Innlegg i debatt om Norges arbeid i Europarådet, OSSE og andre organisasjoner (*)

Sjekkes mot fremføring

Det er samlede innstillinger vi har her, og det er positivt. Jeg vil bruke som inngang til mine kommentarer det siste som representanten Høglund sa. Nettopp det forholdet med valg i Russland, som var det konkrete eksemplet, viser jo betydningen av disse organisasjonene, som ofte snakkes litt ned i lys av at EU, finanskrisen, Brussel, tar veldig mye tid og oppmerksomhet.

Men det er, for oss i alle fall, i disse organene vi med regelverk i hånd kan sette slike saker på dagsordenen, i tillegg til Hviterussland og forholdene i Ukraina og andre land det er verdt å gå etter i sømmene. Sånn sett er det nyttig at vi får denne diskusjonen i Stortinget. Selv om det ikke er uenighetssaker, er det viktig å få det registrert. Det slår meg, bare til ettertanke, at vi nå diskuterer arbeidet i disse organisasjonene.

I andre organisasjoner, som jo er veldig i vinden om dagen av naturlige årsaker – Arktisk Råd, Barentsrådet – har vi ikke denne type instrumenter. Det kan kanskje være noe vi bør reflektere over sammen – hvordan vi får debatter inn i salen også om arbeidet i de organene.

Jeg skal ikke ha mange meninger når det gjelder parlamentarikerdimensjonen i VEU, annet enn at vi jo hadde en interpellasjonsdebatt om dette i februar, og at vi fra regjeringens side synes det er positivt at norske parlamentarikere søker så mange deltakende rammer som mulig i Europa.

Jeg synes for øvrig at representanten Høglunds forslag er interessant – det han nevnte når det gjelder bruk av tid ute. Forskjellen vil vel kanskje være at vi har en annen type tilgang når vi er i FN, hvor vi er fullt medlem og særs aktive. Hvordan man kunne utvikle en slik uke, skal ikke være godt å si for meg, men nå har jo Stortinget eget mannskap i Brussel til å vurdere slike spørsmål.

Når det gjelder OSSE, er det en organisasjon av betydning. Vi hadde et toppmøte i Astana i fjor, som ga en erklæring som bekrefter og forsterker tidligere inngåtte OSSE-forpliktelser. Allikevel ser vi politiske spenninger, og vi erfarte at det ikke var mulig å bli enig om en handlingsplan. Likevel gikk vi igjennom de verktøyene vi har for å forebygge og håndtere konflikter, og fikk en påminnelse om OSSEs betydning for konfliktløsning f.eks. under urolighetene i Kirgisistan. Det var positivt.

OSSE har også spilt en rolle i å legge til rette for tillitskapende tiltak på det politiske og militære området, bl.a. gjennom gjensidig utveksling av informasjon om forsvarsplanlegging, stridskrefter, våpensystemer og aktiviteter. Nå følger vi arbeidet med CFE og forsøk på å berge den avtalen, videreutvikle den. Det har ikke vært mye grunn til optimisme der. Vi forventer at presidentene Obama og Medvedev under G8-møtet senere denne uken vil komme inn på dette, men det er dessverre ikke grunn til å være veldig optimistisk når det gjelder muligheten for å komme frem til enighet.

Hviterussland er nevnt. Det er viktig at vi holder trykket på Hviterussland også gjennom krav om at de etterfølger sine OSSE-forpliktelser. Norge og 13 andre OSSE-land besluttet å aktivere den såkalte Moskva-mekanismen. Bruken av denne vil resultere i en ekstra rapport om konkret angitte forhold. Hviterussiske myndigheter har, som forventet, avslått en slik granskning, så denne må beklageligvis foretas utenfor landets grenser.

Så er det valgobservasjonen som ble nevnt. Norge har støttet dette aktivt, bl.a. ved å vise at også vi skal observeres, og at vi skal følge opp de kommentarene som valgobservatørene har gitt etter å ha vært i Norge.

