ledelse? Eller føre til et sterkere fokus på nasjonale egeninteresser?
  
• Men – og mitt håp: Dette kan også øke forståelsen for betydningen av multilateralt samarbeid i internasjonal politikk. Derfor: Det er viktig for oss å arbeide på disse arenaene, de vi har, der vi har plass og funksjon og kompetanse. Vi må fortsette å være gode på disse arenaene. Det transatlantiske, NATO, fortsatt en allianse av tung, realpolitisk interesse for begge sider av Atlanterhavet.
  
• Og vi må tenke over dette: De verdier Vesten står for – demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, åpenhet – blir ikke mindre viktig enn de er i dag – tenk hva de kjemper for (med et litt uklart fokus riktignok) i den ”arabiske våren”.
  
• Økonomisk nedgang i Europa og USA vil forsterke den geopolitiske maktforskyvningen østover og sørover. For norsk utenrikspolitikk vil endringene medføre at vi må være oppmerksom på minst tre forhold: For det første, vi må engasjere våre tradisjonelle allierte, samtidig som vi intensiverer kontakten med nye, store og viktige aktører som BRICS-landene – Kina, Russland, India, Brasil og Sør-Afrika. Vi må klare å prioritere begge deler. Vi har gode strategier og handlingsplaner for relasjonene til f.eks. India og Brasil – jfr. Brasil-planen (mars 2011). Et land som f.eks. Brasil – voksende økonomisk og utenrikspolitisk stormakt – har, så langt, klart seg godt gjennom de økonomiske krisetidene og kan vise til en imponerende stabil vekst. Og Norge er til stede, ikke minst innenfor petroleumsnæringen.
  
• For det andre, Norges posisjon må være å styrke det internasjonale styringssystemet, og arbeide for at nytt samarbeid som G20 får en sterkere representativ legitimitet. Og for det tredje, vi må være nytenkende om internasjonalt samarbeid, se etter ”nye tanker” vi kan videreutvikle og fronte der det passer, der vi har interesser, der vi kan gjøre en forskjell. Det har vi klart de siste årene – satsingen på global helse, styrking av humanitærretten, vår innsats i FNs menneskerettighetsråd, allianser med nye partnere, kampen mot skatteparadiser – og mange viktige freds- og forsoningsengasjementer – noen kjente – andre mindre kjente – men betydningsfulle.

 

Nordområdene

• Alle ser mot sør og øst. Vi også. Stadig flere ser mot nord; det behøver ikke vi – for vi er der allerede. Nordområdene er og blir Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Norge skal være ledende på kunnskap, aktivitet og nærvær i nord. Økt tilgjengelighet gir flere muligheter. Eksempler: Ny sjørute til/fra Asia. Petroleumsressurser. Mineraler. Vi arbeider, som mange vet, i sluttfasen av en ny stortingsmelding som kommer i høst.
  
• Vi ser i stort at Nordområdene får nye geografiske og politiske dimensjoner; fra et Barentsfokus med det grenseregionale som sentrum – til det arktiske som føyer til en større regional og geostrategisk realitet – Kirkenes sentral i den ene dimensjonen, Tromsø som et arktisk sentrum i den andre.
  
• Hovedtrekk fra denne ”fortellingen” som har formet nordområdepolitikken og gjort den til et politisk begrep – fra det sene 1980-tallet: For det første, utviklingen av forholdet til Russland – frem til delelinjen; på vei bort fra den kalde krigen, mot regulære folk-til-folk og naboskapsforbindelser, og gryende økonomisk samarbeid med en våpenstormakt som nabo. For det andre, utvikling av regionale samarbeidsordninger – først Barents som det grensenære, så Arktis som det regionale, samt nordområdedialoger (og energidialoger og vanlige bilaterale, brede samtaler) med et økende antall stater. For det tredje, starten på energiutvinning og produksjon i nord – Snøhvit, funnet tidlig 1980-tall, utbygging startet i 2001, første offshore i Barentshavet – Stockman på russisk side – store perspektiver. For det fjerde, avklaring av jurisdiksjon i norske farvann, Norskehavet, Barentshavet og Polhavet og med delelinjen som et slags ”punktum”. For det femte, den første grundige kunnskapen om klima og Arktis som kilde til å forstå omfanget av global oppvarming. For det sjette, en nordområdetenking som regionalt perspektiv og med tette koplinger mellom utenrikspolitikken og innenrikspolitikken – Barentssamarbeidet som drivkraft.
  