Jeg vil også fremheve at OSSE har et stort feltnærvær som vi ikke bør glemme – 17 feltkontorer på Vest-Balkan, i Kaukasus, Øst-Europa og Sentral-Asia. De arbeider i stor grad for beskyttelse av menneskerettigheter og minoriteters rettigheter.

Regjeringen beklager, som flere her i debatten, at det ikke har vist seg mulig å få gjenopprettet OSSE-nærvær i Georgia. I mangel av et slikt nærvær på bakken ser vi et særskilt behov for engasjement fra OSSEs ulike institusjoner, herunder OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter, som nå er nordmannen Knut Wollebæk.

Europarådet har også betydning, og rådets betydning er økende som den sentrale organisasjonen for demokrati og menneskerettigheter. På ministermøtet i Istanbul for et par uker siden ble vi enige om å styrke Europarådets naboskapspolitikk. Da snakker vi om nabopolitikk mot sør, hvor vi ser hvordan Europarådet kan dele sine erfaringer med land som forsøker å velge demokratiets vei.

Det var også en interessant debatt om integrering i de europeiske landene, på bakgrunn av tidligere utenriksminster Joschka Fischers rapport «Living together», som går til kjernen av det de fleste land står oppe i med å lykkes med integrering og god minoritetsbehandling.

Så opplever vi i alle disse organisasjonene at konflikten i og om Georgia går igjen og delvis blokkerer arbeidet i politiske sammenhenger. Det er en realitet i Europa og viser at det er uløste spørsmål.

Vi fra norsk side gjentar betydningen av Georgias territorielle integritet og respekt for den, og ser om det ikke oppnås enighet om spørsmål knyttet til utbryterrepublikkene. Så er det viktig at Europarådet og andre gjør det de kan for å sikre beskyttelse av minoriteter og menneskerettigheter der. Den europeiske menneskerettsdomstolen er en kjerneinstitusjon. Under min deltakelse i Istanbul for to uker siden gjorde jeg det til et hovedpunkt fra norsk side, at vi må få til reformer av domstolen, og at landene er seg sitt ansvar bevisst med ikke å dynge saker på denne domstolen som kan løses før de kommer så langt. Vi har ønsket ikrafttredelsen av den såkalte protokoll nr. 14 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen velkommen, og vi støtter som sagt tiltak som begrenser avvisningssaker og repetitive saker.

Når det gjelder Menneskerettighetsfondet som vi tok initiativ til i 2008, er også det viktig i denne sammenhengen; det å allerede støtte et tiltak for å fjerne hindringer for å iverksette nasjonale dommer. Gjennom dette fondet bidrar Norge og fire andre land konkret i arbeidet med å styrke menneskerettighetene og redusere belastningen på domstolen.

Så gjelder det EU og Europarådet: Her har det vært mye arbeid de siste årene. Fra norsk side legger vi vekt på å videreutbygge Europarådets forbindelse med EU. Her foreligger det en samarbeidsavtale fra 2007, og den har ført til styrket samarbeid, herunder i de nye demokratiene.

Til sist: Norge støtter reformprogrammet som den nye generalsekretæren har igangsatt, men vi erfarer nå at det å gå fra reformer på det overordnede plan ned til reformer av organisasjonens programmer og ulik bruk av ressurser, ofte kan være langt mer krevende, fordi man da støter an mot nasjonale valg og prioriteringer. Men det er viktig at generalsekretæren har støtte fra medlemsland som støtter reformene, og Norge er ett av de landene.

*****

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.

(*) Behandling av innstillinger fra utenriks- og forsvarskomiteen om Stortingets delegasjoner i 2010 til hhv. Den vesteuropeiske unions parlamentariske forsamling, Organisasjonen for tryggleik og samarbeid i Europas (OSSEs) parlamentariske forsamling, Europarådets parlamentariske forsamling, delegasjonen til Efta-parlamentarikerkomiteene og Den felles EØS-parlamentarikerkomiteen, samt Den interparlamentariske union (IPU).