• Men så ser vi fremover, presenterer utviklingstrekk, som vil forme den videre nordområderammen – sett med et utenrikspolitisk perspektiv: For det første, Barentshavet er på vei til å bli en ny europeisk olje- og gassprovins. For det andre, Arktis som global klimaarena, betydningen av å drive frem kunnskap som må både prege og påvirke den globale klimadagsorden, betydningen her av forskning, betydningen for de globale klimaforhandlingene. For det tredje, de nye transportrutene i jevn utvikling; kobler Europa til Asia og omvendt; ny geopolitikk i nord – med Kina som ”nabo”. For det fjerde, oppgaven og ansvaret med å etablere kontroll og oversikt over det som før var ”uoversiktlig”; f.eks. å løse oppgavene innen søk, redning og havovervåkning i våre egne og tilstøtende havområder. For det femte, kunnskap og satsing på en ny generasjon verdiskaping i nord innen fornybare og ikke-fornybare ressurser; utvikling av infrastruktur, forskning, internasjonalt samarbeid, ”nye” næringer. For det sjette, regionalt samarbeid – Barents, Arktis – skandinavisk og nordisk samarbeid – trekke noen av Stoltenberg-rapportens konklusjoner videre, og Den nordlige dimensjon.
  
• Nordområdedialogene (og energidialogene og andre bilaterale samtaler) som viktige redskap for å fremme våre interesser og skape samarbeidsarenaer. Arktisk råd – styrket som den sentrale internasjonale arena for arktiske spørsmål; viktige resultater i Nuuk i mai 2011; enighet om kriterier og prosedyre for opptak av observatører; avtale om søk og redning – første bindende avtale mellom medlemmene i rådet, og nytt, permanent sekretariat i Tromsø; med store muligheter for kunnskapsmiljøene i Tromsø. Arktisk råd fremstår med selvtillit, store ambisjoner, konkrete planer for løsning av konkrete utfordringer og tilstrekkelige ressurser. Og som nevnt: Russland – et historisk godt forhold; nå bedre og mer dynamisk enn noensinne; vår linje: Engasjement, åpen dialog og samarbeid om konkrete temaer med utgangspunkt i begge lands interesser. Delelinjeavtalen, grenseboerbevisavtalen, fiskerisamarbeidet, energidialog, m.v. Viktig å forstå hva som påvirker og former russisk utsyn – og at vi beholder en kjernekompetanse på Russland.

 

Midtøsten, Nord-Afrika, de arabiske landene, Afghanistan

• Et langt sprang: til et område av verden hvor Norge og utenrikstjenesten fortsatt har et godt vindu for initiativer og arbeid:
  
• I historien finner vi sjelden helt eksakte begynnelser og avslutninger. Krig, fred og brede historiske utviklingsløp er ofte flytende. Men – den arabiske våren er kanskje et unntak. Begynnelsen – 17. desember 2010 – tunisisk gateselger satte fyr på seg selv i protest – en brann som spredte seg fra land til land. Akkurat nå ser vi trolig sluttspillet om Libya. Regimets dager er talte. Men husk: mens vi i disse dager markerer 20 år siden de baltiske stater ble selvstendige – når krigsforbrytere arresteres på Balkan i dag – så er det et ekko etter Berlin-murens fall – altså 20 år etter – og vi kan spørre: hvor er vi i Nord-Afrika og Midtøsten om 20 år?
  
• 2011: Opprør – protest – uro – omveltninger. Svært få hadde forutsett dette. Ingen kan se de endelige konsekvensene. Det vi vet: det vil forandre Midtøsten og Nord-Afrika for alltid. Og forandringene vil variere sterkt fra land til land. Dette er heller ikke en kopi av ”1989-1991” – kanskje er det mer likt ”1789” og tiårene som fulgte – med motrevolusjoner? Hva vil langtidskonsekvensene være? Hvordan forstå utviklingen? Kan vi bidra – hvordan og på hvilke felt? Ingen ensartet gruppe – diktaturer, kongedømmer, republikker, nasjonalstater, lappetepper. Den arabiske ”våren” – en prøvestein for FN og Sikkerhetsrådet – og en utfordring for alle land i Vesten. 
  
• Libya – der regimet nå faller. Lommer av motstand. Men vil bli stående som et tilfelle der det internasjonale samfunn grep inn. Ikke som det beste alternativet – men det minst dårlige av flere – der det dårligste var å ikke gripe inn. Vedtak i Sikkerhetsrådet – Norge bidro. Vi bidrar. Utviklingen siden: forsterket mitt poeng om at konflikten ikke kan løses med militære midler alene. Nå behov for forsterket politisk innsats. Kontaktgruppen, der vi siden 15. august overtar den skandinaviske stolen.
  
• Demokratisk endring må komme innenfra og være fortøyd nedover. Valg, rettsstat, sivilt samfunn, menneskerettigheter, likestilling, frie fagbevegelser, sosial dialog – alt må utvikles. Norge kan bidra i regionen: Langsiktig engasjement. Spille på alle samarbeidspartnere. Beredt til å støtte lokalt forankrede demokratiseringsprosesser – arbeide nært med myndigheter, uavhengige lokale aktører, trossamfunn og sivilsamfunn, samt internasjonalt samarbeid.
  
• Israel/Palestina: Endringene i det politiske landskapet i regionen – skaper nye omgivelser for fredsprosessen mellom Israel og de arabiske landene. En løsning av Palestina-spørsmålet, innen rammen av tostatsvisjonen, er nødvendig for Israels sikkerhet i regionen. Sentralt på den internasjonale dagsorden i ukene som kommer. Norge, som leder av giverlandsgruppen AHLC, har stått i spissen for byggingen av statsinstitusjoner og reformer som legger til rette for opprettelsen av en palestinsk stat. Vi har ledet over 30 møter, tett samarbeid med statsminister Fayyad og hans reformprogram for statsinstitusjoner. I september – et nytt møte i New York. FNs dagsorden kommer i høst til å bli preget av Palestina-spørsmålet. Kun en samlet forhandlingsløsning mellom partene vil sikre et reelt grunnlag for helhetlig, varig og rettferdig fred i området.
  
• Afghanistan: Jeg gjennomførte mitt sjuende besøk til Afghanistan i sommer. President Obama – beslutning om å starte nedbyggingen av det amerikanske militære nærværet i landet. I første omgang vil 30 000 amerikanske soldater forlate Afghanistan. Samtidig pågår overføringen av sikkerhetsansvaret fra den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF til den afghanske hæren og det afghanske politiet. Denne ansvarsoverføringen skal etter planen være avsluttet innen utgangen av 2014 og det vil da være afghanerne selv som har ansvaret for sin egen sikkerhet. Vi er med dette på vei mot avslutningen av det internasjonale militære nærværet i Afghanistan. Vi er inne i en ny fase. Prosessen er i gang.
  
• Tre viktige forhold fremover: For det første: innretningen på vår samlede innsats i tiden fremover. Utgangspunktet er mandatet fra FNs sikkerhetsråd med vekt på kampen mot internasjonal terrorisme. For det andre: den fremtidige innretningen på vår sivile innsats i Afghanistan – også i tiden etter at ISAF-operasjonen er avsluttet. Afghanistan vil i overskuelig fremtid ha behov for internasjonal støtte.  Et tredje forhold: behovet for å styrke nabolandenes aktive medvirkning i stabiliseringen av Afghanistan. Norges holdning har hele tiden vært at det bare vil være mulig å stabilisere Afghanistan gjennom politiske prosesser.